Supersilent bryter stillheten

Supersilent er tilbake med albumet 10. For å markere «jubileet»: Mitt ene intervju, samt anmeldelser av Supersilent 1-5. Og jeg står fortsatt for slakten av 1997-debuten.

1: Ballade.no-intervju fra 2001.

Gjennom over 240 minutter med musikk har Supersilent knust grensene mellom jazz, rock, samtidsmusikk, støy og impro. Nå er gruppa tilbake med 71 minutter med konsertopptak – og truer med å følge opp med en stor cd -boks med konsertopptak.

Supersilent er blitt sammenlignet med alt fra banebrytende artister som Miles Davis, Karlheinz Stockhausen, Einstürzende Neubauten og Aphex Twin til ”Commodore 64-spill spilt på en vanlig kassettspiller med Jarle Vespestad på trommer”. Sikkert er det i alle fall at kvartetten har utviklet seg til en av Norges mest særegne musikalske konstellasjoner.

Gruppa oppsto som et møte mellom støymesteren Helge ”Deathprod” Sten, som bruker hjemmesnekra elektronikk, kassettspillere, filtre, thereminer, samplere og lignende, og improvisasjonsgruppa Veslefrekk, bestående av Arve Henriksen (trompet), Ståle Storløkken (tangenter) og Jarle Vespestad (trommer).

– Vi hadde lenge vært klar over hverandre, og allerede i 1994 var det snakk om et samarbeidsprosjekt i forbindelse med en festival på Jazid. Vi fant hverandre omsider med et Veslefrekk/Deathprod-prosjekt på Nattjazzen i Bergen i 1997, og fant tonen i slik grad at vi gikk i studio en måned etter, forteller Helge Sten.

I salen på nattjazzkonserten var også Rune Kristoffersen, som gikk med planer om å starte sitt eget plateselskap. Han likte svært godt tonene fra scenen, og Supersilents triple cd-utgivelse 1-3 markerte starten på Rune Grammofon på tampen av 1997. Oppfølgeren 4 fulgte opp kort etter, men hvorfor har det tatt to og et halvt år å følge opp 4, som attpå til er en konsertplate?

– Vi hadde planer om en studioinnspilling i høst, men av diverse årsaker gikk ikke det som planlagt. Samtidig ble 4 lansert i Europa i fjor gjennom distribusjonsavtalen med ECM Records, noe som gjorde at vi valgte å vente med en ny utgivelse og isteden valgte å fokusere på konsertene.

Og 5 byr nettopp på musikk valgt ut fra Supersilents konserter, nærmere bestemt fra London, Bologna og Blå og Kulturkirken Jakob i Oslo.

– Vi tar opp absolutt alle konsertene vi spiller, og har et enormt materiale å velge fra. Før 5 gikk jeg gjennom godt over 30 timer med DAT-opptak, men problemet er å finne ting som kan presenteres utenfor konserthelheten. Vi ønsker å følge opp med en stor boks med konsertopptak, for vi har en del hele konserter vi mener er av slik lydteknisk og kunstnerisk standard at det har interesse.

I forhold til den intensen kakofonien som ofte råder på Supersilents konserter og plater, er 5 en overraskende dempet og tilbakelent affære – selv om det neppe ryddes plass til kvartetten på noen ”moods”- eller ”chillout”-samleplater ennå.

– Vi ønsket å presentere en mer neddempet del, som også er en sentral del av bandet, i motsetning til for eksempel trippelalbumet som er det stikk motsatte. Men til høsten planlegger vi å gå i studio for å spille inn en ny plate.

Supersilent øver aldri og diskuterer knapt musikken de skaper seg imellom. Men Sten understreker at gruppa er hovedprioritet og blodig alvor for alle involverte, og langt fra noe fritidsprosjekt.

– Vi møtes for å spille inn plater og for å gjøre konserter, det er den måten vi komponerer musikken vår på. Det ligger ingen dypere filosofi eller teori bak

Supersilents eneste bekrefta spillejobb i nærmeste framtid er på den anerkjente jazzfestivalen i Moers i Tyskland 1. juni. Det er Europa som er satsningsområde for gruppa, for Norge blir for lite.

– Hadde vi holdt oss til Norge ville vi bare gjort to-tre konserter i året. Det er en lengre og dypere tradisjon for improvisasjon, elektronisk musikk, ekstrem jazz og crossover ute i Europa, og det finnes mange, spennende festivaler for avantgardemusikk. I Norge finnes bare tunge, statsstøttede festivaler som Ultima, mens det i Europa finnes en lang rekke festivaler som er mer fundamentert i en lavbudsjetts gjør-det-selv-holdning.

Men Sten mener holdningene i musikk-Norge er i ferd med å forandre seg, mye takket være klubben Blå – som er en ivrig pådriver for eksperimentell musikk.

– Blå skal ha mye ære for at situasjonen er i bedring, folkene der har tatt tak i nye ting og så får vi bare håpe resten av musikkmiljøet følger opp. Blå kan ikke drive på med dette alene i det uendelige, avslutter Sten.

2: Osloposten-anmeldelse av 1-3.

Supersilent
1-3
Rune Grammofon 1997
2/6

Møtet mellom støykunstneren Deathprod og jazzgruppa Veslefrekk blir lite annet enn en endeløs ørkenvandring i støyende improvisasjon.

Helge Sten har etterhvert bygget seg opp et solid ry som produsent (Motorpsycho, Dødsverk) og som soloartisten Deathprod. Sten er glad i støyeffekter og gamle terrorinstrumenter som thereminen, og musikken hans kan både være suggererende fantastisk eller selvhøytidlig og gørr kjedelig. Nå har Sten dannet gruppa Supersilent sammen med Arve Henriksen (trompet), Ståle Storløkken (synth) og Jarle Vespestad (trommer), også kjent som den lekne jazzgruppa Veslefrekk.

Støy kan være bra, og improviserende jazz kan være bra, men dessverre kommer Supersilent opp med svært få gode ideer i forhold til de tre stive cd-platene de vil prakke på oss. 1-3 rommer over tre timer med musikk, noe som er altfor mye for en plate selv om John Lennon hadde stått opp fra de døde og gjenforent The Beatles.

Supersilent skaper til tider spennende lydtepper, som for eksempel spor 2.1 (låtene har naturligvis ikke titler). Men store deler av dette er ærlig talt ikke spesielt spennende, provoserende eller genialt, men kjedelig. Flere av låtene minner meg om mine gamle Commodore 64-kassettspill spilt på en vanlig kassettspiller, med Jarle Vespestad på trommer.

3: Osloposten-anmeldelse av 4.

Supersilent
4
Rune Grammofon/Musikkoperatørene 1998
5/6

Støyjazzgruppa Supersilent reiser kjerringa etter den selvhøytidelige og altfor lange  1-3 tidligere i år.

Det første plateeventyret til støymester Helge «Deathprod» Sten og jazzmusikerne Arve Henriksen (trompet), Jarle Vespestad (trommer) og Ståle Storløkken (synth) var en plagsom affære. Trippel-cd-en virket mest som uredigerte studioopptak, og var en skikkelig plage å lytte seg gjennom. Men Supersilent har et solid liverykte og helt klart potensiale for mer givende plateeventyr. Derfor er det en liten lykke å oppdage at gruppa her er fokusert og treffende.

Musikken spriker i alle retninger, fra forsiktig elektrojazz til mutert, skurrende techno og ren støymusikk. I den ni minutter lange «4.2» klarer gruppa å være mektig og pompøs, ved hjelp av dommedagsorgel, skumle gjentagelser av frasen «does not separate» og fascinerende, forsiktig støy.

Den enda lengre «4.3» løper rytmisk løs i grenselandet mellom sprø techno og drum’n’bass à la Aphex Twin og Squarepusher på sitt mest utflippa. Men heldigvis legger Supersilent også inn korte pusterom som «4.4» og «4.5»  (har dere ikke mer fantasi til overs for låttitlene, folkens?) .

Fortsatt får Arve Henriksens trompet altfor liten plass i lydbildet, og han høres da også noe klaustrofobisk og nervøs ut enkelte ganger han slipper til. Men når han gis rom, som i deler av «4.1» og «4.6», minner det om Miles Davis’ forsiktige elektrojazz fra In A Silent Way. Selv om Davis slapp å kjempe mot en perkusjonist og lydmann som liker å krydre med underlige rytmer og sprakende støy.

Supersilent er langt fra noe allemannsband, og tar kanskje fortsatt seg selv en smule for høytidelig. Men 4 er langt mer innbydende, fristende og givende enn overdosen tidligere i år.

4: Dagsavisen-anmeldelse av 5.


Supersilent
5
Rune Grammofon 2001
5/6

Supersilents tredje album er en overraskende kontrollert, lavmælt og vakker affære fra en gruppe som både på sitt verste og beste tidligere hørtes ut som en ukontrollert jam mellom Miles Davis, Keith Moon og støyende smådjevler i helvete.

Helge ”Deathprod” Sten (elektronikk), Arve Henriksen (trompet/elektronikk), Ståle Storløkken (synthesizer) og Jarle Vespestad (trommer) slapp sin særegne form for terrorjazz, støy og utflippa elektronika løs for første gang i 1997 med den triple 1-3 – en plate som framsto som uredigert og overambisiøs.

Heldigvis reiste kvartetten kjerringa året etter med 4 – et heftig og hyperenergisk musikalsk dommedagsvarsel med elektronisk jazz, sprø aphex twinske rytmemønstre og frenetisk støy som hovedingredienser. Med hjelp av utstrakt konsertvirksomhet har Supersilent i dag oppnådd et solid ry i utlandet, og står fram som flaggskipet til det særegne plateselskapet Rune Grammofon.

Gruppas etterlengtede nye plate viser seg å være en konsertplate, satt sammen av 30 timers lydopptak fra konserter i London, Bologna og Kulturkirken Jakob og Blå i Oslo. Den 20 minutter lange ”5.1” (gruppa er hardnakket fantasiløse når det gjelder å tittelsette musikken sin) utgjør en mektig start, der den fra en forsiktig start bare stiger og stiger i intensitet til stereoanlegget truer med kollaps. I forhold til de tidligere platene har Arve Henriksens klagende trompet fått langt mer rom, spesielt i det snikende vakre tredjesporet, og dette vekker appetitten fram mot hans kommende soloplate.

Der Supersilent tidligere framsto som langt mer supre enn stille, ligger gruppa her nærmere navnet sitt enn noen gang. Kvartetten klarer nesten å holde interessen på topp 70 minutter gjennom, men i avslutningssporet blir det mer stille og langtekkelig enn supert.