Åtte black metal-anmeldelser

Black metal-uka, dag 4: Strømmen av black metal-plater på 1990-tallet fikk meg raskt til å innse at jeg ikke var den mest kompetente til å anmelde innen sjangeren. Geir Kolden ble derfor raskt hyret som metalanmelder i Osloposten, men her har jeg samlet noen av mine forsøk innenfor black metal og nære slektninger.

Arcturus
La masquerade infernale
Misanthropy Records/Music For Nations 1997

En mektig og imponerende plate som fortjener å oppdages av flere enn black metal-fansen.

Innen black metal lyser oslobandene Arcturus og Dimmu Borgir spesielt sterkt internasjonalt, noe en lytt til La masquerade infernale lett forklarer. Oppfølgeren til fjorårets Aspera Heims Symphonia er en suveren hardrockskive, som også fortjener oppmerksomhet utenfor metalghettoen.

Naturligvis er Arcturus på grensen til det pinlig selvhøytidelige med sangtitler som «Painting My Horror», tonesetting av Edgar Allan Poe-dikt og skumle kostymer. Det hele kunne raskt blitt latterlig, men La masquerade infernale er så dyktig gjennomført at man blir revet med.

Gruppa har med folk fra Ulver og Mayhem, men plata domineres ikke av tunge gitarer og trommer som man skulle tro. Piano, strykere og synther spiller en stor rolle, og Arcturus mikser sammen hardrock, synthrock, industrielle effekter, klassisk og sannelig en liten dæsj drum’n’bass til en cocktail som er langt mer virkningsfull enn grupper som Seigmen og Dødsverk.

Skremmende pompøst er det også. Med fare for å bli lyst forbannelser over, våger jeg å si at plata til tider minner sterkt om den britiske rockeoperaen. Dersom Andrew Lloyd Webber laget den totale motsetning til Jesus Christ Superstar, med de onde fariseerne i hovedrollen, kunne det godt høres slik ut.

Spøk til side, liker du din musikk mørk, mektig, pompøs og depressiv, anbefales en dose Arcturus.


Covenant
(2010-kommentar, senere The Kovenant)
Nexus Polaris
Nuclear Blast/Voices Of Wonder 1998
4/6

Ønsker kulturminister Anne Enger Lahnstein å satse på eksport av norsk pop og rock bør hun vende nesa mot den oppegående metalscenen i Oslo. Grupper som Dimmu Borgir, Arcturus og Covenant selger i bøtter og spann i Europa, men via utenlandske plateselskap.

Covenant er en slags «supergruppe» med medlemmer fra Dimmu Borgir, Mayhem og Cradle Of Filth. Nexus Polaris byr på voldsomme gitarriff- og soloer, trommeslager Hellhammers karakteristiske hyperaktivitet, pompøse arrangementer, svulstige tekster og dramatisk innpakning – alt er med andre ord som det skal være.

Dagens metal er faktisk ikke så skummel som mange skal ha det til. Covenant henter mye fra progrocken på 70-tallet og 80-tallets heavyrock, krydret med lange pianoinnslag og svevende kvinnelig vokal. Men det hele er pakket inn i halsbrekkende tempo og mørk og dyster vokal, spilt av svært dyktige og proffe musikere.

Covenant når ikke helt opp til Arcturus og deres mer eksperimenterende og nyskapende metal, og når kanskje ikke så mange andre enn metalfansen. Du må godta en del av sjangerens forutsetninger for å svelge det svulstige helhetsinntrykket på Nexus Polaris.

Og tekstlinjer hentet rett fra X-Files kan til tider blir ufrivillig komisk: «A greater cosmic vision – let the fires roar! / The astral bewitchment is at hand / The planetary black elements / Reveals its Dragonheart» fra «Dragonheart» for eksempel. Men det kan være moro også.

Opprinnelig publisert i Osloposten.


Emperor

Scattered Ashes – A Decade of Emperial Wrath

Candlelight/Tuba 2003
6/6

Mayhem og Darkthrone er pionerene, Dimmu Borgir og Satyricon har nådd bredest ut til publikum og Ulver har tøyd grensene mest, men for meg står Emperor igjen som 90-tallets aller beste black metal-band. Denne doble samleplata viser hvorfor.

Det er noe erkenorsk med black metal, og Emperor viser dette med brutal tyngde. Fra første nådeløse tone er møtet med musikken til Notodden-bandet som å bli kastet ut i en iskald råk mens en isnende vind hyler, den bitende kulden tar tak og mørket senker seg.

Emperors store styrke har vært evnen til å sette sammen helstøpte album, og det er ingen lett oppgave å lage en samleplate som både samler det beste og gir et representativt historisk inntrykk. Første plate klarer dette på imponerende vis fra starten med ”Curse You All Men!” fra mesterverket IX Equilibrium til ”Inno a Satana” toner ut 12 låter senere (låten avsluttet også albumdebuten In The Nightside Eclipse).

De eldste sporene preges av slett produksjon, men ellers er det lite å utsette. Den andre plata er mest for fansen, med et innhold som spenner fra coverversjoner av Mercyful Fate og Bathory til uutgitte spor og en Ulver-remiks av ”Sworn”. Emperor startet i 1991 og ble nedlagt i 2001, og dette gravskriftet er et høyst verdig farvel til et av 90-tallets viktigste norske band.

Keiseren er død, leve keiseren!


Gorgoroth

Twilight of the Idols – in Conspiracy with Satan
Nuclear Blast/Tuba 2003
4/6

Gorgoroth er blant veteranene i den andre bølgen av norsk black metal, stiftet i 1992 og har hatt medlemmer fra Satyricon, Emperor og Borknagar i rekkene. Men Gorgoroth har aldri oppnådd helt samme status som samtidig som Satyricon, Emperor, Immortal og Dimmu Borgir, mye på grunn av hyppige utskiftninger av bandmedlemmene, dødsfall, fengselsstraffer og lignende.

Bandnavet er hentet fra de mørkeste avkrokene av Tolkiens univers og tittelen på bandets femte album er hentet fra Nietzche, og det er liten tvil om at Twilight Of The Idols er black metal av den gamle skolen. Spesielt lydbildet er effektivt, der det samtidig klarer å holde på råskapen fra gamle dager og samtidig skru opp kvaliteten noen hakk.

Dessverre er albumet bare en drøy halvtime lang og avsluttes med en synthinstrumental som høres ut som den er laget til Commodore 64-spillet Dragon’s Lair. Dette og et savn av overraskelser og det lille ekstra i låtene gjør at Gorgoroth ikke rykke opp i øverste divisjon denne gangen heller.


Limbonic Art

The Ultimate Death Worship
Nocturnal Art 2003
5/6

EMI-kontrakten til Satyricon har resultert i suksess og oppmerksomhet for et av de viktigste norske black metal-bandene, men har ikke ført til særlig virak rundt andre norske black metal-band. Synd, for som Limbonic Art viser med dette albumet er det flere som har mye å by på.

Limbonic Art ble stiftet allerede i 1993 av Daemon, og er i dag en duo (som Satyricon) bestående av ham og tangentmannen Morfeus (og trolig en trommemaskin). The Ultimate Death Worship er iskald, stemningstung og mørk black metal i stil med band som Emperor og Immortal, og de marsjerende dødsrytmene brytes effektivt opp av skummel dialogsampling og roligere mellomspill som grenser opp mot industriell støy.

Daemon har en vokalstil som er mer hvesende og snerrende enn den tradisjonelle black metal-bjeffingen, og det fungerer også utmerket at vokalen er mikset slik at den går mer eller mindre i ett med musikken – og fungerer dermed som et ekstra instrument som passer perfekt inn i det brutale øset.

Seks lange låter med mørke, død, hat, mystikk og ødeleggelse kan bli i drøyeste laget, men med The Ultimate Death Worship har Limbonic Art skapt et brutalt album som er fullt på høyde med – om ikke bedre enn – Satyricons Volcano.


Disiplin

Disiplin
Moonfog 2003
4/6

Ekstrem-metal under vingene til Satyricon.

Sigurd ”Satyr” Wongraven i Satyricon har skrevet kontrakt med to band til sitt Moonfog-plateselskap på bakgrunn av demoer. Khold var det første, og her kommer Disiplin – stiftet av General K (tidligere i Myrkskog) – med sin debutplate. Det er ikke vanskelig å forstå, for både Khold og Disiplin representerer en gryende retrobølge innen black metal. Vi snakker om kald, mørk, sint og riffbasert ekstremmetal uten synthesizere, symfoniske tendenser eller crossoverappell.

Det er ikke 100 prosent retro, og som likesinnede som Khold, Gorgoroth og 1349 makter Disiplin å virvle opp nok tøffe låter og uhygge til å føles relevant i 2003. Samtidig er det langt fra nyskapende eller sjokkerende, og selv ikke en overdreven flørting med nasjonalistiske symboler, militarisme og Satan-referanser makter nok å få Disiplin ut over kjernen av allerede dedikerte black metal-fans.


Green Carnation
A Blessing in Disguise
Season of Mist/VME 2003
4/6

Terje Vik Schei alias Tchort tilhører norsk metal-adel. Kristiansanderen spiller black metal med Carpathian Forest og death metal med Blood Red Throne, men dette er gitaristens mest personlige band. Det debuterte med et album om datterens død og fulgte opp med Light of Day, Day of Darkness – én låt som varte i en hel time. Nå synger vokalist Kjetil Nordhus ”I made it through the old into a brand new life”, og Green Carnations tredje album er en musikalsk helomvending.

Det er ingen ny progmetalsymfoni, men kortere enkeltlåter med inspirasjon fra progrock, 80-talls heavy metal og klassisk rock. Det er flere sterke enkeltlåter, men albumet svekkes av noen pompøse ballader av verste slag mens trommelyden til tider er overraskende veik. En utgivelse som vil glede, forarge og forvirre gamle fans, men Green Carnation er utvilsomt et av norsk metals mest originale band på godt og vondt.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Bonus: Hva med litt akustisk trollmetal fra Finland?


Finntroll

Visor om slutet
Spikefarm Records/Tuba 2003
4/6

Der Tolkien-inspirerte metalband går 13 på dusinet har forbløffende få grepet tak i norrøn kultur og mytologi. Vi har vikingmetal fra band som Enslaved og Twin Obscenity, men hva med troll, skrømt og jotner?

Det var nok denne tanken som slo gitarist Somnium og vokalist Katla da de en natt i 1997 stiftet Finntroll, og forente black metal og finsk folkemusikk. Grepet var både vågalt og morsomt, og albumet Jaktens tid karret seg inn på finsk topp 20.

Siden har Finntroll mistet både Katla (svulst på stemmebåndet) og Somnium (døde i år), men rakk å spille inn dette minialbumet som tar den trolske stemningen flere skritt videre. Dette er akustisk folk-metal med munnspill, munnharpe, fløyter, tamburin og en mengde håndtrommer som krydder. Plata rommer bare fire låter, men er pumpet opp med filmatiske instrumentaler som ber om å bli brukt i en mørk fantasyfilm fra de dypeste finske skoger.

Visor om slutet er original og forfriskende metal, men blir for snau til å bli mer enn et løfte om kommende høydepunkter.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

2 kommentar

  1. […] Bandet består av Tom Cato Visnes (Gorgoroth), Torkjell Rød (Sylvia Wane), Arve Isdal (Enslaved), Herbrand Larsen (Enslaved), Kjetil Greve […]

  2. […] uka ga Ihsahn fra black metal-pionerene Emperor ut sitt sjette soloalbum Arktis, der forfatter og Notodden-nabo Hans Herbjørnsrud er en av […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: