Pokermusikk med Calexico

Torsdag 16. september spiller Calexico på Rockefeller. Jeg har elsket dem siden de spilte på Roskilde 2000, en sårt tiltrengt vitaminpille etter dødsfallene på Pearl Jam-konserten samme år. Her er mine to anmeldelser.

Calexico
Feast of Wire
City Slang/Virgin 2003
5/6

Smart og elegant texmex.
Det er faktisk navnet på en amerikansk by, men jeg foretrekker å se på Calexico som et mytisk sted der musikktradisjoner fra det sørlige California og nordlige Mexico har fått genspleise seg i fred i årtier.

Joey Burns og John Convertino bruker erfaringene fra sine andre band, Giant Sands støvete og knirkete ørkencountry og den filmatiske spaghettijazzen til Friends of Dean Martinez, og tilsetter rike doser musikalsk Mexico-salsa.

Smaken av Mexico er ikke like sterk som på mariachi-festen Hot Rail, og Feast of Wire er i sterkere grad preget av låter enn de rike stemningene som rådet på forgjengeren.

Men Calexico-opplevelsen ligger som alltid gjemt i den detaljrike og varierte helheten, ikke i enkeltlåtene, og dette er et album som både kan og vil vokse seg større for hver runde du gir den i cd-spilleren. Og skal du arrangere røyk- og whiskeyfylte pokerlag finner du ikke bedre akkompagnement.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Calexico
Garden Ruin
Quarterstick/Bonnier Amigo 2006

Joey Burns og John Convertino har som Calexico skapt lydkulissene for alle pokerspillere og indiecowboyer som drømmer om å spille i en spagettiwestern. Men på oppfølgeren til 2003s Feast of Wire dropper de alle stemningsfulle instrumentaler til fordel for mer konvensjonelle låter – inspirert av samarbeid med Neko Case, Iron & Wine og Wilco. Særpreget er kanskje filt litt bort, men duoen er blitt mer tilgjengelig.