Saul Williams: En ekte original

Torsdag 16. september blir det slampoesi med Saul Williams i Oslo konserthus – som en del av Ultimafestivalen. Han dukker også opp på Janelle Monaés The ArchAndroid, og her er min anmeldelse av 2004s selvtitulerte album.

Saul Williams
Saul Williams
Fader/Wichita/V2/Bonnier Amigo 2004
4/6

Oppdagelsesreise et sted mellom hiphop, rock og spoken word.
Da jeg intervjuet Cast i Equicez hjemme i stuen, var det Amethyst Rock Star av Saul Williams som lå øverst på stereoanlegget. Williams er en ekte original; en poet og skuespiller som ble rapper med musikk et sted mellom hiphop, slampoesi, spoken word og raprock. Den Rick Rubin-produserte debuten var både oppsiktsvekkende og utmattende, og jeg hadde store forventninger til oppfølgeren.

Williams skriver utfordrende og tankevekkende tekster, men han slurver med innpakningen. Han kan være en god rapper, men like ofte legger han seg på en flat blanding av prat og sang. Serj Tankian (System Of A Down) og Zack de la Rocha (eks-Rage Against The Machine) gjester albumet, og musikalsk surrer Williams rundt et til tider slitsomt sted mellom hiphop, elektronika og rock. Det blir verken fugl eller fisk; ikke like grensesprengende som debuten og heller ikke mer kommersielt. Men hiphop anno 2005 trenger folk som Saul Williams.

Bonus: Coldcut med Saul Williams på gjestelista.

Coldcut
Sound Mirrors
Ninja Tune/VME 2006
5/6

Etterlengtet comeback fra de originale sjangerknuserne.
Da Coldplay dukket opp i 2000 trodde jeg først det var duoen Coldcut som kom med oppfølgeren til 1997s Let Us Play!. Den gang ei. Først nå vender Jonathan More og Matt Black tilbake, og de er hjertelig velkomne i min platesamling.

Coldcut var de originale sjangerknuserne i engelsk klubbmusikk lenge før Basement Jaxx var påtenkt, og skrev seg inn i historien med sin remiks av Eric B. & Rakims ”Paid In Full” og platen 70 Minutes of Madness, en av tidenes beste DJ-miksalbum.

Da rocken ble erklært død til fordel for monsterrytmene til The Prodigy og The Chemical Brothers midt på 1990-tallet gikk litt av luften ut av duoen, men de viser nå at de fortsatt har fingeren på klubbpulsen. Sound Mirrors byr på et 90-tallsaktig sjangerkaos av klasse, med spor av hiphop, indierock, house og world music, og med sterke gjester som Jon Spencer, househelten Robert Owens, spoken word-mesteren Saul Williams og rapperen Roots Manuva ender det opp som et høyst vellykket comeback.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.