Da Prince spilte i Oslo konserthus

Anmelderne er skjønt enige om at Prince leverte årets konsert på norsk jord i Bergen i går. Jeg var ikke der, men har sett purpurdvergen to ganger før: På Valle Hovin i 1988 og i Oslo konserthus i 2002. Den første ligger fortsatt på min topp 5-liste, den andre var jeg mer lunken til. Her er anmeldelsen.

2010-kommentar: Terningkast 4 føles nok i overkant strengt, for dette var jo selvsagt en helt spesiell konsertopplevelse, som fikk terningkast 6 fra andre lettere snøblinde anmeldere. Men en 4-er har alltid betydd en bra konsert for meg, og iblant må man være litt streng. Prince anno 2002 skulle både forsvare en stiv billettpris (950 kroner var mye penger i 2002), samtidig som han hovedsaklig måtte konkurrere med seg selv og sin egen historie.

Og sammenlignet med 1988-utgaven var det en langt mer frustrerende og schizofren Prince som møtte fansen i 2002. De fleste superstjerner kommer til et punkt i karrieren der de helst vil flykte fra sin egen historie, og spiller sine gamle hits med synlig motvilje. I 2010 virker det som Prince er blitt mer fortrolig med sin egen musikkarv igjen, kanskje har det noe med at han overtar rettighetene til hele sangkatalogen sin i 2013 å gjøre? Det skal uansett bli spennende å se hva han bruker den gavepakka til.

PS! Mine to aller første konserter var A-ha i Drammenshallen i 1986 og Prince på Valle Hovin i 1988. Jeg ga begge artistene lunken konsertkritikk som takk da jeg jobbet i Dagsavisen, her er A-ha-anmeldelsen.

Prince & The New Power Generation
Oslo Konserthus 21. oktober 2002
4/6

Duskregnet begynner å falle, rosa lys strømmer ut fra scenen og Prince spiller seg opp mot klimaks i «Purple Rain». En magisk konsertopplevelse, men det var på Valle Hovin i 1988. For det var ikke bare duskregnet som manglet i Oslo Konserthus mandag kveld.

«Let’s pretend we’re the only people left on earth», sa Prince et stykke ut i den to og en halv time lange konserten. Og dersom jeg skulle ta med et band til en øde øy ville jeg valgt Prince og hans drivende dyktige New Power Generation. Da ville vi kanskje også hørt mer av musikken som gjorde Prince til en stor artist. For selv om Prince leverte en bunnsolid konsert, ble den mer godt gjennomført erting sammenlignet med magien han kan levere.

Det startet lovende med en oppjazza «Delirious» fra 1999, men så var det tid for lange passasjer med jazzfunk og jazzrock – som til tider var nærmere Mezzoforte enn Funkadelic. Prince og bandet kan være James Brown et øyeblikk og slå over i det lettølfunky det neste, og jeg tror Konserthusets akustikk må ta noe av skylden. For bass og trommer ristet aldri som det skulle i mellomgulvet.

Brorparten av materialet var hentet fra de siste ti årene, og det var vi forberedt på. Det er ikke dårlig, bevares, men jeg var nok mer begeistret over at Prince var i Oslo enn over det han faktisk spilte. Samtidig ble det klart at Prince har meldt seg ut av popbransjen. Hans musikk hører hjemme i en annen tid; ikke nødvendigvis en dårlig tid – men han er nærmere en glatt versjon av 60- og 70-tallets fusjon av jazz, rock og funk enn den funky popmusikken han gjør best.

Ikke noe galt med det, men magien melder seg først når han sveiper innom egne og andres popslagere som «Housequake», «Sign ‘O’ The Times», «When You Were Mine», Alicia Keys’ «Fallin'», James Browns «Sex Machine» og en drivende versjon av Led Zeppelins «Whole Lotta Love». Da viser Prince at han er en verdig arvtaker til George Clinton, Jimi Hendrix og Sly Stone. Og da ser vi den lekne popmesteren vi lærte å elske, og ikke den seriøse musikeren, bandlederen og dirigenten med sans for endeløs jazzjamming.

Helt til slutt fikk vi «Nothing Compares 2 U», «The Ladder» og «Purple Rain» i rask rekkefølge, men når Prince var mest opptatt av å få publikum til å synge med og holde taler viste det igjen bare glimt av hvilken stor popsnekker Prince var. Jeg understreker: Var.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Forhåndssak: Menighetens prins

Da Prince kom til Oslo i går var det kun for å spille for menigheten, ikke for å gjenopplive sine år som popstjerne på 80-tallet.

Selv den hardeste fansen ble nok overrasket da det ble kjent at Prince Rogers Nelson skulle spille i Oslo Konserthus – etter store konserter på Valle Hovin i 1988 og Oslo Spektrum i 1993.

Billettprisen lå på stive 950 kroner, fanklubben fikk forkjøpsrett og de resterende billettene ble utsolgt på ti minutter. Allerede før konsert var det klart at dette ikke ble noe publikumsfrieri fra den kortvokste helten fra Minneapolis.

Alene
Turneen er døpt «One Night Alone With Prince and New Power Generation», og 44-åringen vet veldig godt at han nå spiller for fansen. Derfor kan han tillate seg å overse de fleste av sine gamle hits, og ifølge rapporter tidligere på turneen er dette en turn som er rettet mot de stadig færre som har fulgt Prince gjennom 90-tallet – etter at han forsvant fra popradaren, og brukte tiden til ustanselig å skifte navn og krangle med plateselskapet Warner.

Dette henger nok også sammen med at Prince ikke eier musikken han gjorde for Warner på 80-tallet selv, og at han følgelig ikke spiller for at Warner skal selge flere gamle Prince-plater. Prince overtar for øvrig eiendomsretten til hele katalogen sin i 2013, så kanskje vi kan håpe på en skikkelig mimrekonsert da.

Men selv om bare de hardeste fansene har fulgt med på karens bravader på 90-tallet kommer en ikke utenom de musikalske kvalitetene Prince besitter og hvor tett bandet hans fortsatt låter.

Religiøs
Prince 2002 blander funk, gospel, jazz, soul og rock – og ligger et sted mellom James Brown og Al Green. Slektskapet med Green ser en også ved at de religiøse aspektene er blitt stadig viktigere for Prince, som på det ferske albumet The Rainbow Children.

Ifølge rapportene fra utlandet sprer Prince udødelige slagere som «Raspberry Beret», «Nothing Compares 2 U» og «Purple Rain» mot slutten av konserten, men deadlinespøkelset forhindret Dagsavisen fra å bekrefte dette i dagens avis. Vi kommer imidlertid tilbake med en anmeldelse av Prince-konserten i morgen.