Kategorier
Skjønnlitteratur

Får Cormac McCarthy Nobelprisen?

Jeg krysser fingrene for at Cormac McCarthy om en knapp time får Nobelprisen i litteratur. Men visste du at han ble nullet av Norsk kulturråd i 1993?

(Denne teksten ble opprinnelig publisert i Ny Tid i 2006, i forbindelse med oversettelsen av Ikke et land for gamle menn.)

Sheriff Ed Tom Bell er en lovmann av den gamle skolen, men da han får et blodig narkooppgjør i fanget er han nær å henge av seg sheriffstjernen for godt. For hvem faen er disse folkene?

«Jeg har pleid å si at det er de samme vi alltid har hatt å gjøre med. De samme som bestefaren min hadde å gjøre med. I gamle dager stjal de kveg. Nå smugler de dop. Men jeg er ikke sikker på om det stemmer lenger. Jeg tenker det samme som deg. Jeg tror kanskje ikke vi har sett disse folkene før. Deres type. Jeg veit ikke engang hva man kan gjøre med dem. Om man drepte alle sammen ble de nødt til å bygge ut helvete,» sier han.

Sheriff Bell er vår mann i Cormac McCarthys Ikke et land for gamle menn, den første romanen etter at Grensetrilogien ble fullført i 1999. Romanen utspiller seg i Texas rundt 1980, og ikke overraskende er det en gammel mann som fører ordet når McCarthy for første gang beveger seg forbi 1950-tallet. Samtidig er dette en fortelling med dype røtter i USAs voldelige fortid, som McCarthy så ofte har utforsket før – fra koloniseringen av «det ville vesten» på 1800-tallet via to verdenskriger og Vietnamkrigen. «Dette landet kan ta livet av deg når som helst og likevel elsker folk det,» som sheriffens onkel sier det.

McCarthy har siden debuten i 1965 operert med to typer romaner, sørstatsromaner i ånden etter William Faulkner, som Et Guds barn og Suttree, og høyst originale westernromaner som det blodige mesterverket Blood Meridian og Grensetrilogien. Årets roman er en moderne western, som utspiller seg i de gamle lovløse områdene i Texas, da salooneier Roy Bean fra Langtry kunne utrope seg selv til den eneste dommeren vest for elva Pecos. Romanens nådeløse drapsmann Anton Chigurh minner også om drapsmaskinen Judge Holden i Blood Meridian.

McCarthy er fortsatt en godt bevart hemmelighet på linje med Annie Proulx, uten at filmatiseringen av Alle de vakre hestene ga ham noe gjennombrudd à la Proulx’ Brokeback Mountain. Faktisk nullet Norsk kulturråd Alle de vakre hestene i 1993, året etter at McCarthy fikk The National Book Award, USAs høyeste litterære utmerkelse, for samme bok. Allerede da mistenkte jeg at årsaken var at McCarthy nærmet seg den lite respekterte westernsjangeren, og kanskje skjer det samme i år når Gyldendal omtaler boka slik: «En spennende bok – med flere klare thrillertrekk».

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg Cormac McCarthy allerede i 1989, takket være Gyldendals strålende Vita-serie – sammen med amerikanske samtidsforfattere som Richard Ford og Barry Gifford. Samme år snublet jeg også over Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo, og i likhet med McCarthy bruker Nygårdshaug uglesette sjangre som thriller og krim for å fortelle om verden rundt oss. Der McCarthy går nye veier i gammel stil, avrunder Nygårdshaug i høst sin smått geniale serie om den uvanlige krimhelten Fredric Drum med Rødsonen. Begge dukket opp i bokhylla mi samtidig, så da blir det umulig for meg å unnslippe disse to gamle heltene i uka som kommer.

2010-PS! La meg sitere Aftenpostens Terje Stemland i 1993: «Hva er en god roman vurdert efter ‘offisielt’ norsk mål? Finnes det for eksempel en særnorsk standard, som lefler med en antatt gjennomsnittssmak – som neppe finnes – hos det lesende publikum? Spørsmålene stilles på bakgrunn av at ingen norske bokklubber har ønsket å utsende Cormac McCarthys ‘Alle de vakre hestene’ . Ei heller har vurderingsutvalget for innkjøp av oversatt skjønnlitteratur funnet det verdt å spre boken til bibliotekene. Dette er avgjørelser fattet av drevne bokmennesker.»

Bonus: Mario Vargas Llosa.
Det ble ingen pris til Cormac, for som kjent var det Mario Vargas Llosa som fikk den i år. Han har jeg ikke lest noe av, men jeg har sett denne filmatiseringen av Bukkefesten.


Luis Llosa

The Feast of the Goat
Sandrew Metronome 2007

Dette er et hederlig forsøk på å feste den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosas Bukkefesten til lerretet, men materien i dette omfattende dramaet fra Den dominikanske republikk blir for stor og uhåndgripelig for regissør Luis Llosa. Det store persongalleriet, de to parallelle historiene og de to tidsepokene blir for omfattende, mens Isabella Rossellini gjør en heller stiv og oppstyltet tolkning av Urania.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

6 svar på “Får Cormac McCarthy Nobelprisen?”

Fantastisk forfatter, som absolutt fortjener Nobels litteraturpris.

Nullingen av ham får meg til å tenke på Tom Waits som ikke fikk spille i Operaen i Oslo. Idiotiske avgjørelser hører med i den norske sjefesjela, ser det ut til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..