22 fargebildebylines fra livet og opp – i ett nummer! Jævla bra byline, VG Helg, men jeg er redd dere har glemt noen i farta.
(Flere jævla bra bylines her, her, her, her, her, her, her, her, her, her og her.)
Her om dagen fikk jeg en melding fra en VG-journalist, som litt småsnurt påpekte at de nye bildebylinene i VG Helg ikke hadde fått omtale i min pågående «jævla bra byline»-serie. Og sant nok, dette viste seg å være en stygg forglemmelse fra bylineredaksjonens side.
Det er uansett Aftenposten og Dagbladet som leder an i bylineindustrien når det kommer til nytenkning og skamløs pushing av egne journalister, mens VG faktisk er hakket mer nøkterne og tradisjonelle i bylinebruken.
Men det VG mangler i nytenkning, tar avisa igjen i kvantitet. For når jeg satte meg ned med forrige lørdags utgave av VG Helg, talte jeg totalt 22 bildebylines, alle i farger fra livet og opp. Så og si hver eneste journalist, spaltist og skribent som bidrar i magasinet stirrer altså leserne alvorlig inn i øynene.
Det vil si, det er noen skandaløse unntak.
For det første: Hvorfor får ikke journalisten og fotografen bak den ukentlige «fra barnemunn»-serien noen ekstra oppmerksomhet? Er redaksjonen redd for at de gamle journalistene skal stå fram i dårlig lys, omgitt av smilende barn?
Og for det andre: Når både menneskene bak quizen og kryssordene får egne bildebylines, hvorfor får ikke tegneserieskaperne det samme? Hvor er bylinebildet av Frode Øverli?
Og for det tredje: Kan ikke leserbrevskribentene til VG Helg også få egen bildebyline? Det gjør de i Klassekampen, hvilket får antall bildebylines i venstresidas dagsavis opp i minst 14-15 hver eneste dag.
Og til sist: Er slik bylinemontasje med to-tre bylinebilder noen god idé? For å sitere @xmag: «Veldig fint når tre står sammen i farger, den ene ser ut som den har gulsott, en annen myser i halvskygge, den tredje ser ut som han poserer for adgangskort til lesesalen på Blindern.»
Bonus 1: Kjendisfotobyline.
Et aldri så lite scoop av VG-sporten. Det er moro med bilder av Magnus Carlsen og Liv Tyler sammen, men i bylinesammenheng er det enda bedre å kunne trykke et bilde tatt av Liv Tyler.
Bonus 2: Journalist som reklamemodell-byline, i helfigur og farger – med trutmunn.
Det er tre typer journalister: De som prøver å holde så god avstand til kildene som mulig på privaten, de som blir venner med kildene, samt de som bruker journalistikken mest som verktøy i egen karrieklatring og nettverksbygging. Og så har du Magnus Rønningen, redaktør i mannebladet Alfa.
Han stilte opp som modell i reklamekampanje for klær, sammen med Ari Behn, parallelt med at han gikk runden i debattredaksjonene for å forsvare Märtha Louise. Pressemann, pressetalsmann eller modell? Ja takk, begge deler. Ikke nok med det, nå blir visst Ari Behn journalist i Alfa også. Men får vi se denne annonsen der i tillegg?
Dette nære forholdet mellom journalister og kilder er uansett noe vi trolig se langt mer av framover. Dersom et amerikansk magasin vil ha et åpenhjertig og eksklusivt Johnny Depp-intervju, er snart den eneste muligheten å hyre en av Depps omgangsvenner til å skrive saken.
PS! Journalist/modell-rollen er heller ikke unikt i norsk presse. Mari Midtstigen, redaksjonssjef i Elle, har også bakgrunn som reklamemodell, og har frontet reklamekampanjer som ble trykket i Elle – mens hun jobbet som journalist der.
Bonus 3: Ekstra sjefredaktørbyline.
Når faste spalter skal fylles, ser vi ofte at journalister bare går over gangen for å intervjue egne kollegaer eller sjefer. Dette sparer jo tid og gir avisa mer oppmerksomhet, og vi skjønner at det er langt enklere enn å grave fram noen ordentlige kilder.
Aftenposten-redaktør Hilde Haugsgjerd bor altså på på Ekeberg, og passer dermed fint inn i spalta «Lokalprofilen» i østensjøutgaven av Aften. Jeg er spesielt svak for aktualiseringen her. Haugsgjerd er nemlig «evig aktuell som Aftenpostens sjefredaktør» (!).
Dette åpner jo for langt flere slike internintervjuer i pressen framover. Til vanlig må man jo minst ha skrevet en krimroman for å slippe til på den andre siden av mikrofonen.
Så hvilke andre redaktører drømmer vi å se som reklamemodeller? Og hva bør de reklamere for?
Bonus 4: Ord blir fattige-byline.
Nei, hva skal man si? Fra «Bergens beste»-utgaven av Bergens Tidendes lørdagsmagasin.
Øyvind Holen 