Black metal: Fra gravstøtte til statsstøtte

Black metal-uka, dag 2. På 1990-tallet var black metal et av de største sjokkene musikkverdenen hadde sett. På 2000-tallet var sjangeren en etablert del av musikkindustrien. Denne saken skrev jeg i 2002.


MAYHEM

– Black metal i ferd med å bli musikalsk akseptert, men du trenger ikke gå langt tilbake før Inferno-festivalen hadde vært umulig å arrangere. Det er bare halvannet år siden faren min ble overbevist om at jeg ikke var en satanistisk, homofil sprøytenarkoman, ler Jens Petter Ryland, festivalsjef for Inferno og gitarist i bandet Borknagar.

Inferno er ingen ren black metal-festival, men stilen dominerer klart blant de over 20 bandene – med Dimmu Borgir i spissen – som invaderer Rockefeller langfredag og påskeaften.

– Menigmann skjønner endelig at vi ikke driver med satanisme og kirkebrenning, men musikk. Er det noen myter vi lever opp til, er det rock’n’roll-mytene.

Etablert og akseptert
1993: Varg «Greven» Vikernes står frem i Bergens Tidende og påstår at han vet hvem som står bak alle kirkebrannene fra året før. Han sier han representerer det norske black metal-miljøet.

2001: Mayhem får statsstøtte for å dra på turné i Øst-Europa, mens Satyricon skriver kontrakt med det multinasjonale plateselskapet EMI.

– Tidligere var ideologifokuset sterkest i black metal-miljøet, men i dag står musikken sterkest. Black metal er i dag et etablert og akseptert kulturuttrykk, mener Petter Hansen.

Sosiologistudenten har skrevet hovedfagsoppgaven «Fra gravstøtte til statsstøtte», der han ser på hvordan black metal-miljøet har utviklet seg.

Hovedkildene er mediedekningen i de minste fanziner og opp til VG og og TV 2. På ni år har black metal flyttet seg fra nyhetssidene til kultursidene. Hansen mener black metal oppsto som en reaksjon på kommersialiseringen innen death metal, med inspirasjon hentet fra eldre band som Venom, Celtic Frost og Bathory.

Ryland sier det slik:

– Dette var norske band som stilte seg i opposisjon til det etablerte metal-miljøet: «Vi kan spille fortere og synge grimmere enn noen av dere», var budskapet.

Mayhem, Darkthrone og Old Funeral er pionérene innen black metal, og spesielt Øystein «Euronymous» Aarseth i Mayhem ble en lederskikkelse gjennom plateselskapet Deathlike Silence Productions og platebutikken Helvete, som åpnet på Grønland i Oslo i 1991. Hansen sammenligner Aarseth med Malcolm McLaren – som spilte en viktig rolle for punkens utvikling i London.

– Mens McLaren hevder han formet punken utenfra, var Aarseth med på å forme black metal fra bunnen. Han deltok selv aktivt i subkulturen, og hans karisma og lederevner gjorde at han kunne trumfe gjennom sine definisjoner av musikkformen. Det utviklet seg også et autensitetspress i miljøet, der det var intern konkurranse om å være ondest mulig, sier Hansen.

Da black metal stakk hodet opp av undergrunnen i 1991, var det på en bølge av satanisme og kirkebranner. Musikken kom fullstendig i bakgrunnen. Situasjonen kulminerte høsten 1993 da Varg Vikernes tok livet av Øystein Aarseth.

Ekstremt
– Med selvmord, drap og kirkebranner som ingredienser kunne det ikke bli mer ekstremt enn Mayhem, sier Ann Karin Frestad fra plateselskapet Moonfog – Norges ledende innen black metal.

Musikkformen sliter fortsatt med satanisme-stempelet her hjemme, men i utlandet ble situasjonen en annen – overraskendekort tid etter oppslagene rundt Aarseth-drapet og kirkebrannene.

– I utlandet blir norske band sett på som seriøse, og black metal står frem som noe som sprenger musikalske grenser.

Så populær ble norsk black metal at internasjonale plateselskaper kom løpende med kontrakter bare du sang på norsk. Og i Tsjekkia, Canada og Sør-Amerika økte salget av norsk-ordbøker da lokale black metal-wannabes ønsket å synge norske tekster.

Aarseth-drapet satte også i gang en dreining vekk fra det ideologiske og mot det musikalske her hjemme. Miljøet ble delt, og bare et mindretall sympatiserte med Vikernes. «De ekte er ikke lenger de som påberoper seg og fremstår som de ondeste, de ekte er de som besitter musikalsk kompetanse», skriver Hansen.

– Black metal i dag er mer distansert, polert og avmystifisert.

7 kommentar

  1. […] album siden 2007s In Sorte Diaboli fra 2007. Sistnevnte får æren av å innlede en aldri så liten black metal-uke på […]

  2. […] by oyvindholen Black metal-uka, dag 3: På tampen av 1990-tallet druknet Oslopostens redaksjon i black metal-plater fra hver krok i Norge. Det kom minst 44 album på to år. Da skrev jeg denne […]

  3. […] med frie tøyler Posted on september 23, 2010 by oyvindholen Black metal-uka, dag 4, bonus: Et lite 2004-intervju med Fenriz i Darkthrone. Mer Fenriz […]

  4. […] Posted on september 24, 2010 by oyvindholen Black metal-uka, dag 5: Operaen i Kristiansund skrev historie da den i 2005 inviterte til premiere på det som […]

  5. […] oppleve Kevin Drumm på Fabrikken i Oslo, i anledning All Ears-festivalen. Innpakningen minner om black metal, men innenfor plateomslagene finnes noe enda mer ekstremt, som utfordrer selve definisjonen av […]

  6. […] er i årevis blitt skvist av veteraner som nekter å gi seg på den ene siden og den omfattende black metal-scenen på den andre, men nå gjør flere band sitt til at dette er i ferd med å endre […]

  7. […] er adjektivet som rager høyest blant superlativene i norsk black metal. Ordboken forklarer det som «makaber», «uhyggelig» og «ubehagelig», men for Peter Beste fra […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: