Klokka 17.03 i dag skal jeg snakke om tegneserieskaperes navlepillende selvbiografier, ambisiøse biografier og oppsøkende journalistikk i «Bok i P2». Her er den rykende ferske artikkelen min fra Prosa nr. 4, 2010. Hør innslaget her, og sjekk også ut mine lesertips for Bok i P2s Facebook-side.
Da første bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp feide unna all konkurranse på nattbord, rundt lunsjbord og i avisspalter, satt undertegnede forvirret igjen på sidelinja. Jeg var nemlig ikke så interessert i Knausmania, men skjønte ikke helt hvorfor.
Så gikk lyset opp for meg, på linje med lyspæren som tennes over hodet på tegneseriefigurer når de får en idé. For svaret lå nettopp i tegneseriene. Hvorfor ble jeg ikke pirret av en romanforfatter som brettet ut sine følelser, fantasier, kjærlighetsaffærer og fyllehistorier? Fordi jeg hadde lest det mange ganger før. I selvbiografiske tegneserier.
Det som begynte med usjenert selvutlevering tidlig på 1970-tallet, har i 2010 utviklet seg slik at vi ikke lenger kan overse tegneserie-mediet når vi snakker om sakprosa. I dag kryr det av innsiktsfulle selvbiografier, kunstnerisk ambisiøse biografier, essayistikk, reisereportasjer, gonzojournalistikk, dokumentarer og til og med gravende journalistikk -– fortalt med hjelp av tusj, ruter og snakkebobler. De siste årene har vi også fått norske oversettelser av flere at de viktigste utgivelser i tegneseriesakprosaens kanon.
Den ferskeste utgivelsen er også det beste eksempelet på faget tegnseriejournalistikk. I Fotnoter i Gaza graver Joe Sacco fram historien om da 111 palestinske menn ble drept av israelske militære i byen Rafah lengst sør på Gazastripen i 1956. Sacco leter i støvete arkiver og utfører dusinvis av intervjuer med øyenvitner, mens reporteren og hans arbeidsmetoder samtidig er svært synlig for leserne.
I tegneseriens sakprosa er forfatteren nemlig som regel synlig. Svært synlig. Og det er langt fra tilfeldig. Dokumentaren, biografien og gonzoreportasjen møtes i tegneseriejournalistikken. Faget har vokst ut av fire tiår med navlepillende selvbiografi, spekket med hverdagens kjedsomhet, pinlige øyeblikk, rus og tidlig sædavgang.
Les resten her.
9 svar på “Sakprosa med tusj”
[…] som har spesiell betydning for dem akkurat nå. Jeg ble intervjuet i fredagsavisa, i anledning min Prosa-artikkel om sakprosa i tegneserieform, og benyttet anledningen til en liten hyllest av serieskaperen Alan Moore. Jeg har nemlig ikke noe […]
[…] I denne bredt anlagte skildringen av befolkningen i den vesle bosniske byen Gorazde viser han at tegneseriedokumentaren er en sjanger flere burde prøve seg […]
[…] i år intervjuet jeg tegneseriejournalisten Joe Sacco for D2 og skrev artikkel om sakprosa i tegneserieform for Prosa. Dette Dagsavisen-intervjuet er fra 2001, da Sacco nylig hadde gitt ut Safe Area Goražde – […]
[…] Burma Chronicles er mer en samling episoder fra hverdagslivet som utenlandsk hjemmepappa i et militærdiktatur, selv om observasjonsevnen og innsikten beviser at Delisle fortsatt lager noen av dagens beste tegneseriereportasjer. […]
[…] om Joe Sacco her, her og […]
[…] 5. Tegneseriefigur-bildebyline. Her merker jeg at jeg blir litt misunnelig. Det er sikkert noen som mener at Alfa-redaktør Magnus Rønningen er en tegneseriefigur, og Nordic Choice Magazine er ikke bare et mikrofonstativ for Hank von Helvetes ulne konspirasjonsteorier. Det er også plass til et sjeldent innslag av norsk tegneseriejournalistikk. […]
[…] fra det siste tiåret, en større sak om indiske tegneserier, nevnte dypdykk i nevnte Saccos tegneseriejournalistikk, anmeldelser, nyheter med […]
[…] har tidligere laget flere prisbelønte tegneseriehefter, men denne tegneseriereportasjen er blitt hennes store gjennombrudd, et sted mellom den hardkokte krigsjournalistikken til Joe Sacco […]
[…] Grå sosialrealisme Kellermans bikkjealias ble nærmest umiddelbart et svensk tegneserieikon på linje med forgjengere som Joakim Pirinens Socker-Conny, Ulf Lundkvists Assar og Charlie Christensens Arne And, men han oppfant på ingen måte den selvbiografiske tegneserien. […]