Erlend Erichsens romantiske black metal-roman

Black metal-uka, dag 6: I høst har Erlend Erichsen gitt ut sin andre roman, Sol under jorden. Dette intervjuet stammer fra 2005, da den tidligere trommisen i black metal-bandet Gorgoroth debuterte med Nasjonalsatanisten.

FOTO: DAMM

Bergen, en gang tidlig på 1990-tallet: Det er konsert med black metal-bandet Gorgoroth, lydvolumet river i stykker trommehinnene mens blodige sauehoder kastes på publikum. Da tenåringen som kaller seg Njåvold får møte bandmedlemmene blir han skremt. Og glad. Like etter starter han bandet Stormvold med seg selv på gitar og vokal, og åndsfellen Vinterblod på trommer. Dette er også starten på romanen Nasjonalsatanisten, som utspiller seg i Bergens black metal-miljø tidlig på 1990-tallet.

Debutant Erlend Erichsen var selv til stede på konserten han skildrer i romanen, siden han var trommeslager i Gorgoroth fram til 2000. At det er en nøkkelroman, vil han derimot ikke gå med på.

Ekstrem-metal
– Det er paralleller til virkeligheten i historien, men det er ikke en nøkkelroman. Jeg har skapt et subjektivt univers som farges av black metal-miljøet i Bergen på 1990-tallet, og da tenker jeg på den mest tenkelige ekstreme formen for black metal. Tenk Mayhem, Burzum og Gorgoroth. Men det er ganske annerledes enn virkeligheten, og det er for eksempel ikke med noen personer i boka som jeg kjenner meg selv igjen i. Jeg har snarere spredt meg selv utover alle personene i boka, selv om ingen av dem er meg selv, forklarer Erichsen, som er fra Indre Arna utenfor Bergen.

Det er trommisen Vinterblod som er drivkraften i både bandet Stormvold og romanen Nasjonalsatanisten. Romanen følger Vinterblod og Stormvold fra 1993 til 1995, mens de er 18 til 21 år gamle, og Vinterblod beskrives av Erichsen som en voldelig kunstner som bruker grusomme virkemidler for å herske over andre. Han er en blanding av de mest ekstreme skikkelsene som fantes i bergensmiljøet på den tida romanen utspiller seg.

– Jeg har brukt folk fra black metal-miljøet jeg kjenner, og dratt ut de verste sidene av dem og laget en figur av den. Jeg er faktisk ikke helt sikker på om det er også er spor av meg selv i Vinterblod, for jeg har forandret meg en god del siden jeg slutta å spille i Gorgoroth, forklarer Erichsen.

Stormvold er også historien om hvordan black metal sprang ut fra et lite og lukket miljø til plutselig bli en del av det offentlige nyhetsbildet. Den utspiller seg i tida da black metal-musikere brant ned kirker og Varg Vikernes ble dømt for drap på Øystein «Euronymous» Aarseth. Romanen innledes med et Aarseth-sitat: «We are inspired by our hatred towards humanity, life, goodness and happiness». ”Med Nasjonalsatanisten vil jeg løfte black metal ut av tabloidene og inn i skjønnlitteraturen. Det har den fortjent,” har Erichsen sagt til Aftenposten. Erichsen ønsker ikke å ironisere over det ekstreme black metal-miljøet, og mener selv Nasjonalsatanisten er mer en romantisk roman enn en rockeroman.

Hamsun og Dracula
– Det er nærmest en blanding av Hamsun og Dracula. Det er ingen kline- eller knullescener, ingen alkohol eller andre rusmidler og ingen reising. Alt skjer i edru tilstand, og personene holder seg bare i Bergen. Bandet dras ikke mot utlandet, og det handler ikke om jakten på penger, damer og berømmelse. Dette er en omvendt dannelsesroman, om folk som ikke drives at et ønske om å tjene penger, men å spre ideologi og faenskap.

Etter at røyken hadde lagt seg etter kirkebrannene på 1990-tallet, er black metal blitt mer akseptert som en kunstnerisk uttrykksform. Men at det fortsatt ikke er er helt stuerent viser følgende ingress fra Dagsavisen, skrevet i forbindelse med Nasjonalsatanisten: «Det er skrevet romaner om pedofili, porno, misbruk og faenskap av alle slag. Nå kommer den første boka fra det norske black metal-miljøet.»

– Det startet så og si i den norske granskogen. Black metal er en helnorsk kunstform, som fortsatt nyter en særstilt status ute i verden. Merkelappen «True Norwegian Black Metal» er en hedersbetegnelse, og jeg føler at Norge fortsatt leder an i sjangeren.

Eller som han sa til Aftenposten: «Det er noe anti-ironisk, noe urokkelig og stødig over tidlig black metal. Den har dyrket frem Norges posisjon som et mørkt og innbitt land fullt av høye fjell og kald granskog. Selv om det kan være skremmende og kriminelle elementer i musikken, ser mange europeere på dette som noe genuint norsk. Landet har fått et mørkt, men flatterende ansikt.»

Mistet sjelen
Men selv om Norge er verdensleder innen black metal, er Erichsen derimot ikke særlig fornøyd med utviklinga. Med unntak av veteraner som Darkthrone mener han dagens black metal-scene er ødelagt av dop, drittunger, øl og kommersialisme. «I dag er 90 prosent av miljøet snille, hasjrøykende guttunger. De lefler med det norrøne, men det er mest dop, damer og rock ‘n’ roll. Ikke mye å være stolt av,» sa Erichsen til Dagsavisen

– På 1990-tallet hadde black metal åndelige trekk, men i dag handler det stort sett om sex, drugs og rock’n’roll som. Jeg mener black metal har mistet sin sjel, og nøler ikke med å si det rett ut.

Det er denne åndelige dimensjonen og fraværet av sex og dop som gjør at Erichsen mener Nasjonalsatanisten står i sterk kontrast til andre norske rockeromaner. Selv om han ikke har lest noen av dem.

– De kan sikkert være godt skrevet, men jeg har ikke med noen av rockeklisjeene i min roman. Jeg har jobbet med boka de siste tre-fire årene og har skapt hele ideen selv. Jeg vet at mange har prøvd seg på å skrive en black metal-roman tidligere, men at det har vært for dårlig.

Nettopp følelsen av å være best er noe som gjennomsyrer black metal-miljøet i Nasjonalsatanisten, og Friedrich Nietzches tanker om overmennesket gjennomsyrer historien. Især hans teser om «gud er død» og «viljen til makt», og Erichsen har beskrevet historien som en fortelling om hatet mot fellesskapet, storsamfunnet, kristendommen og moderniteten. Om forakt for fred og samhold, og om hyllesten av uvennskap, nihilisme og det iskaldt norske. Erichsen vil blant annet vise hvordan dekadanse for noen kan bli dannelse for andre – og omvendt.

Rasister og overmennesker
– Du kan ikke ungå å skrive om den innerste kjernen i black metal-miljøet på 1990-tallet uten å bli beskyldt for å skrive om det som kan virke veldig rasistisk og overmenneskepreget. Det må bli slik. Dessuten hadde black metal-musikerne på 1990-tallet lov til å si at de var best, for det var de. Jeg kaller boka en splittelsesroman, for den handler om å splitte ting i fillebiter, om det å ødelegge og dyrke uvennskapet. Dette handler om makt basert på uvennskap, og det er vel bare i Hell’s Angels uvennskap har vært like dominerende. Men der motorsykkelgjengen ble styrt av penger og narkotika ble black metal styrt av ideologi og menneskeforakt.

Selve tittelen Nasjonalsatanisten er et nyord satt sammen av nasjonalist og satanist. Erichsen er forberedt på reaksjoner, men målet med tittelen er faktisk å viske ut djevelsegmentet fra black metals tidlige dager. Han mener satanisme ikke har noe med musikk å gjøre.

– Nasjon betyr fellesskap, og det beste forklaringsordet for satanist er motstander. Fellesskapsmotstander er kjernen i boken, noe som munner ut i misantropi, altså menneskeforakt. Det er ingen i boken som tror på satan eller driver med djeveldyrkelse. Satanisme har ingenting med musikk å gjøre. Nihilisme er et «voksnere» ord, som gjenspeiler troen til mennesker som ikke er redd for døden og jordens undergang. Dette blir ofte kalt satanisme, har Erichsen sagt til avisa Bygdanytt.

Sett ut fra norsk black metals status i utlandet er det ikke overraskende at forlaget Damm har stor tro på Erichsens appell utenfor Norges grenser. Det er lenge siden Erichsen skrev en agentkontrakt for salg til utlandet med Damm, noe som er svært uvanlig for en debutant.

– Flere utenlandske forlag har allerede meldt sin interesse, og et fransk forlag ga anbud før boka ble trykket. Det er heller ikke sjokkerende om tyskerne, svenskene og japanerne kjøper boka, men vi vil gjerne ha den utgitt på et stort, skjønnlitterært forlag.

Erichsen tviler derimot at han vil la seg lokke til å bli selve black metal-forfatteren i Norge. Han fortsetter å skrive, men nå er det helt andre ting enn black metal det handler om.

– Jeg har en diktsamling på lager, som skal jobbe videre med. Dessuten arbeider jeg med en essaysamling om litteratur og bildekunst.

Opprinnelig publisert på Ballade.no.

5 kommentar

  1. […] R&b-prinsessen RihannaDen ukjente black metal-romanenMennene bak PondusBestselgeren PondusErlend Erichsens romantiske black metal-romanNemi-bøkene: Fabelaktig innpakning, ujevnt innholdGir sex i tegneserier sexy tegneserier?Blacksad […]

  2. […] også intervjuene med Sverre Knudsen, Erlend Erichsen og Anders Bortne (i morgen) for mer om de norske […]

  3. […] øker i Norge. Medlemmene har bakgrunn fra Bergens black metal-scene, fra band som Enslaved og Gorgoroth. Debuten No Hay Banda åpner med «Dead», som umiddelbart bringer tankene til de mer krevende og […]

  4. […] en kasse pils på bakrommet, småkjekling og sånn passe suksess. Anders Bortnes Et bra band, Erlend Erichsens Nasjonalsatanisten, Frithjof Jacobsens 101 og nå Anarchy in Åmot surrer alle rundt i en grå […]

  5. […] Disse intervjuene ble opprinnelig publisert i Ny Tid og Ballade.no, og tok ellers for seg arbeidet til plateaktuelle Sverre Knudsen, Anders Bortne, Bård Torgersen, Ole Idar Kvelvane og Erlend Erichsen. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: