De tjukke biografiene

Norske biografier eser i økende grad ut til to, tre og til og med seks bind. Jeg ønsker meg flere tynnere og mer vinklede biografier. Og ikke minst: flere historiske bøker som ikke er biografier.

«Biografiene blir bare tykkere og tykkere,» skriver Aftenposten i dag. Tore Rem har skrevet 1328 sider om Jens Bjørneboe, Edvard Hoem og Ragnar Kvam skriver begge tre bind om henholdsvis Bjørnstjerne Bjørnson og Thor Heyerdahl, mens Tor Bomann-Larsen flesker til med seks bind om Haakon VII og Maud. De tradisjonelle ettbindsbiografiene på 600-800 sider blir lettvektere i forhold.

Men hvem skal lese alle disse biografiene? Ramler ikke de fleste av oss av lasset når livshistorier brettes ut i mursteintykke gjennomganger av hele livsløp, spekket med haugevis med barndom, fotnoter, referanser og obligatoriske utdrag fra kjedelige stortingsreferat? Og hvorfor kan ikke biografene spare litt skog ved å legge ut fotnotene sine rett på nett, istedenfor å fylle ut bokhyllene våre med 100-200 sider vi aldri kommer til å lese?

På tide med en reprise på mitt lille hjertesukk fra 2007:

Grå biografier
I 2007  ble min postkasse i Ny Tid fylt opp av tre mursteiner av noen biografier på én uke: 560 sider om Ap-kjempen Oscar Torp av Hans Olav Lahlum, 600 sider om Sp-statsminister Per Borten av Harald Berntsen og 637 sider om barnebokforfatteren Rasmus Løland av Ernst Berg Drange. Bøkene fikk meg til å tenke, men dessverre ikke slike tanker forfatterne var ute etter.

For hvorfor holder den trauste og hverdagsgrå biografien norsk sakprosa i et slikt lammende kvelertak? Hvem er det egentlig som skal lese disse standardiserte biografiene, og hvorfor? Som regel er de skrevet av historikere eller journalister, som grundig snur hver eneste stein for å fortelle i det vide og det brede om en bestemt person – som regel en norsk politiker eller forfatter. Selv politiske redaktører og bokanmeldere må jo grue seg til å ta fatt på disse gigantene.

Bøkene er splitter nye, men utforming, presentasjon og (manglende) vinkling gjør at de kommer ferdig nedstøvet. Titler som Oscar Torp – En politisk biografi og Staurberaren – Per Borten signaliserer en bok så langt unna en pirrende kioskvelter som du kan komme

Men hvorfor er norsk historieskriving så nøktern, kjedelig og personfokusert? Enten det, eller så har vi Karsten Alnæs i den motsatte enden av skalaen – de som skal skrive om alt og alle på en gang. Er det så vanskelig å finne en annen rød tråd enn en person, en krig eller et land?

Ny Tid har det siste halvåret anmeldt utenlandske bøker om kulturhistorien til dans, østers, country, øl, skisport og amerikansk historie. Her hjemme blir vi fortsatt avspist med mursteintykke biografier med tanketomme titler og trauste svart/hvitt-bilder av døde politikere/forfattere på omslaget.

Opprinnelig publisert i Ny Tid, men skrevet før Rasmus Løland-biografien dumpet ned i postkassa. Nå oppdatert til å å gjelde tre biografier. Hans Petter Sjøli anmeldte både Borten- og Torp-biografien i Ny Tid noen uker senere.

PS! Og bare så det skal være helt klart: Jeg har fortsatt ikke lest noen av disse tre bøkene. Ganske enkelt fordi verken innpakning, tittel eller omfang ga meg det minste lyst til å lese dem. Så utfordringen til forfatterne er egentlig ganske enkel: Gi oss lesere lyst til å lese biografiene dere skriver.

Én kommentar

  1. […] Uansett: Rem avslørte i sin Aftenposten-artikkel at han ikke hadde lest min opprinnelige kommentar, men denne oppdaterte bloggposten. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: