Arild Midthun: Yrke – Donald-tegner

Arild Midthun er første norske tegner med egen bok i Walt Disney’s Hall of Fame. Der kan du lese mitt forord om  Midthuns lange og varierte karriere, mens her følger en liten smakebit i form av et knippe anmeldelser.

1: BT-anmeldelse av Donald-debuten.

Kai Vainiomäki og Arild Midthun
«Donald Duck: Tv-trøbbel” i Donald Duck & Co nr. 23
Egmont Serieforlaget 2005
3/6

Tidenes første Donald-serie tegnet av en bergenser.
Vi fortærer uante mengder Disney-serier, men kan telle norske serieskapere i Andeby med fingrene. Terje og Tor Bomann-Larsen, Eirik Ildahl, Olaf Solstrand og Nils Petter Smedby har skrevet Donald, og i denne ukes Donald Duck & Co blir bergenseren Arild Midthun den tredje norske Donald-tegneren gjennom tidene. Nummeret er for øvrig fylt med historier av utelukkende nordiske serieskapere, uten at vi ser noen nordisk Don Rosa eller William Van Horn.

Midthun er Norges Albert Uderzo (Asterix), en strålende tegner med sikker sans for figurtegninger, komposisjon og detaljer, så det blir umiddelbart en liten nedtur å se ham fanget i de strenge Disney-rammene. Her tråkker han i fotsporene til Carl Barks, med runde former, levende ansiktsuttrykk og flittig bruk av skygger og silhuetter.

Streken er solid og trygg, i tradisjonen etter trofaste slitere som Vicar og Daniel Branca, men ikke like særpreget som Mårdøn Smet eller detaljrik som Flemming Andersen i samme nummer. Og med unntak av en møll som flagrer ut av Donalds lommebok, er Midthun gjerrig på detaljer som lokker frem smilet.

Hovedproblemet med ”Tv-trøbbel” er uansett selve historien, en lutfattig slektning av Barks’ hissige dueller mellom Donald og nevøene. Den blir aldri morsom eller overraskende, og intrigene ender da også opp i en pratsom, klønete og klisjéfylt nødløsning. Arild Midthun kan utvilsomt bli en bra Donald-tegner, men da trenger han manus som ikke er skrevet med venstrebenet.

2: BT-anmeldelse av to 1998-julehefter.

Terje Nordberg, Dag Kolstad og Arild Midthun
Truls og Trine redder julen
Bladkompaniet 1998

Sjarmerende og veltegnet juleeventyr.
I en ørken av resirkulerte og uinspirerte vitseserier finnes noen godbiter blant juleheftene. Smørbukk er det eneste nytegnede heftet som holder mål, men denne historien går absolutt også an. Truls og Trine redder julen stammer fra 1983, og søskenparet må her trå til for å hjelpe Julenissen med juleavviklingen. Selveste Dovregubben har nemlig stjålet hele nissens lager av julepresanger.

Historien er kanskje hakket for søt og snill, men reddes i land av Arild Midthuns elegante og lekre tegninger i god europeisk albumtradisjon. Julenissen og Dovregubben har riktignok et ikke ubetydelig skjær av strømlinjeformet Disney over seg, men som juleeventyr for de yngste er Truls og Trine knall underholdning,

Tormod Løkling, Arild Midthun m.fl.:
Pyton julespesial ‘98
Bladkompaniet 1998

Satire med munndiaré.
To julehistorier og to tegneserieparodier fra bergenserne Løkling og Midthun utgjør dette alternative juleheftet. «Juleevangeliet» er klart best, hvor Midthun gjør en god imitasjon av bibelillustratør Gustave Doré, mens Løkling ikke er like tro mot Teksten.

De andre historiene lider mer av Løklings munndiaré, seriene drukner i ord og lange, halvmorsomme replikkvekslinger. Når da parodiene på Batman og Judge Dredd ikke har noen verdens ting med jul å gjøre, eller er spesielt morsomme , blir Pyton julespesial heller seig lesning.

3. BT-anmeldelse av Kaptein Sabeltann.

Dag E. Kolstad, Arild Midthun og Asbjørn Tønnesen
Kaptein Sabeltann nr. 1
Egmont Serieforlaget 2006
3/6

Haltende tegneseriedebut for Kaptein Sabeltann.
Etter at forestillingen Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga hadde premiere i 1989, har Terje Formoes sjørøver ekspandert til cd-plater, bøker, brød, leker og en helaftens animasjonsfilm. Merkelig nok har ingen forsøkt å ta figuren over i tegneseriene, men nå blir nye serier fra Dag E. Kolstad og bergenseren Arild Midthun stammen i piratens splitter nye månedsblad.

Kaptein Sabeltann er lagt opp etter malen til andre nye barneblader, som hestebladet Jessy, fotballbladet Kick-It og realitybladet Star School. Det vil si at tegneserier ikke bærer prosjektet alene, men er en del av en temapakke som også består av konkurranser, bilder, plakater og korte redaksjonelle tekster.

Det redaksjonelle stoffet fungerer greit nok, men hva med tegneseriene som utgjør 17 av 36 sider? Jeg synes det er synd at Arild Midthuns betydelige tegnertalent kastes bort på lisensmateriale (Olsenbanden, Donald Duck), men han gjør igjen en strålende innsats.

Hans klassiske strek, inspirert av fransk-belgiske humorserier, passer som hånd i hanske til Sabeltanns univers, selv om kapteinen selv er minst dynamisk med sitt bleke ansikt og stive glis. Sidene spruter av action og farger, men problemet er at Midthun ikke har fått noen historie å illustrere.

De to seriene gir bare rom til å introdusere de viktigste figurene, og når begge historiene kretser rundt Den Sorte Dames innseiling på vulkanøyen Abra vitner det om sviktende fantasi. Får Kolstad og Midthun rom til å fortelle mer engasjerende eventyr framover, kan dette bladet raskt bli meget bedre.

4: BT-sak om 2001s  julehefter.

Listen over julehefter du ikke trenger er lang. Men noen godbiter finnes i vrimmelen.

«Ingen jul uten Fant» reklamerer Egmont Serieforlaget. Jeg vet ikke hvordan du feirer julen din, men personlig kan jeg komme på tusenvis av måter å markere jul på uten de platte og gamle vitsene i Fant. Finnes det i hele tatt noen som liker Fant? Jeg tror ikke det.

Vi nordmenn kjøper 1,2 millioner julehefter hvert år, men det blir en lang og humørløs jul hvis du skal pløye gjennom alle 46 juleheftene som slippes i år. Julen er på mystisk vis blitt tiden for å lese utdaterte amerikanske avisserier, og Fant er ikke den eneste forbrytelsen forlagene prøver å prakke på oss lesere. For jeg kommer heller ikke i spesielt god julestemning av Snøfte Smith, Ole Brumm, Pusur, Mikke Mus eller Skipper’n.

Men godbitene finnes i havet, og gledelig nok er det en bergenser som står bak årets beste julehefte. Arild Midthun har i flere år markert seg som en strålende tegner i god europeisk tradisjon; sterkt inspirert av tegnere som Uderzo (Asterix) og Franquin (Viggo) – men med eget særpreg.

I Olsenbanden jr. og millionlotteriet slipper han seg virkelig løs med sprelske streker og lekre farger. Heftet er tilknyttet TV 2s julekalender i år, og selv om Dag Kolstads historie kanskje ikke er så mye å rope hurra for, rager heftet flere hoder over resten av årets julehefter. Dette er ingen samling gamle vitser, men en 29 sider ny norsk tegneserie med smak av jul. Bravo!

Tar vi med at Midthuns vel ti år gamle tegneserieversjon av Alf Prøysens Snekker Andersen og Julenissen er ute på ny og at hans «På børsen sitter nissen» er et av de beste bidragene i Jula er Pyton, nøler jeg ikke med å kåre Arild Midthun til årets julenisse.

Jula er Pyton er for øvrig et svært ujevnt antijulehefte – med en blodkapitalistisk julenisse, fylliker, dophuer og andre utskudd i hovedrollene. Sjekk også ut den klassiske Pyton-tegneren Tommy Sydsæter i juleheftet med Vazelina Bilopphøggers.

NRKs julekalender Jul i Blåfjell kommer også med en flott bildebok kamuflert som julehefte, med fabelaktige illustrasjoner av Svein Solem.

Bortsett fra dette er det lite å rope hurra for blant årets julehefter. Klassikere som Knoll og Tott og Fiinbeck og Fia er trofast følge til julenøttene for mange, men mengden av udugelige samlinger som prøver å følge med på lasset er lang og vond.

Pondus– og Nemi-heftene ruver som giganter og litterære klassikere sammenlignet med trøtte Disney-striper, utvaskede Billy-vitser og eldgamle Hårek-sketsjer. Og hvor mange ganger Egmont og Bladkompaniet har resirkulert Tommy og Tigern nå vet forlagene vel knapt selv.

Uheldigvis har verken Frode Øverli eller Lise Myhre hostet opp noen nye julestreker for sine helter, og den knallharde fotballquizduellen mellom Pondus og Arne Scheie skaper ingen julestemning. Derimot oser juleheftet med svenske Rune Andréassons Bamse av jule- og vinterstemning med et nennsomt utvalg historier fra 70-, 80- og 90-tallet.

Beinharde Asterix-fans kan også merke seg gallerens julehefte med noen Goscinny/Uderzo-historier de kanskje
ikke har fra før, men som er av slett kvalitet.

De beste: Olsenbanden jr., Pondus, Nemi, Bamse, Jula er Pyton, Snekker Andersen og Julenissen, Jul i Blåfjell: Turtes nye venn.

De klassiske: Knoll og Tott, Nr. 91 Stomperud, Hårek, Blondie, Donald Duck, Nils og Blåmann, Kapteinens jul, Fiinbeck og Fia, Tuss og troll, Smørbukk, Vangsgutane.

De unødvendige: Asterix, Walt Disney’s 100 år jubileumshefte, Donald Ducks julehistorier, Donald Duck: God gammel årgang, Tommy og Tigern, Mummitrollet, Vazelina Bilopphøggers, Ernie.

De håpløse: Fant, Ingeniør Knut Berg på eventyr, Mikke Mus: God gammel årgang, Skipper’n, Snøfte Smith, Hakke Hakkespett, Billy, Pusur, Mikke Mus & Langbein, Tom & Jerry, Jens von Bustenskjold, Ole Brumm, Dådi og Bamse.

For de minste: Thomas og vennene hans, Nissens jul, Å jul med din glede, Jul i Nisseland, I nisseskogen, Jul med Gråtass og vennene hans, Postmann Pat.

5. 1997-intervju fra Bergens Tidende: «Bergen bør satse på tegneserier».

Den nordiske SeriNord-utstillingen åpner i Astrup Fearnley-museet i Oslo. Serieskaper Arild Midthun utfordrer nå Bergen kommune til å satse mer på tegneserier.

Den 7. juni kommer utstillingen til Grieghallen, og den 13. juni starter tegneseriefestivalen Raptus i Bergen. Midthun håper Raptus kan utvikle seg til en bred og stor festival, med hjelp fra kommunen.

Fransk suksess
Midthun er én av fire norske serieskapere som deltar på SeriNord-utstillingen. I den lille byen Angouléme i Frankrike opplevde Midthun at 160.000 mennesker flokket til byens tegneseriefestival, hvor SeriNord-utstillingen var i januar.

I Oslo trekker animasjonsfestivalen Animerte Dager flere tusen skuelystne i disse dager. Midthun har håp om at seriefestivalen Raptus kan utvikle seg til et lignende suksessarrangement.

– Foreløpig er det en liten festival, men vi satser på en bred mønstring av norske og utenlandske serieskapere, forteller bergenseren Midthun til Bergens Tidende.

– Til sommerens festival får vi blant annet besøk av Angouléme-festivalens kunstneriske leder, så jeg utfordrer herved Bergen kommune til å lære av festivalen i Angouléme, som er en mye mindre by i Bergen. Norge savner en stor tegneseriefestival, men for at vi skal klare noe på størrelse med for eksempel Animerte Dager, er vi avhengig av støtte fra kommunen.

Ikke bare for ungdom
Sammen med Steffen Kverneland, Siri Dokken og Bjørn Ousland er Midthun det norske innslaget i SeriNord-utstillingen, som i tillegg teller 13 serieskapere fra Danmark, Sverige, Finland og Island. Hver serieskaper stiller ut originalsider fra sine tegneserier.

Samtidig arrangeres en supplerende tegneserieutstilling med 12 andre norske serieskapere. Denne kommer også til Bergen sammen med Seri-Nord.

– En av ideene bak SeriNord er å utvide forståelsen for hva tegneserier er. Tradisjonelt blir tegneserier sett på som en del av ungdomskulturen, men det er altfor snever definisjon som irriterer meg. Det er som å si at film, teater eller bøker kun tilhører en bestemt aldersgruppe. Tegneserien er en uttrykksform med uendelige variasjoner av innholdet.

Typisk nok vant Arild Midthun og Erna Oslands tegneserie om Ivar Aasen nettopp Kulturdepartementets barne- og ungdomslitteraturpris for tegneserier. Men samtidig har serien blitt kjøpt inn som fagbok av bibliotekene. Holdningene er i endring.

– Det er veldig viktig at SeriNord-utstillingen blir vist i prestisjetunge lokaler som Astrup Fearnley-museet og Grieghallen, mener Midthun, men alle holdninger er ikke like lett å snu.

Scener fra en film
I forbindelse med serieutstillingen på Astrup Fearnley-museet er det innredet et rom hvor de besøkende kan lese tegneseriene til utstillerne, og overraskelsen var stor da det viste seg at voksne mennesker faktisk satte seg ned og.

– Men har et fortellende medium som tegneserien noe å gjøre i glass og ramme på veggen?

– På en måte blir det som å stille ut enkeltscener fra en film, du får ikke med sammenhengen og tidsforløpet. Du får ikke med flyten, men størrelsen på originalene kommer fram, og på en utstilling får du bedre mulighet til studere tegningene.

Blant de andre utstillerne finner vi svært spennende serietalenter som svenske Max Andersson og danske Teddy Kristiansen, som er så godt som ukjente i Norge. Nordiske tegneserier har det fellestrekket at de er svært lite kjent i nabolandene, mener Midthun.

– Det er liten tradisjon i serieforlagene å oversette nordiske serier; den største internordiske suksessen har vært seriebladet Pyton, som kom ut i Norge, Sverige, Finland og Danmark.

Men å øke bevisstheten om nordiske tegneserier er nettopp noe av målet med SeriNord. Foreløpig har en nordisk serieantologi, Gare du nord, blitt gitt ut i engelsk oversettelse av Tago förlag. Den skal senere oversettes til norsk. Et felles nordisk serieblad planlegges, men er for tiden lagt på is.