Da Irie Darlings ble lurt trill rundt

Sommeren 1996 var jeg sommervikar i VGs rampelysredaksjon, og høydepunktet var utvilsomt én uke på reportasjereise til Jamaica. Bodøbandet Irie Darlings – senere Manna – skulle spille på festivalen Reggae Sunsplash, men isteden kom jeg hjem med historien om da de ble lurt trill rundt.

Irie Darlings årgang 96.

Mye var annerledes i 1996. Redaksjonen hadde én felles epostadresse, jeg brukte speilreflekskamera med film og hadde verken sendeutstyr, mobiltelefon, fotograf eller kredittkort med meg. Dermed satt jeg med skjegget og reisesjekkene i postkassa da bankene på Jamaica plutselig stengte på grunn av nasjonaldagen, og jeg endte opp på sofaen hjemme hos Earl «Chinna» Smith – Bob Marleys gamle gitarist – sammen med resten av bandet.

Kanskje like greit, da mitt første hotell i Kingston sto oppført i guideboka med «resembles a whorehouse on a bad day – security is dubious». Det andre hotellet sto ikke engang i guideboka.

Jævla bra byline! Rettere sagt: Jævla bra dateline!

Uansett, saken begynte med dette forhåndsintervjuet, som i motsetning til hva dateline lover faktisk foregikk på St. Olavs plass.

Stor takk til Hans Jørgen Brundtland for muligheten til denne turen, fortsatt en av de beste mellomlederne jeg har jobba under. Og på tross av litt tvilsomme fotokvaliteter, turen endte i hele fire dobbeltsider i VG, så de fikk da valuta for pengene. Les en av de andre sakene her. Og jeg har fortsatt lyst til å kaldkvele deskeren som ga reisereportasjen min kongeklisjétittelen «Jamaica – Kontrastenes øy».

Forhåndssaken: Hårete eksport

Irie Darlings 1996: Roy Døhring (f.v.), Ronnie Dread og Bjørn Jervås.

Som å eksportere snøballer til Nordpolen. Norsk reggae er i skuddet på Jamaica!

Rett fra det kalde nord skal bodøbandet Irie Darlings spille på en av verdens største reggaefestivaler, Reggae Sunsplash.

– Kjempegøy! Vi føler at vi er på god vei til å slå gjennom på Jamaica nå.

Vokalist i Irie Darlings, Bjørn Jervås, gleder seg enormt til å fremføre sin Bodø-reggae i reggaens hjemland. De er det første hvite, europeiske bandet på Reggae Sunsplash noensinne.

– Det kan godt hende vi blir større på Jamaica enn i Norge

Irie Darlings årgang 94.

Fire konserter
Bodø-bandet har hatt en klubbkonsert på Jamaica tidligere. Nå lokker fire konserter på en av verdens mest renommerte reggaefestivaler med titusenvis av tilskuere. Sunsplash går av stabelen i Chukka Code, på nordkysten av øya.

– I Norge er ikke reggae stor, men ute i den store verden er situasjonen en annen. Reggae brer seg sakte over hele kloden; til India, Filippinene, Australia og Indonesia. Reggae er stor i Indonesia, forteller Jervås.

Irie Darlings skal bli boende på Jamaica i godt over en måned for å spille inn ny plate; en oppfølger til 1994s Xaymaca. Også denne skal bli spilt inn i Bob Marleys legendariske Tuff Gong-studio.

– Vi beveger oss mer i retning tradisjonell reggae på denne plata, hiphopelementene vil bli tonet ned. På Jamaica kaller de musikken vår for «Bob Marley music». Vi foretrekker det slik.

– Hvordan oppdager en bodøværing reggae? Jeg leste en avisartikkel om reggae i en avis, og syntes det hørtes spennende ut. Så gikk jeg i platebutikken og kjøpte de to platene de hadde der: Culture og Gladiators. Og da var det gjort! ler Jervås.

Hovedsaken: Lurt trill rundt
De trodde de var på full fart inn i musikkeventyret, medlemmene i Bodø-bandet Irie Darlings, da de skulle få spille på en av verdens største reggaefestivaler, Reggae Sunsplash.

– Kjempegøy! Vi føler at vi er på god vei til å slå igjennom på Jamaica nå, sa vokalisten Bjørn Jervås til VG før avreise.

Men drømmen om suksess skulle bli ettertrykkelig knust. Les bare om hva det norske reggaebandet opplevde…

– Det er hit musikere kommer når de dør. Dette er musikernes helvete.

Roy Døhring, gitarist i Irie Darlings, er ikke blid. Stedet han snakker om er The Little Pub i Ocho Rios, hvor bandet har hatt tre spillejobber.

– Vi føler oss som et vanlig danseband. Publikumet vårt har vært av det slaget som liker å se på limbodansing.

Mens bulgarske musikere turnerer land og strand rundt i Norge, fikk Irie Darlings oppgaven med å underholde fete og svette amerikanere i Jamaicas verste turistfeller.

Bjørn Jervås i Kingston 1996. Foto: Øyvind Holen

Har du sett filmen This is… Spinal Tap? Om bandet som aldri får det til, og som detter i den ene fellen etter den andre. Vel, stakkars Irie Darlings fra Bodø følte seg kanskje som den norske utgaven av Spinal Tap…

Etter kafejobbene skulle bandet endelig spille på «beach party» i Montego Bay, på den tredje dagen av verdens største reggaefestival, Reggae Sunsplash ’96.

Der har opptil 50.000 publikummere kost seg i Bob Marleys ånd.

Men for Irie Darlings skulle alt bare bli verre…

Trenger ikke sove
Vi spoler frem til fredag ettermiddag. Irie Darlings har nettopp spilt på sitt «beach party», noe som viste seg å være nok en opptreden for blaserte turister midt på dagen.

Turen går nå til Chukka Cove og Reggae Sunsplash.

På bandets buss er turnémanager Stefan Eide Knudsen i heftig diskusjon med bandets jamaicanske anstand, Tony Mack. Knudsen er svært interessert i å få vite hvor bandet skal overnatte før morgendagens konsert.

– Sunsplash varer til klokken åtte om morgenen. Det er fest hele natta, dere trenger ikke å sove, sprudler Mack.

Protester hjelper lite. Bedre blir det ikke av at de fem i Irie Darlings pluss to teknikere måtte dele på bare fem festivalpass. Knudsen og vokalist Bjørn Jervås må smugles inn på festivalen.

Fikk ikke beskjed
Det er under innsmuglingen den fatale avsløringen kommer for en dag. Gitarist Roy forteller:

– Jeg fant sjefen for Reggae Sunsplash og ville forklare ham situasjonen vår. Jeg presenterte meg, og fortalte at vi skulle spille dagen etter. «Sier du det?», svarte han.

Det viste seg at Irie Darlings hadde blitt tatt av plakaten seks dager tidligere.

– Vår jamaicanske kontakt fikk beskjed, men vi hadde ikke fått vite noen ting.

I tillegg måtte bandet overnatte på festivalens «backstage»-område. Området kan pent beskrives som «gress med presenning over». Selvsagt fikk nordlendingene attpåtil en regnvåt natt på soløya…

– Det var helt på trynet. Vi hadde neppe reist til Jamaica hvis vi hadde visst at vi ikke fikk spille på festivalen. Vi endte med å reise halve verden rundt for å spille for tre turister. Vi ble holdt så fryktelig for narr, sier gutta i bandet.

Største fiasko
Irie Darlings var ikke de eneste som ble lurt. Jack Daniel’s Acoustic Band fra Pescara i Italia gikk gjennom den samme tredemøllen. Etter noen spillejobber på kjipe turiststeder, skulle de også opptre på Reggae Sunsplash. De fikk heller aldri klar beskjed, men ble stadig lovt at «vi får se hva som skjer i morgen».

Det kom ikke som noen bombe at heller ikke italienerne fikk vist sine reggaekunster for publikum.

Det hører også med til historien at årets Reggae Sunsplash var den største fiaskoen i festivalens sekstenårige historie. Årets festival var flyttet til et utilgjengelig område. Dyre billetter og dårlig program gjorde ikke saken bedre. Det fåtallige publikumet besto hovedsakelig av turister og rike jamaicanere. Da VG var på plass, var det om lag 5000 innenfor portene.

Innbyggerne i området rundt festivalen tjener dårlig, opptil 1200 jamaicanske dollar i uken (ca. 220 kroner). Da sier det seg selv at det er umulig for folk flest å betale 180 kroner som festivalbilletten kostet pr. dag.

Men Irie Darlings lar seg ikke knekke av litt motgang. Nå skal de i studio i Kingston for å spille inn sin annen plate. Uten «anstand» Tony Mack som ble behørig sparket for sin innsats.

– Bunnen er allerede nådd. Det kan ikke bli verre nå, flirer Døhring.

2010-kommentar: Irie Darlings ble oppløst ikke så lenge etter, og oppfølgeren til Xaymaca kom aldri ut. Deler av bandet gjenoppsto som Manna (se under). Les mer om Bodø-reggae her.

Fakta – Reggae
* Den særegne musikkstilen reggae har i 20 år vært knyttet først og fremst til Bob Marley, som gjorde reggae kjent for millioner av rockelskere.
* Marley kom fra slummen i Kingston, og hans reggae var preget av de fattiges opprør og religionen rastafari.
* Reggae oppsto på Jamaica i slutten av 1960-årene og kjennetegnes av luftige, late rytmer, som gjør musikken usedvanlig dansbar, spesielt i svært varme, subtropiske strøk der man ikke orker å danse for lenge til kjappe rockerytmer.

Opprinnelig publisert i VG.

Bonus: BT-anmeldelse av Manna.

Manna
Salma
Smart Patrol Records/Indie Distribution 2006
4/6

Gode reggaetradisjonalister fra nord.
I 1994 ga Bodø-bandet Irie Darlings ut Xaymaca, en unorsk miks av reggae, rock og rap. Frontmann Bjørn Jervås, en av Norges få rastafarianere, dreide så bandet mot 1970-tallets roots reggae, men rakk ikke stort før bandet fordunstet i 1996.

Nå vender deler av Irie Darlings tilbake med Manna, og her tas vi med til en alternativ virkelighet der Bodø er flyttet til Jamaica for 30 år siden. Dette er dyktige musikere, som uten problemer gjenskaper det melodiske suget, de tunge rytmene og de magiske harmoniene som preget artister som The Congos, Burning Spear og Culture.

Manna er tradisjonalister, men tilfører nye ingredienser i en velkjent oppskrift takket være nordnorske tekster og vokalhjelp fra Tungtvann og pophåpet Magnus Eliassen. Dessverre blir frontmann Vegard Leite noe gnålende sammenlignet med sine helter, mens tekstene ofte snubler rundt i et speilvendt Stutum-land – der beskyldningene mot Babylon og ”politikeran” er vage og preget av naive slagord som ”vi vil ikke ha mer krig, vi vil ha fred, fred, fred”.