Honcho vender tilbake

Mandag 6. september er oslobandet Honcho tilbake med sitt tredje album, Battle of Wits, og i kveld spiller de på Garage Oslo. Jeg intervjuet dem allerede i 2001, om internett, båssetting og tung rock.

Lyst til å få fanmail, delta på samleplater, bli intervjuet av musikkpresse og kanskje få platekontrakt? Legg ut musikk på nettet. Mp3-filer på internett hjelper nye band å nå fans, presse og plateselskaper samtidig. Men samtidig tvinges musikerne til å båssette seg selv.

For ute blant musikksidene, nettzinene og hjemmesidene er det ingen stor interesse for kategorier som ”noe helt nytt” og ”kan ikke sammenlignes med andre”. Nei, skal du slå gjennom i netthierarkiene må du fortelle hva du selger. Noe oslobandet Honcho har forstått.

– Rock blir et for vidt begrep, D.D.E. spiller rock, Åge Aleksandersen spiller rock. Vi kvies ikke for å si at vi spiller stonerrock, bluesbasert hardrock med inspirasjon fra 70-tallet, forteller Steinar Knapstad, bassist i Honcho, en gruppe som etter kort levetid allerede har oppnådd forbløffende mye med hjelp av fire sanger, som ligger til gratis nedlasting på gruppas egen hjemmeside.

Kjedet seg
Honcho spilte inn sine første sanger i våres, samtidig som trommeslager Kenneth Andersen bygget opp bandets hjemmeside.

– Jeg hadde ikke noe bedre å gjøre på jobben, og det ble for teit å lage en hjemmeside om meg selv.

Så sendte Honcho epost til de viktigste stonerrock-sidene på nettet, hvor det fortalte om sin eksistens. Responsen lot ikke vente på seg. Honcho ble plukket ut som ”mp3 of the day” på Stonerrock.com, smågutter i Sveits sendte epost med krav om å vite hva slags utstyr gutta bruker og gruppa har funnet seg selv på Napster. Siden mai er Honcho blitt anmeldt seks ganger og intervjuet tre ganger; i USA, Canada, Australia og Italia. En italiener som driver egen business med å selge Motorpsycho-bootlegs, er sågar blitt så begeistra at han deler ut en Honcho-cd til alle sine kunder.

Noe penger er selvsagt ikke involvert ennå, men kvartetten har fått en fin og oppmuntrende start på karrieren.

– Det er litt skummelt å bli stor på internett, for det er en viss fare for at vi ender opp der. I Norge er vi fortsatt mikroskopiske, sier Andersen.

Samleplater
Men også utenfor nettet har ting begynt å røre på seg for Honcho. Gruppa skal delta på en fransk samleplate med stonerrock, og er også booket inn på Molten Universe 2 fra det svenske selskapet med samme navn. For selv om Norge har flere tunge stonernavn som Pawnshop, WE, Thulsa Doom og Black Debbath er det i Sverige og Europa det skjer, som med all hard rock. Svenske Dozer og Lowrider er gitt ut av nevnte Molten Universe, og Honcho håper på flere spillejobber i Sverige og Norge framover.

– I Norge er stonerrock et såpass lite fenomen, at det er liten vits i å satse på det. Det er for eksempel bare 16 personer i Oslo, oss inkludert, som har registrert seg på stonerrock.com, forteller Knapstad.

–  Men vi har kontaktet flere store norske plateselskap, og selv om vi ikke hadde ventet noe positivt svar, hadde vi i det minste trodd vi ville få noen høflige avslag. Til dags dato har vi ikke fått et eneste svar, sukker vokalist Trond Skog.

Honcho deler også nettet med et amerikansk sm/homseblad, med samme navn, men det har foreløpig ikke ført til forvekslinger.

– Vi var klar over bladet, men navnet er såpass tøft at vi måtte ha det. Det betyr jo sjef eller høvding, som i ”head honcho”, sier Skog.

Bonus: BT-anmeldelse av andrealbumet.

Honcho
Burning In Water, Drowning In Fire
Longfellow Deeds/Tuba 2005
2/6

Ørkenrock som i ørkenvandring.
Oslobaserte Honcho er et godt eksempel på at rock ikke er som matlaging. Det blir ikke nødvendigvis bra, selv om du følger oppskriften til punkt og prikke.

Her er seige gitarriff, en buldrende rytmeseksjon og en ekspressiv vokalist; alt som skal til for å lage fet stonerrock et sted mellom Black Sabbath og Fu Manchu. Men Honcho er for sidrumpet, og mangler fantasi, egenart og låter til å kunne måle krefter med norske slektninger som El Caco, WE, Pawnshop og Thulsa Doom.

Bandet har skiftet vokalist siden 2002-debuten Corporate Rock, og Lars Erik Si (fra Jack In The Box) brumler ut linjer som ”some say life is so unkind”. Jeg er redd tilværelsen fortsatt vil virke urettferdig for Honcho, for dette er tørt og innholdsløst som en gammel kjeks.

Det tar seg opp når bandet beveger seg ut i mer lavmælte og psykedeliske progrocklandskaper, men det kan ikke redde albumet fra å ende som en ørkenvandring gjennom utbrukte klisjeer.