Deaf Center og Miasmah: Gåtefull elektronika

Plateselskapet Miasmah er i det stille i ferd med å ta over ledertrøya når det kommer til mørk og stemningsskapende elektronika. Erik K. Skodvin i Deaf Center og Svarte Greiner er hjernen bak, og i dette intervjuet fra 2005 snakker han mer om Miasmah og egen musikk.


DEAF CENTER

Miasmah har så langt gitt ut 13 album, med høydepunkt som Marcus Fjellströms Schattenspieler og Slowdive-trommis Simon Scotts Navigare. Erik Skodvin har selv både soloskive under eget navn og ny Deaf Center-plate på gang, og i oktober skal han ut på Rikskonsertene turné med Diskjokke-band. Senere kommer også debutalbumet til JUV, den allerede oppløste duoen til Are Mokkelbost og Marius von der Fehr. Men nok om nåtida, tilbake til 2005:
____

Erik Skodvin og Otto Totland i duoen Deaf Center lager musikk av det de finner, enten det er konkrete lydopptak, instrumenter eller datamaskiner. Resultatet er gåtefull og stemningsskapende elektronika, og denne uka slipper engelske Type Records albumdebuten Pale Ravine.

– Det vi lager i dag er ganske distansert fra popverdenen, og jeg ser ikke meg selv involvert i den en gang i fremtiden heller, sier Totland.

Pressebildene av Deaf Center er omtrent som musikken de skaper: Mørke og stemningsskapende, med konturene skjult bak et slør av mystikk. Det er ikke vanskelig å høre ekko av klassisk minimalisme à la Erik Satie og moderne ambient à la Biosphere, og de mørke melodiene er krydret av lydopptak av summende fluer og truende stormlyder, skrapingen fra en cello, knitrende plater og klunkingen av et gammelt piano.

Musikken vakte interessen til det engelske elektronikaselskapet Type Records, hjem for artister som Khonnor og Goldmund, og i 2004 slapp Deaf Center sin første plate, Neon City EP. Nå slippes debutalbumet Pale Ravine, og så klart måtte vi ta en prat med denne duoen. For hvem er det egentlig som skjuler seg bak navnet Deaf Center?

– Vi er to gutter fra Langesund (Erik bor nå i Oslo), som pleide å henge sammen da vi gikk på ungdomsskolen. Vi begynte så smått å lage musikk rundt den tiden. Jeg begynte først, og fikk dratt med meg Erik etter hvert. Kort fortalt gikk vi forskjellige veier rundt 1998-99, men fortsatte å holde kontakten. Erik hadde skapt nettlabelen Miasmah.com, hvor jeg ga ut musikk under navnet Supine. Det var igjennom Miasmah at vi begynte å lage musikk sammen igjen. Erik hadde nå skaffet en del kontakter, og John fra Type Recordings fattet interesse for noen av låtene vi hadde laget. Etter dette ble det til at vi oftere drev med musikk sammen, noe som endte opp med Neon City EP, forklarer Totland.

Globalt nettverk
Type Records er i ferd med å jobbe seg fram mot teten i grenselandet klassisk komposisjon og eksperimentell elektronika, og selskapet drives av John Xela og Stefan Lewandowski. De gir ut musikk fra hele verden, og konsentrerer seg om ganske ferske navn. I katalogen finner vi amerikanske Khonnor og Goldmund, svenske Midaircondo og Andreas Tiliander og franske Julian Neto for å nevne noen. Og altså norske Deaf Center, som finner seg vel til rette i selskapets internasjonele artiststall.

– Vi er veldig glad for å være på Type, og menneskene der er like mye personlige venner som «arbeidspartnere». I tillegg til å stadig møtes personlig, har vi daglig kontakt over internett. Det var også via internett at kontakten oppsto.

I et slikt internasjonalt miljø er det nærmest naturlig at Deaf Center ikke er så veldig opptatt av det norske platemarkedet eller noen hjemlig elektronikascene. Pale Ravine er da heller ikke offisielt sluppet i Norge, selv om Type Records distribueres i Norge via det svenske selskapet Dotshop.se.

– Jeg har vel egentlig aldri kjent så mange mennesker på den norske scenen, siden jeg pleide å drive mye med elektronika og netlabels, som ikke var så stort her i Norge – i alle fall ikke som jeg vet om. Jeg har gitt ut musikk under forskjellige aliaser i rundt sju-åtte år allerede, og det er vel først nå, med utgivelsen av Pale Ravine, at det skjer noe litt større for oss her i Norge. Så det internasjonale markedet kommer vel alltid til å stå høyest, selv om det jo er veldig fint å få dekning her hjemme og, sier Skodvin.

– Det må sies at DJ Friendly i P3 har spilt en del av musikken som er blitt gitt ut på Miasmah. Det er vi veldig takknemlige for. Det er utrolig moro å høre norske tilbakemeldinger på det vi gjør. Sånn vil det altid være, det er jo Norge som står meg nærmest, men det er vel et mye større miljø for den type musikk vi lager utenfor Norge, mener Totland.

Intet nytt Röyksopp
Når man kaller debutalbumet sitt for ”blek fjellkløft” røper man kanskje også at man ikke er så veldig ivrig i å jakte etter listeplasseringer, og Deaf Center vil neppe følge i fotsporene til Röyksopp med det aller første. Det er duoen da heller ikke interessert i.

– Vi vil heller la karrieren bære oss enn å prøve å oppnå noe spesielt. Vi tar ting som det kommer, og det har vist seg belønnende så langt.

Men er Deaf Center opptatt av å være del av noen norsk elektronikascene eller er de fornøyd med å operere innenfor sitt eget lille globale nettverk? Hender det ikke at duoen drømmer om å ta del i den norske popvirkeligheten, slik Röyksopp, Ugress og Biosphere tross alt har gjort?

– Definisjonen «elektronika» er jo utvannet til de grader, og jeg har egentlig ingen anelse hva som ligger i ordet lenger. Jeg vet egentlig ikke så mye om den norske elektronikascenen. For tiden er jeg mer interessert i jazz/frijazz og folk/avant-sjangrene, hvor det er ganske mye å velge mellom her i Oslo. Jeg er stor fan av plateselskapene Rune Grammofon, Smalltown Superjazzz og Melektronikk, mens Smalltown Supersound og Beatservice vel er de største utgiverne av norsk elektronika i dag. Jeg skulle gjerne ha gitt ut på norske labels tidligere, men siden jeg hadde mer kontakt med mennesker utenfor grensene, ble det bare slik. Når det gjelder kommersiell appell og pop, så har jeg vel ikke noen stor trang til å lage noe i den retningen, selv om man aldri vet hva som skjer i fremtiden, sier Skodvin.

– Jeg er stor fan av den norske musikken Erik nevner, men er ikke involvert i noen norsk scene. Det vi lager i dag er ganske distansert fra popverdenen, og jeg ser ikke meg selv involvert i den en gang i fremtiden heller, mener Skodvin.

Vekk fra elektronikken
Pale Ravine er en lavmælt og mørk plate, der duoens melodier pakkes inn i et rikt lydbilde skapt av både datamaskiner, instrumenter og konkrete lydopptak. Og låtene, de blir skapt både i samarbeid og etter arbeid hver for seg.

– Mye av det vi lager blir startet når Erik er hjemme i Langesund, og tar turen til meg. Da pleier vi å sitte sammen og lage musikk. Det er ikke så ofte vi fullfører låtene sammen, dette blir som regel gjort ferdig individuelt senere. Men Deaf Center-«sounden» skjer i fellesskap. Vi jobber på mange forskjellige måter, så det er ingen mal på hvordan vi kommer frem til noe. Vi er veldig glad i å ta opp field recordings, og jobber ofte ut i fra bare lyd. Når det gjelder instrumenter, bruker vi det vi finner, forklarer Totland.

Faktisk beveger duoen seg nå stadig lengre vekk fra den rent elektroniske lyden, selv om bruken av elektroniske hjelpemidler fortsatt er der. Resultatet blir en drakamp mellom ulike sjangre og musikktyper, i et håp om å skape et særegent Deaf Center-univers. Blant duoens musikalske helter finner vi navn som Biosphere, Angelo Badalamenti, Murcof, Arvo Pärt og Future Sound Of London. Og filmmusikk, noe anmeldere ofte tyr til som referanse når de beskriver Deaf Centers musikk. Så er da duoen over gjennomsnittet opptatt av film og filmmusikk?

– Ja, vi er kanskje det. Det er hele greia med å lage en egen verden man oppholder seg i et par timer, for så å vende tilbake. Filmkomponister og film er en veldig stor del av inspirasjonen vår, og musikere som Angelo Badalamenti (David Lynch’ filmer), Cliff Martinez (Traffic, Solaris), Yann Tiersen (Den fabelaktige Amelie fra Montmartre) og Michael Nyman for å nevne noen. Filmer med en tykk overliggende atmosfære, gjerne innen mystikk er vel favoritten. Så å kunne få laget musikk til noe lignende er klart en drøm vi har.

Svarte Greiner
Som de fleste elektronikahoder med respekt for seg selv stikker både Skodvin og Totland seg fram under flere aliaser enn Deaf Center. Skodvin har laget mye elektronika under alias som Xhale, Svarte Greiner og Solitaire Albread, mens Totland har operert under aliaset Supine som soloartist. Svarte Greiner har for øvrig også ute en plate på Type i disse dager: Skrekkfilmbok er en mixtape med låter fra Biosphere, Arve Henriksen, Deaf Center, Dead Can Dance, Mats Gustafsson og Vincent Gallo – for å nevne noen.

– Svarte Greiner er mitt soloprosjekt. Miksene representerer musikk jeg elsker og er inspirert av. De er definitivt også i samme stil som Deaf Center-universet, og kan sees på som en utvidelse av det. Det er også et Svarte Greiner-album på vei, hvor jeg vil fordype meg enda mer i verdenen vi har begynt på med Deaf Center. Forhåpentligvis er et album ute neste høst. Det kommer garantert til å bli enda flere aliaser med tiden. Jeg er veldig fan av å ha en ren start med et nytt prosjekt, avslutter Skodvin.

Opprinnelig publisert på Ballade.no.

Bonus: BT-anmeldelse av Pale Ravine.


Deaf
Center
Pale Ravine

Type Recordings/Dotshop.se 2005
4/6

Mer kjølig norsk elektronika.
Når du kaller debutalbumet ditt for ”blek fjellkløft” er det ikke noen stor overraskelse at det rommer musikk som ikke akkurat sikter inn mot hjertet av hitlistene. Den norske elektronikaduoen Erik Skodvin og Otto Totland har kontrakt med det velrenommerte engelske plateselskapet Type (Khonnor, Goldmund), og musikalsk ligger de nærmere det kjølige ”arktiske” lydbildet artister som Biosphere og Mind Over Midi har gjort til sitt varemerke.

Tar vi med elementer fra klassisk minimalisme, Erik Satie-aktig pianoplukking, skummel filmmusikk og lydopptak av summende fluer, klokker og maskiner begynner vi å nærme oss kjernen i Deaf Centers musikalske univers: Mørke, melodi og minimalisme.

Det er absolutt stemningsskapende, men samtidig står flere av sporene i fare for å ende opp som bakgrunnsmusikk. Deaf Center klarer ikke helt å røske tak i lytterens hjerterøtter, men ender opp med å lage et album som er mer imponerende teknisk enn virkelig overraskende og oppsiktsvekkende

Advertisements

5 kommentar

  1. […] This post was mentioned on Twitter by Øyvind Holen, Svenn Sivertssen. Svenn Sivertssen said: RT @oyvindholen: [blogg] Plateselskapet Miasmah tar over ledertrøya innen mørk og stemningsskapende elektronika. http://bit.ly/b8QwvI #m … […]

  2. […] 21. februar 2011 slipper plateselskapet Miasmah det selvtitulerte debutalbumet til Juv, et prosjekt som ble påbegynt av Marius von der Fehr og Are […]

  3. […] 25. mai blir det sannelig konsert på Izakaya, med ingen ringere enn Svarte Greiner, Alexander Rishaug og Are […]

  4. […] ender opp som tradisjonell, minimalistisk lavfrekvens-elektronika i ånden etter Biosphere, Deaf Center og Mind Over […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: