Trust Me Records: Rockeminimalisme og nytenkning i 10 år

Marit Karlsens Trust Me Records fyller ti år i år, og jeg feirer bursdagen med denne saken om kraftduoen The Mormones, samt mine Trust Me-anmeldelser. Les også intervju med Adjagas her.

UTEN GITAR: Morten Lunde (t.v.) og Simen Jeistad i The Mormones trenger ikke gitar for å skape hard blues, punk og hardrock. Foto: myspace.com/themormones

Minimalismen rår i rocken. Der The White Stripes og Yeah Yeah Yeahs har hivd bassgitaren kvitter norske The Mormones og Noxagt seg med elgitaren.

En stor dam med svette lå igjen på scenen etter konserten. Marit Karlsen i plateselskapet Trust Me Records ble så overbevist av The Mormones’ konsert at hun tilbød Lillehammer-duoen kontrakt, og ikke mindre imponert da den kom tilbake i posten signert med blod. The Mormones handler om bass, trommer, rock ’n’ roll og kroppsvæsker – og da er det ikke behov for gitar.

– Egentlig er vi gitarister begge to, men på Lillehammer var det alt for mange gitarister, ler Simen Jeistad i The Mormones.

Lillehammer-punk
Etter lang fartstid i punkmiljøet rundt puben Felix på Lillehammer og opphold i band som Sobious Dip, Backstreet Girls og Cockroach Clan utgjør Jeistad og bassist Morten Lunde nå The Mormones. Albumdebuten The Mormones’ Guide To Good And Evil byr på hissig punkrock og bluespunk i stil med The Ramones og Motörhead, men uten spor av elgitaren – det i særklasse viktigste instrumentet siden rock ’n’ roll utviklet seg som sjanger på 1950-tallet.

– Vi får stadig henvendelser etter konserter om at ”trenger dere en gitarist er det bare å ringe”. Men vi er fornøyd som duo, selv om det ikke ligger noen regler bak. Vi kan godt ha trekkspill eller blåserrekke på neste album, sier Lunde.

Selv om The Mormones ikke er begeistret for tanken må duoen finne seg i bli satt i bås med flere andre minimalistiske rockeband som utfordrer tanken om at det tradisjonelle bandformatet bass, gitar og trommer. Tendensen er ikke ny, men det er nytt at band som bassløse The White Stripes og Yeah Yeah Yeahs ligger høyt på bestselgerlistene – og også vekker oppsikt i trend- og motepressen.

– Når gamle storheter som Deep Purple og The Scorpions samarbeider med symfoniorkestre er det ikke rart minimalisme igjen blir populært. Men det er ikke noe nytt. Jeg trekker linjene tilbake til gammel blues og country tidlig på 1900-tallet, som virkelig var minimalistisk, sier Lunde.

Pianohelter
The Mormones har tidligere hatt gitarhelter som Tony Iommi i Black Sabbath, Ritchie Blackmore i Deep Purple og bluesgitaristen Johnny Winter som forbilder, og etter over 50 år med rock er det lett å glemme at piano var viktigere enn gitaren i sjangerens barneår. Fats Domino, Jerry Lee Lewis og Little Richard var alle pianohelter.

Samtidig gjorde nyvinningene til gitarteknikerne Leo Fender og Les Paul elgitaren til rockens hellige gral ved at den ble billigere, enklere å spille og ga høyere volum. Gitaren hadde alltid vært et relativt enkelt instrument å spille, men de nye elgitarene gjorde det uimotståelig enkelt for etterkrigsgenerasjonen. ”Plutselig kunne en klossete nybegynner høres nesten musikalsk ut (…) Den elektriske gitaren ble det arketypiske våpenet i rocks angrep på de bestående musikkformer”, som James Miller skriver i boken Flowers in the Dustbin – The Rise of Rock and Roll , 1947-1977.

– Gitaren er en penisforlenger og har i tillegg form som en kvinnekropp, sier Lunde.

– Den er lett å spille, ganske tilgjengelig og sitter rett og slett bra på kroppen, supplerer Jeistad.

Sandnes-minimalisme
I dag er det lettere å se elgitaren som en nødvendighet og klisjé i rocken, og nettopp det å kutte den ut kan være det beste angrep. Men der The Mormones skuer bakover mot blues, garasjerock og punk og derfor høres tradisjonelt ut, bryter Sandnes-trioen Noxagt langt flere konvensjoner. På albumet Turning It Down Since 2001 skaper de en hissig, støyende og groovy punkminimalisme ved hjelp av bass, bratsj og trommer.

– Jeg tror flere begynner å bli trøtte av det vante rockeformatet. Utøvere så vel som publikum. Vår besetning var mer en progresjon enn en idé. I begynnelsen var det gitar, bass og trommemaskin med Jan Christian L. Kyvik på gitar. Nils Erga ble senere med på keyboards, bratsj, platespiller, sampler og trommemaskin. Så gikk Jan Christian over til trommer, mens jeg spilte gitar og bass – men bass, bratsj og trommer var kombinasjonen som fungerte best. Bass er tyngre, mer brutalt, forklarer Kjetil D. Brandsdal i Noxagt.

Siden midten av 90-tallet har Brandsdal gjennom soloplater og en lang rekke prosjekter forent punk, impro, støy og elektronika i slik grad at han har skaffet seg et lite navn i den internasjonale undergrunnen. Han anmeldes i The Wire, varmer opp for Jim O’Rourke, og har gitt ut plate både på Ecstatic Peace, plateselskapet til Thurston Moore i Sonic Youth, og det innflytelsesrike New Zealand-selskapet Corpus Hermeticum.

Brandsdal ga i 2001 ut soloalbumet Noxagt, en samling med alt fra korte punklåter til prompehumor og en coverversjon av Jahn Teigens ”Glasnost”. På årets Turning It Down Since 2001 er Noxagt blitt en trio, og platen er langt mer helhetlig– produsert av Billy Anderson, som tidligere har jobbet med navn som Mr. Bungle, Melvins, Sleep, Swans og Red House Painters.

– Samarbeidet var bra for både PR og kredibilitet; folk hører mer etter nå. Det viktigste var likevel at vi satt igjen med et glimrende album, synes Brandsdal.

– Noxagts musikk er blitt mye mer strukturert og mer repetitiv. Mer dansbar. Sangene er lengre og tyngre enn de Kjetil lagde som Noxagt. Dronen er sentral. Det eneste som er igjen av solo-Noxagt er egentlig basslyden, mener Erga.

Få mennesker, mye lyd
Rockeminimalisme er definitivt ikke noe nytt, og som Morten Lunde påpeker ligger rockens røtter i minimalistisk blues, folk og country. Men siden The Beatles befestet rockebandets posisjon på 1960-tallet har besetningen trommer, bass og gitar vært usedvanlig seiglivet.

Men unntakene finnes: New York-duoen Silver Apples ga på slutten av 60-tallet ut to innflytelsesrike album med elektronisk og atmosfærisk dronerock skapt med trommer og det hjemmelaget instrumentet ”the Simeon”. I 1970 debuterte Medicine Head med New Bottles Old Medicine, minimalistisk bluesrock med munnharpe, gitar, håndtromme og munnspill. Sju år senere viste Suicide at det gikk an å lage streng punk bare ved hjelp av sang og synthesizer, mens Presidents of the United States of America, Morphine og Jon Spencer Blues Explosion holdt minimalismefanen hevet på 90-tallet. For å nevne noen eksempler.

– De kanadiske punkbandene Nomeansno og Hanson Brothers har vært en viktig inspirasjonskilde for oss, siden de viste hvor mye lyd få mennesker kan lage. Og jo eldre du blir jo tøffere synes vi det er å være håndverker. Der gitaristen er angrepspiller, er bass og trommer forsvaret. Og det er viktigere med godt forsvar enn en god spiss, for forsvar er først og fremst godt håndverk på samme vis som trommer og bass er det, sier Lunde.

The Mormones er heller ikke det første norske rockebandet som kutter ut bass eller gitar i moderne tid. På 1980-tallet skapte Russian Amcar Club seg et navn ved hjelp av sang, trommer og orgel, og på tampen av 90-tallet sprang Hello Goodbye ut fra Statens kunstakademi i Oslo. Trioen brukte elgitar, to enkle trommer, ingen bass og ellers sparsomme effekter til å lage uforskammet frisk punkpop på vinylsinglen Pussycat/African Nights i 1999, og bandet ble raskt alvor gjennom flere konserter og albumdebuten Heart Attack i 2002.

– Jeg hørte Hello Goodbye første gang på privatfest. De startet med å øve hjemme i stua og spilte ute på gatene, og det var nok mye av grunnen til at det ble så pass enkelt. En kunne ikke ha med seg trommesett og mye utstyr ut på gata. Jeg tenkte ikke så mye på den sparsomme instrumenteringen, men var mer opptatt av låtene deres. Men de kom nok tydeligere fram når de spilte så enkelt, sier Alexander Kloster-Jensen i Ricochets.

Han ble så begeistret for Hello Goodbye at han produserte Heart Attack før han like godt tok sin gitar og ble medlem i gruppa. Nå arbeider bandet med sitt andre album, som kommer ut til høsten eller tidlig 2004. En EP kommer allerede til sommeren.

– Jeg har aldri tenkt over at det er så mange band som kutter ut tradisjonelle instrumenter om dagen. Vi har aldri hatt bass, og det er veldig deilig å ha så lite utstyr. En bassgitar tar mye plass i lydbildet, og i så fall måtte vi også hatt basstromme. Det er egentlig rart ikke flere band bryter opp lydbildet, under Kloster-Jensen.

Bonus 1: Osloposten-anmeldelse av Laptop.


Laptop

Opening Credits

Trust Me Records/Voices of Wonder 2000

For noen år siden spilte amerikaneren Jesse Hartman i Sammy; et sjarmerende rufsepopband i samme liga som for eksempel Sebadoh. Bandet ga ut noen helt ok plater, og sjarmerte et ganske fullsatt So What! med en coverversjon av ”Tøff i pyjamas”.

Men så ble Sammy oppløst, Hartman begynte å lage sanger på datamaskinen sin og ble tatt under vingene til Marit Karlsen i Roxrevyen. Hun var opphavet til Laptop-navnet, Hartman spilte inn ”Tøff i pyjamas” for samleplata Jeg gleder meg til år 2000 og ble ”den store” utenlandske overraskelsen på den første Øyafestivalen. Ting var ikke så morsomt lengre.

Nå er Laptops debutplate her, den første på Marit Karlsens eget Trust Me Records. Og det er dessverre blitt en høyst middelmådig plate. Det finnes noen gode låter her, som ”Nothing To Declare”, ”End Credits” og ”Greatest Hits”, men Hartman synger flatt og produksjonen er uinspirert (det er godt gjort å begrave Helmets Page Hamilton når du først har fått han til å spille gitar).

På sitt beste minner Laptop om en fattigmannsversjon av David Bowie, men lydbildet får meg til å tenke på 80-tallet, på synthtrommer; på Al Corley fra Dynastiet som spiller synthtrommer i ”Lørdagsbilaget” på tv, og det er ærlig talt noe jeg ikke har lyst til å tenke på. Jeg slår av plata, og kommer neppe til å sette den på igjen.

Bonus 2: Aftenposten-anmeldelse av Safariari.


Safariari

Zebra Knights
Trust Me Records/VME 2002
4/6

Sjarmerende sammensurium med popteft i bunn.
Spor to på Jon Kristian «Safariari» Furuheims debutalbum er døpt «Mølje», og høres ut som Bruce Hornsby og en billig rytmeboks på houseklubb. «Mølje» er et passende ord, for Furuheim har laget et album der en lang rekke musikkgenrer dulter borti hverandre.

Safariari springer ut fra, og minner om, den norske Cafe 2001-scenen (Micromars, Remington Super 60, Påsan og Tøyen), og Furuheims store styrke er hans teft for den gode melodi.

Leken pop ligger hele tiden i bunn, uansett om han feier innom elektronika, spretten house eller elektro-samba.

Albumet blir noe anonymt mot slutten, men er en fin start på det som kan bli et spennende norsk elektronika-år.

Bonus 3: Dagsavisen-anmeldelse av Safariari på Øyafestivalen 2002.

Under navnet Safariari viste Jon Kristian Furuheim tidligere i år at han er mann med solid popteft, instrumentell lekenhet og en god porsjon humor med albumet Zebra Knights. Og på Quartfestivalen tidligere i sommer viste han at soveromsmusikken hans bare ble enda bedre med Safariari som fullt firemannsband.

Den konserten var fantastisk, men Øya-konserten ble noe begrenset av et sommerdovent publikum. Enkelt sagt framsto Safariari som poplillebroren til Salvatore, med sine enkle, tøffe og svært fengende instrumentalpop.

Konserten var i korteste laget, men dette er et band så breddfullt av sjarm, energi og gode melodier at jeg allerede gleder meg til neste konsertmulighet.

Bonus 4: Aftenposten-anmeldelse av Popface.


Popface

Michele, I Love You
Trust Me Records/VME 2002
3/6

Stavanger-trio vakler videre mot nye høyder.
Popface er både et fascinerende og frustrerende band. Fascinerende fordi de siden 1995 sakte, men sikkert har spilt seg opp til et samstemt band med nese for fullt rockeøs og finstemt melankoli. Frustrerende fordi de til stadighet plumper uti og leverer kjedelig, sutrete og gammeldags indierock.

Denne dobbeltheten preger også Stavanger-trioens tredje album. For hver gang Popface er i ferd med å ta oss til rockehimmelen med dvelende vakre instrumentalpartier brytes idyllen av låter som mest av alt høres ut som demoer fra 90-tallshelter som Dinosaur jr. og Swervedriver. Popface er på vei til å bli en norsk parallell til Mogwai og Godspeed You Black Emperor!, men er fortsatt et stykke unna mål.

Bonus 3: BT-anmeldelse av Sleepyard.


Sleepyard

The Runner
Trust Me Records/VME 2003
4/6

Storslått og psykedelisk instrumentalrock fra brødreduo.
I 1999 dukket Oliver og Svein Kersbergen opp fra intet med 35 minutter lange Intersounds; tre spor med suggererende instrumentalrock fra en tid da begrepet ”postrock” knapt var født i Norge. Men så ble det stille fra Hafrsfjords svar på Tortoise. I mellomtiden stakk Salvatore av med den norske postrocktronen, men nå er endelig Sleepyard klar med sitt første fulle album.

Både fengende ”Watch Me” og seige ”Intersounds” er hentet fra debuten, og resten av The Runner tar utvilsomt opp tråden fra 1999. Hvilket vil si i hovedsak instrumental rock der det monotone og det melodiøse dyrkes i tospann, der stemningene er viktigst og bygges opp ved hjelp av sparsom støy, suggererende groove og tidvis elegante melodilinjer. De virkelige genistrekene og kraftutblåsningene mangler, men har du sans for Monopot, Salvatore, Mogwai og Tortoise er en visitt til Hafrsfjord å anbefale.

Bonus 5: BT-anmeldelse av Rockettothesky.


Rockettothesky

To Sing You Apple Trees
Trust Me Records 2006
5/6

Smart, fengende og eksentrisk popdebut.
Jenny Hval fra Tvedestrand står bak enkvinnesbandet Rockettothesky, men dette er langt rikere enn naivistisk casiopop der du helst bør være forelsket i utøveren for å sjarmeres. Snarere er dette pop til å bli forelsket av, med flere strålende låter, et lydbilde som bobler over av finurlige innfall og gøyale lyder, og en selvsikker og uttrykksfull vokalist.

Ambisjonsnivået er skrudd opp siden de første demoene fant veien ut på nettet, og med hjelp fra folk i Jaga Jazzist og Shining er dette blitt en rikt arrangert debut med ankeret festet på jenterommet. Tenk Magnus Hængsles miks av store ambisjoner og sparsomme økonomi tidligere i år.

Kort sagt: To Sing You Apple Trees er platen Bertine Zetlitz burde ha gitt ut i år. Ballet innledes med en snurrig hyllest til Billy MacKenzie i The Associates, og Hval plasserer seg midt i en stim av popeksentrikere, fra Kate Bush og Björk og fram til Hanne Hukkelbergs flotte plate av året.

Bonus 6: «Ingen gratisplater» fra Ny Tid.
Marit Karlsen i Trust Me Records nektet å sende ut eneste gratis anmeldereksemplar av den første ep-en til rockebandet Monomen fra Sørumsand. Hele 178 personer i norsk media ba om gratisplate, men Karlsen valgte å la dette bli en lakmustest på musikkredaksjonenes prioriteringer.

«Eller kan null promos bety null anmeldelser fra 178 interesserte i norsk presse, radio, tv og internett?» spør hun. Resultat: NRK Østlandssendingen, Dagsavisen, Dagbladet, VG og Bergens Tidende kjøpte ep-en.

– «Midt i musikken» på NRK P2 ville ha Monomen som gjester og trengte derfor et gratis eksemplar for å vurdere om de ville ha dem som gjester. Det fikk de ikke, og siden har jeg ikke hørt noe fra dem, forteller Karlsen.

9 kommentar

  1. […] Larsen, Elvira Nikolaisen, Hanne Hukkelberg, Kristin Asbjørnsen, Margaret Berger, Mira Craig, Rockettothesky, Maria Solheim og Bertine Zetlitz for å nevne de viktigste. Men hvor ble det av alle […]

  2. […] og folk, forvrengt av tiår med garasjerock og punk – og på sitt beste høres duoen ut som en minimalistisk lommeutgave av Led […]

  3. […] har The Organ og The Gossip, mens underskogen i norsk musikkliv representeres av Susanne Sundfør, Rockettothesky og Magnus Hængsle. Serena-Maneesh på hovedscenen var nok en overvurdering av både band og […]

  4. […] den amerikanske hiphopveteranen Large Professor (tidligere frontmann i Main Source), samt norske Safariari, Son Of Light – tidligere kjent som N-Light-N – og Salvatore. I tillegg er Equicez, […]

  5. […] 4. Morgenbladet-intervju med Kjetil D Brandsdal, Jan Christian Kyvik og Nils Erga fra 2003, delvis brukt i denne saken. […]

  6. […] på Hotel Caledonien natt til torsdag. Like før hadde en fullsatt sal tatt imot norske Safariari med like stor jubel, og sannelig kokte det like hett på Frost-konserten på diskoteket og […]

  7. […] da, spør du? JR Ewing, Thomas Dybdahl, WE, Red Harvest, Satyricon, Scorch Trio, Safariari, Tungtvann og Biosphere. Ellers er det meste fortsatt «bra til å være […]

  8. […] Kristian «Safariari» Furuheim og Andreas Ihlebæk har ikke like tette bånd til amerikansk hiphop, men øser fra […]

  9. […] blir å nå fram, mens plateselskapenes utfordring er å få betalt, mener Marit Karlsen i Trust Me Records, som ble nominert med debuten til Rockettothesky, mens også Joakim Haugland understreker at det […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: