Torgny går solo

Mandag 18. oktober slipper Torgny Amdam soloalbumet Chameleon Days. I den anledning har jeg samlet mine skriverier om hans gamle band, Amulet.

1: Anmeldelse av Diamond-sjutommeren fra Osloposten.

Amulet
Diamond 7»
Cylinder Recordings 1997
4/6

Brutal hardcore med kjappe temposkifter og tøffe rytmer.
Trenden er soleklar: Vil du holde følge med rockescenen i Oslo, må du skaffe deg platespiller. Hardcorebandet Amulet holder fint stilen gjennom to kjappe låter, hvor gutta fint klarer samspillet gjennom kjappe temposkifter. Fugazi er klart et forbilde, og Amulet tilfører ikke sjangeren noe nytt, men for fem minutter med full trøkk er det valuta for pengene.

2: Dagsavisen-intervju fra 2000.

Punkens kronprinser
Amulet truer med å ta over den norske punkrocktronen etter avdøde Turboneger. Etter suksess i Tyskland kommer gruppas andre album omsider ut i Norge.

– Jeg klarer det, jeg klarer det!

Dersom et norsk produksjonsselskap en dag får den lyse ideen om å finne en programleder til en norsk versjon av MTV-programmet Jackass, er Amulet-vokalist Torgny Amdam en selvskreven kandidat. Nå prøver han å overbevise seg selv og sine bandkamerater om at han klarer å hoppe fra hansken gjennom fontenen og ned på den sleipe stenblokken på statuen på Christiania Torv. Etter advarsler fra band og fotograf nøyer han seg til å slutt med å hoppe ned andre veien.

– Jeg slapp militæret fordi jeg ødela hælen da jeg surfet ned trappene fra Hoved-Deichman på en posttralle. Men jeg fikk da også en bildereportasje i skatemagasinet Thrasher, ler Amdam.

Vill og uhemmet
Og i sommer ble Amdam, trommeslager Jonas Thire og bassist Robin Rengård plukket opp av politiet i Tyskland etter at de kastet seg ut fra en bro. Politiet trodde de hadde tatt vare på tre selvmordskandidater, ikke tre norske punkere – men det satte unektelig en ekstra spiss på kveldens konsert da hele bandet ble fraktet til arenaen i svartemarja.

Amulets musikk er like vill og uhemmet som sin vokalists adrenalinjag. I 1996 og 1997 ga gruppa ut albumet Engrave og to vinylsingler som var dypt rotfestet i moderne hardcore, men etter som årene har gått har gruppa strukket seg i flere retninger. Åpningslåta på gruppas tredje album, ”Naked Eye”, er reinspikka ”deathpunk”. Her høres Amulet ut som Turbonegers energiske lillebrødre.

Freedom Fighters ble da også gitt ut i sommer på Turbonegers tyske plateselskap Bitzcore, omtrent samtidig som norsk presse skrev spaltemeter på spaltemeter om Turboneger-hyllesten Alpha Motherfuckers. At Turbonegers potensielle arvtagere sto klare i startgropen, og også spilte på Turbonegers sleppefest på Reeperbahn i Hamburg, var det færre som var interessert i. Først mandag kommer oppfølgeren til 1999s The Burning Sphere ut i Norge, gjennom MNW.

Grand Prix
Koblingen til Turboneger har da også ført til ekstra interesse i Tyskland, men Amulet er lei av sammenligningene.

– Turboneger var noe helt eget, og selv om vi har de samme musikalske røttene er vi verken Turboneger-kloner eller standard skandinavisk flammerock. Røttene våre ligger i hardcore, men vi har beveget oss mer mot punkrock, Det vi har felles med Turboneger er at vi begge gir faen i reglene: De kledde seg som denimhomser, vi lager musikk med Grand Prix-artister.

Grand Prix-artister? Ja, for i tillegg til mindre overraskende gjestestjerner som Chris Summers (Turboneger), Anders Møller og Knut Schreiner (Euroboys) og Andreas Tylden (JR Ewing) bidrar Grand Prix-divaene Charmed med sang på Freedom Fighters.

– Vi ønsket å gjøre noe nytt og gi helt faen – og hva var vel da bedre enn å få med noe så ”fucked up” som et Grand Prix-band? Vi kunne spurt noen dølle tariffarbeidende flinkiser, men Charmed stilte gladelig opp – og resultatet ble kult, forteller Amdam om låta ”Hot Time”.

Og på ”Profane Wishes” fikk gruppa Tracee Meyn til å bidra med vokal. Hun er opprinnelig sangerinne fra Hollywood, men arbeider i Norge som sangpedagog.

– Hun fortalte at det hjalp for sangstemmen å spise dødsmye feit mat, men jeg holder meg til min gamle oppskrift: Slappe av og drikke Jägermeister og masse vann. Psyken betyr dessuten 70 prosent av det å synge på en scene, mener Amdam.

Armageddonpunk
Medlemmene i Amulet digger mye forskjellig musikk: Squarepusher, N*E*R*D og Mary J. Blige er blant de mest aktuelle favorittene, og hovedmålet med Amulet er å gi lytterne et kick. Eller som Amdam synger i ”My Favorite Songs”: ”This morning I put my favorite songs on / I gotta tell you / In just five seconds I felt like King Kong”.

– Jeg får bare bank hvis jeg forteller hvilke sanger jeg synger om der. Men vi er hele tiden opptatt av å overraske oss selv og publikum. Det gjelder å ikke ende opp som en dårlig kopi av seg selv, sier Amdam, og sammenligner hver enkelt plateutgivelse som oppdagelsen av et nytt land.

– Freedom Fighters-landet er et land med mye vilje, nerve, overmot og gode vibber. Du kan kalle musikken vår armageddonpunk – et øs av følelser!

3: Konsertanmeldelse fra Quart 2002, fra Dagsavisen.

Punkprinsene
En ny generasjon band viste at de er klare til å vippe Turboneger ned fra punkrocktronen.

Amulet
5/6

JR Ewing
5/6

Team Spirit
3/6
Bendiksbukta, Quartfestivalen

De har verken rumperaketter eller utspekulert image som Turboneger, men de trenger det heller ikke. I går viste Turbonegers lillebrødre at de er blitt voksne.

Team Spirit er yngstemann i punkrockfamilien fra Oslo som spilte i går, og albumdebuterte i vår. De leverte et lovende eksempel på energisk hardcore med spor av klassisk rock. Men det ble bare lovende.

Scenen var hakket for stor, spillestarten for tidlig, publikum dovent og bandmedlemmene virket både sjenerte og litt klomsete (to kolliderte faktisk på scenen). Sanger Hans Enger var derimot ikke sjenert, men hissig, tent og også en anelse frustrert over laber respons. Team Spirit trives nok fortsatt best med øyekontakt med publikum på en liten klubb, men i 1996 var Gluecifer i samme rolle på Quart. Jeg tror ikke det tar lang tid før disse gutta kommer sterkere tilbake.

Da var det noe annet med JR Ewing. «I’ve got to be me, everyone was already taken», hyler vokalist Andreas Tylden – og det skal vi være glad for. Han er så tent at han stadig glemmer å synge i mikrofonen, og hoppet, løp, skrek, sang og sjonglerte med mikrofonen. Bak ham serverte resten av bandet sin herlig kaotiske punk’n’roll med stor kraft og særpreg – JR Ewing er så originale at de høyst trolig vil vekke internasjonal oppsikt i tiden framover.

Og aller best: Bandet fikk med seg publikum så tidlig på ettermiddagen. Konserten viste hvorfor albumet Calling In Dead er i ferd med å bli en norsk punkklassiker, og vekket også appetitten foran høstens nye plate.

Og så Amulet da. «Fy f… i h…, så j… digg», jublet vokalist Torgny Amdam. Og jeg er helt enig. På sitt beste kombinerer Amulet allsangvennlig punkrock med temposkiftene og aggressiviteten i hardcore, samtidig som de spiller tightere enn Toto. Synd konserten ble noe skjemmet av for lav lyd, der særlig bass og trommer ikke ga oss det rette suget i mellomgulvet.

Men med en energibunt som Amdam i front hever Amulet seg over lydproblemer. «Ta ti steg framover for jeg har lyst til å stagedive», brøler han og holder løftet: Ikke én, ikke to, men tre ganger!

Disse tre bandene er nok fortsatt for strenge i stilen til at blir nasjonalhelter, men la oss håpe de ikke må oppløses for at flere skal få ørene opp det beste Norge har å by på innen punkrock og hardcore.

4: Dagsavisen-anmeldelse av Danger! Danger!

Amulet
Danger! Danger!
Columbia/Sony 2003
4/6

Det fjerde albumet fra Amulet begynner med et brak. I troikaen ”Breaking News”, tittelsporet og ”Billboards in the Sky” viser oslobandet at det har finpusset og videreutviklet sin fusjon av eksplosiv hardcore og mer melodiøs punkrock – og krydret med riffeksesser som lukter 80-tallsheavy lang vei. Så langt er alt vel, men Danger! Danger! er ikke blitt den maktdemonstrasjonen jeg håpet.

Freedom Fighters og flere strålende konserter var et varsel om at Turbonegers punkkronprinser var nær ved å bryte overflaten, så det overrasker meg ikke om Amulet har følt et sterkt forventningspress både fra fans, sine nye arbeidsgivere Sony og seg selv. Amulet mister aldri drivet og trøkket, problemet er snarere det motsatte.

Låtene blir for like og endimensjonale i sin streben etter å oppnå den ultimate stadionpunkrocken, og det er som om de kjemper om å være mest allsangvennlig og adrenalinpumpende. Variasjonen, lekenheten og eksperimenteringstrangen ligger igjen i veikanten: Freedom Fighters hadde friske innfall som koring fra jentene i Charmed og bidrag fra sangpedagogen Tracee Meyn, mens ”Danger! Danger!” kjører et tryggere løp som får det til å framstå mer som ett steg tilbake enn fram. Men for all del: Amulet er fortsatt et av Norges heftigste rockeband.

5: Ny Tid-anmeldelse av Blessed and Cursed.

Amulet
Blessed and Cursed: 1993-2007
Bitzcore/Tuba 2007

Gjennom 14 år har Amulet vært bindeleddet mellom to-tre generasjoner oslopunkere, mellom kommersiell punkrock og kompromissløs hardcore. Denne 19 låter dype samleplata gir et flott innblikk i bandets historie, fra primalskrik som «Diamond» og «Life on the Edge of Chaos» til fengende rockere som «Breaking News» og «Naked Eye». Samtidig viser plata også hvordan bandet ble revet i to mellom kommers punkrock og ønsket om å beholde undergrunnspasset.

6: Spalteintervju med Torgny Amdam fra Ny Tid.

Hva leser du nå, Torgny?
HVEM: Torgny Amdam, informasjonskonsulent i Ny Musikk, og eks-vokalist i punkbandet Amulet, som i februar slipper samleplata Blessed & Cursed.

AKKURAT NÅ: Endelig leser jeg Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Céline, og blir tatt med til Paris, Afrika og USA under første verdenskrig. Det er mørk, men samtidig oppløftende lesning, oppløftende som i skjerpende. Boka tvinger deg til å tenke på de, for å være litt célinesk, latterlige betingelsene man står ovenfor som menneske.

ETTERPÅ: Jeg holder meg til bøker med «reise» i tittelen, og Svein Jarvolls En Australiareise står for tur. Jeg har smuglest noen avsnitt, og det kommer til å bli en annen leseropplevelse enn hans Ustadighet ustadighet, som jeg for øvrig anbefaler til alle – gjerne i en lesejafs. Husker særlig at siste side gjorde inntrykk. Deretter er det tid for Essays, annen bok av Michel de Montaigne. I Thomas Bernhards  frådende tekstmasse Trær som faller ønsker fortelleren seg vekk fra et slitsomt selskap, et såkalt «kunstnerisk aftensmåltid» . Han vil hjem å lese sin Montaigne. God idé!