Black metal-uka, dag 3: På tampen av 1990-tallet druknet Oslopostens redaksjon i black metal-plater fra hver krok i Norge. Det kom minst 44 album på to år. Da skrev jeg denne saken.
Black metal er ingen norsk oppfinnelse, men Norge er i dag verdensleder innen sjangeren.
– Musikkformen begynner å bli kjedelig og utvanna. Små selskap ute etter raske kroner signer helt ferske band, bare de spiller black metal, forteller Oslospostens hardrockanmelder Geir Kolden.
– Et band trenger bare å si at de er fra Norge, så får det stukket en platekontrakt i hånda. Band fra Tsjekkia og Tyskland utgir seg for å være norske, jeg har hørt om en tsjekker som kaller seg Sylfest Kong Satanas.
Utvanning
Norsk black metal har eksplodert salgsmessig. Bandene som ofte blir kalt andregenerasjons black metal (Dimmu Borgir, Emperor, Satyricon) selger i hundretusener. Men samtidig er musikken i ferd med å vannes ut, mener Kolden.
– I dag er det gått inflasjon i skumle synthesizerband som prøver å være skumle og majestetiske. Men resultatet blir ofte ikke skummelt, men kjedelig, synes Kolden, som synes det fortsatt er veteranene som er best: Mayhem, Darkthrone og Immortal.
– Jeg tror black metal vil få den samme skjebnen som death og thrash metal på 80-tallet. Det blir gitt ut altfor mange plater med band som høres helt like ut, det er ingen kvalitetskontroll og lite nyskaping. Dermed blir markedet oversvømt, folk går lei og musikkformen dør sakte ut.
Engelsk opprinnelse
Uttrykket black metal blir knyttet til Newcastle-bandet Venoms plate Black Metal fra 1982. Venom ønsket å fjerne seg fra datidens thrashscene og mer kommersielle britiske hardrockband som Iron Maiden, Def Leppard og Judas Priest. Musikken var primitiv og hard, og Venom benyttet seg også av et satanistisk image. Musikkformen ble videreført imagemessig av danske Mercyful Fate, før svenske Bathory i 1984 innførte det som er blitt kjent som den moderne form for black metal.
– Den norske black metal-scenen er inspirert av Venom og tidlig Bathory, samt den svenske death metal-scenen på slutten av 80-tallet. Men norske musikere tok image om musikk enda lengre ut, forteller Kolden.
I Norge startet det hele med Mayhems legendariske Deathcrush-plate fra 1987, men musikkformen ble ikke fulgt videre opp før Darkthrone og Grevens band Burzum ga ut plater i 1991.
– Black metal er kjapp musikk med bombastiske trommer og enormt hysterisk vokal. Tekstmessig er innholdet klart satanistisk eller kanskje spesielt anti-kristent. Black metal er en blasfemisk form for musikk som prater Gud midt i mot, forklarer Kolden.
To hendelser gjorde sitt til at norsk black metal ble beryktet over hele verden: Varg Vikernes’ drap på sin bandkollega Øystein Aarseth og alle kirkebrannene. Hendelsene fikk stor oppmerksomhet i media og flere av dagens black metal-musikere oppdaget musikkformen på den tida.
Norsk black metal 1999-2000
Intet mindre enn 44 norske black metal-plater ble utgitt i 1999 og 2000, de fleste på utenlandske plateselskap. Her er oversikten:
1999:
Ancient: Det glemte riket
Ancient: The Halls of Eternity
Bloodthorn: Onward Into Battle
Crest of Darkness: The Ogress
Carpe Tenebrum: Mirrored Hate Painting
Dødheimsgard: 666 International
Dimmu Borgir: Spiritual Black Dimensions
Dimmu Borgir/Old Man’s Child: Devil’s Path/In The Shades of Life
Dismal Euphony: All Little Devils
Dismal Euphony: Lady Ablaze
Darkthrone: Ravishing Grimness
Emperor: IX Equilibrium
Grievance: The Phantom Novels
Hellstorm: Fucking Bleed
Hades Almighty: Millennium Nocturne
Immortal: At the Heart of Winter
Kampfar: Norse
Kampfar: Fra underverdenen
Keep of Kalessin: Agnen – A Journey Through The Dark
Limbonic Art: Ad Noctum – Dynasty of Death
Mactätus: Provenance of Cruelty
Manes: Under ein blodraud maane
Mayhem: Mediolanum Capta Est
Satyricon: Intermezzo EP
Satyricon: Rebel Extravaganza
Svartharid: Forthcoming Storm
Trelldom: Til et annet
Tulus: Evil 1999
Windir: Arntor
Thorns vs Emperor: Thorns vs Emperor
Ulver: The Trilogy
2000:
Borknagar: Quintessence
Einherjer: Norwegian Native Art
Forlorn: Ad Celestis Res
Gorgoroth: Incipit Satan
Immortal: Damned In Black
Mayhem: Grand Declaration of War
Morgul: The Horror Grandeur
Myrkskog: Death Machine
Old Man’s Child: Revelation 666 – The Curse of the Damnation
Obtained Enslavement: The Shepherd and The Hounds of Hell
Ragnarok: Diabolical Age
Ringnevond: Nattverd
Thundra: Blood of Your Soul
Bonus: Ny Tid-kommentar fra 2007
14 år etter at black metal gikk inn i den norske ordboka ved siden av kirkebranner, mord og satandyrkelse, har musikken for lengst forlatt avisenes nyhetsseksjon til fordel for kultursidene. Samtidig sliter miljøet med forgubbing, for de største navnene anno 2007 er akkurat de samme som for ti år siden: Mayhem, Dimmu Borgir, Darkthrone, Satyricon, Immortal og Emperor.
Dette sier selvsagt noe om dedikasjonen til musikerne, men også at den tyngste rocken stadig er i rivende utvikling. Band som Ulver, Dødheimsgard og Susperia har alle utgangspunkt i black metal, men har valgt å bevege seg i helt andre retninger, mens dagens yngre norske metalmusikere heller utforsker subsjangre som doom metal, death metal, metalcore og så videre. Metal har så mange undersjangre at det nærmer seg parodien.
«Norwegian Black Metal» vil uansett stå igjen som Norges mest minneverdige bidrag til rockehistorien, og ringvirkningene er større enn vi aner. Du har sikkert sett reportasjer om svartkledde polakker, iranere, italienere og meksikanere som digger Mayhem og prøver å lære seg norsk, og nå begynner de musikalske fruktene av denne kultureksporten å modnes.
Framtidas mest interessante utøvere innen «Norwegian Black Metal» er nødvendigvis ikke norske, men kan like gjerne være Drudkh fra Ukraina, Deathspell Omega og Blut Aus Nord fra Frankrike eller kanskje Xasthur og Wolves in the Throne Room fra USA.
Øyvind Holen 