RJD2: En ekte beatshelt

Med albumet Deadringer etablerte RJD2 etablerte seg som et svært spennende bekjentskap innen instrumental hiphop. Torsdag 7. oktober spiller han på Blå, og her er mine anmeldelser.

RJD2
Deadringer

Definitive Jux/MNW 2002
5/6

Verken DJ Shadow eller Moby kom i nærheten av gamle bragder på sine nye album. Da er det fint å ty til nykommere som RJD2 fra Ohio – så langt best «kjent» som produsenten for Mhz, og den eneste fra Definitive Jux som dukket opp på årets Quart. På debutalbumet krysser han uredd hiphoprytmer, hissig scratching, langstrakte samplinger fra gamle blueslåter, rapping og andre innfall

Men Deadringer er heldigvis langt mer enn hiphoputgaven av Mobys Play, selv om spor som «Smoke & Mirrors», «Work» og «Good Times Roll part 2» kan tyde på det. For her er også rikelige doser tradisjonell hiphop med rim fra ferskinger som Blueprint og Copewrite, instrumentalspor som minner om «turntablister» som Shadow og DJ Vadim og slektsbånd til radiovennlig triphop som Morcheeba og Portishead.

RJD2 er langt mindre eksperimentell enn kollegene på Definitive Jux, og Deadringer lugger langt fra like deilig som El-P og Cannibal Ox. Men den er varmere og mer melodisk, og nær ved å viske vekk grensene mellom hiphop, pop, soul, techno og blues fullstendig. Først og fremst er dette lyden av Hiphop-USA som tar opp hansken etter utfordringen fra Portishead, og lager beats- og samplebasert musikk som både nærmer seg mørk blues og lys pop samtidig.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.


RJD2

Since We Last Spoke
Definitive Jux/Playground 2004
4/6

Litt skuffende oppfølger til blinkskuddet Deadringer.
Sist vi hørte fra R.J. Krohn var han ute med den halvveis interessante remiksplaten The Horror, men nå er han her med den etterlengtede oppfølgeren til Deadringer. Forgjengeren var en intrikat og utfordrende påminnelse om kraften i instrumental hiphop, en deilig blanding av de beste sidene fra DJ Shadow og Moby.

Since We Last Spoke tar dessverre for seg litt for mye av de sammes dårlige sider. Den er pretensiøs som Shadows The Private Press, og gjentar gode ideer til det slitsomme som Mobys 18. RJD2 har også luket vekk alle spor av rappere, for isteden å eksperimentere innenfor alt fra funkrock, soul og elektronika til prog, easy listening og indiepop. Det overbeviser oss om at han er en flink og allsidig samplebasert musiker, men gjør samtidig dette til et ujevnt og forvirrende album.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


3 kommentar

  1. […] Det blir hakket for internt og abstrakt til å matche blinkskudd som DJ Shadows Endtroducing… og RJD2s Deadringer. […]

  2. […] havnet på plateselskapet til kompisen El-P, som har trommet sammen støttespillere som DJ Shadow, RJD2, Darryl Palumbo (Glassjaw) og Jello Biafra (Dead Kennedys), sistnevnte i en minneverdig rolle som […]

  3. […] Definitive Jux – sammen med andre undergrunnshelter som Cannibal Ox, Aesop Rock og RJD2. Der I Phantom er et konseptalbum om hverdagslivet inneholder Emergency Rations knallharde […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: