Rune Lindbæk: Nekter fortsatt å bli popstjerne

Rune Lindbæk er tilbake med ny plate under sitt ørtende alias, Frisvold & Lindbæk, etter plater som Rune Lindbæk, Volcano, Those Norwegians, Alanïa, Drum Island og Moonflowers. – Jeg fikk en smak på popstjernelivet med Volcano, men det fristet ikke, sa han allerede i dette 1998-intervjuet.

FOTO: BEATSERVICE RECORDS

Nevner du ordet «popstjerne» begynner Rune Lindbæk å fryse på ryggen, som gjemmer seg bak stadig flere kunstnernavn.

I år planlegger han minst tre plateutgivelser, som Drum Island og Star City Orchestra, og sammen med sangerinnen Frost.

– Å ha det gøy er viktigst, penger tjener jeg på å lage musikk for reklamefilmer, forteller Lindbæk.

Musikknerd
Stadig flere av dagens popstjerner er som Rune Lindbæk: De starter som musikknerder med tusenvis av plater, før de begynner som DJ. Bakgrunnen er perfekt for så å mekke sin egen musikk ved hjelp av datamaskiner, samplere, trommemaskiner og gamle, obskure instrumenter.

– Det måtte bli dansemusikk. I 1989 mente britiske musikkjournalister at dansemusikken bare var et blaff, men i fjor sto dansemusikk for 40 prosent av omsetningen i Storbritannia, forteller tromsøværingen.

Få kjenner navnet, men Lindbæk er i ferd med å bli en av 90-tallets viktigste norske musikere. Med Volcano gikk Lindbæk til topps på hitlistene i England med en låt han hadde laget på en Commodore 64. Og sammen med Torbjørn Brundtland og Ole Mjøs ga Lindbæk ut Those Norwegians’ plate Kaminzky Park. Den synes en samlet norsk musikkpresse var fjorårets beste norske plate.

Treige gutter
– Jeg fikk en smak på popstjernelivet med Volcano, men det fristet ikke. Jeg trives med moderne dansemusikk som holder seg i undergrunnen. Det er ikke musikkformen for de med markeringsbehov.

Nå står plater med Drum Island, Frost og Star City Orchestra for tur. Drum Island kom ut i Storbritannia i fjor, men har først nå fått norsk distribusjon via Voices Of Wonder.

– Drum Island er meg, Ole og Torbjørn på vårt mest «arty farty», eller som en engelsk anmelder sa det: «Som å se 60-tallsfilmer på sterk syre». Frost er meg og en venninne som synger, Aggie Frost, mens Star City Orchestra blir laidback med stor L.

Lindbæk er lite pretensiøs om musikken sin. Det meste skrus sammen på innfall, etter en heftig tur på by’n kan han bli sittende i bare underbuksa og trykke på knotter på datamaskinen sin. Målet er som regel å folk til å danse.

– Jentene i Oslo forstår dansemusikk langt bedre enn gutta, for jentene kan jeg spille dub, latino og house og de er med på notene. Gutta trenger aggressiv musikk for i det hele tatt komme seg på dansegulvet.

Fakta – Rune Lindbæk (anno 1998)
*Født i Tromsø.
* Startet med å spille breakdanceplater og har gitt ut uhorvelig mange plater på velrenommerte utenlandske technoplateselskap som Paper, R&S, Deconstruction og Reinforced.
* Samarbeider mye med Ole Mjøs og Torbjørn Brundtland.
* Her er prosjektene: Those Norwegians,  Volcano, Alanïa, Frost, Star City Orchestra, Star City, Drum Island og Open Skies.

Blanca topp 9
Hver måned spiller Lindbæk plater på Headon, på sitt eget klubbkonsept Blanca (tidligere Poudra Blanca). Her er ukas favoritter:

1. Massive Attack:  Unfinished Sympathy (Nellee Hooper Mix) (Circa)
2. Those Norwegians: Da Kingue D’Mazda (Blanca Mix) (Paper)
3. Alexei Delano: Slam That Bass Baby (Svek)
4. King Errison: We’ll Have A Nice Day (DJ Harvey Re-edit) (Motown)
5. Ten City: That’s The Way Love Is (Atlantic)
6. Mystic Moods: Cosmic Sea (Strange Beats)
7. MC Sultan: Der Bauch (Spray)
8. Drum Island: Riversprite (R&S)
9. Santana: Oye Como Va (CBS)

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Bonus: Osloposten-anmeldelse av Drum Island.

Drum Island
Drum Island
Apollo/R&S/Voices Of Wonder 1997
4/6

Trioen Ole J. Mjøs, Torbjørn Brundtland og Rune Lindbæk (Those Norwegians m.m.) er her igjen, denne gang som Drum Island. Plata deres kom ut i England i fjor, men har først i 1998 fått norsk distribusjon.

Drum Island kan best betegnes som bakrusen etter den saftige og livsglade festen med Those Norwegians og deres fyrverkeri av en plate, Kaminzky Park. Mens denne feiret dans, disco, house og funk, rommer Drum Island mest mollstemt drum’n’bass, spøkefull ambient, paranoide tangentinstrumenter, mutert bossanova, triste blåsere og hvesende vokallyder.

Plata er langt fra like umiddelbar som Kaminzky Park, men er et solid verk fra tre musikere med et solid kreativt overskudd. Som The Aloof, på mesterverket Sinking, tar Drum Island med oss ut i postklubblandskapet, hvor paranoia, trøtthet og angst har tatt over for den hedonistiske livsnytelsen som preget Kaminzky Park. Dette er musikk til etter klubbrunden, for tidlige, grå og uvirkelige morgenstunder.

Men her er også mye som kan nytes i tryggere omgivelser; «La danse electrique» vifter med filmmusikkblåsere og -strykere, kastanjetter og truende rytmer og lydeffekter, mens «Riversprite» overbeviser med blå toner og sær bossanova.

Til tider tar technoflinkiseri og eksperimenteringstrang over; særlig mot slutten går gutta tom for gode ideer. Men det kan ikke hindre Drum Island fra å bli nok et solid tilskudd til en allerede overbevisende norsk technoflora.

Bonus 2: «Vi er veldig påpasselige med å ikke hore for plateselskapene.» Rune Lindbæk intervjuet av Per Christian Frankplads i 1995. Les her.