Da Prince spilte i Oslo konserthus

Anmelderne er skjønt enige om at Prince leverte årets konsert på norsk jord i Bergen i går. Jeg var ikke der, men har sett purpurdvergen to ganger før: På Valle Hovin i 1988 og i Oslo konserthus i 2002. Den første ligger fortsatt på min topp 5-liste, den andre var jeg mer lunken til. Her er anmeldelsen.

2010-kommentar: Terningkast 4 føles nok i overkant strengt, for dette var jo selvsagt en helt spesiell konsertopplevelse, som fikk terningkast 6 fra andre lettere snøblinde anmeldere. Men en 4-er har alltid betydd en bra konsert for meg, og iblant må man være litt streng. Prince anno 2002 skulle både forsvare en stiv billettpris (950 kroner var mye penger i 2002), samtidig som han hovedsaklig måtte konkurrere med seg selv og sin egen historie.

Og sammenlignet med 1988-utgaven var det en langt mer frustrerende og schizofren Prince som møtte fansen i 2002. De fleste superstjerner kommer til et punkt i karrieren der de helst vil flykte fra sin egen historie, og spiller sine gamle hits med synlig motvilje. I 2010 virker det som Prince er blitt mer fortrolig med sin egen musikkarv igjen, kanskje har det noe med at han overtar rettighetene til hele sangkatalogen sin i 2013 å gjøre? Det skal uansett bli spennende å se hva han bruker den gavepakka til.

PS! Mine to aller første konserter var A-ha i Drammenshallen i 1986 og Prince på Valle Hovin i 1988. Jeg ga begge artistene lunken konsertkritikk som takk da jeg jobbet i Dagsavisen, her er A-ha-anmeldelsen.

Prince & The New Power Generation
Oslo Konserthus 21. oktober 2002
4/6

Duskregnet begynner å falle, rosa lys strømmer ut fra scenen og Prince spiller seg opp mot klimaks i «Purple Rain». En magisk konsertopplevelse, men det var på Valle Hovin i 1988. For det var ikke bare duskregnet som manglet i Oslo Konserthus mandag kveld.

«Let’s pretend we’re the only people left on earth», sa Prince et stykke ut i den to og en halv time lange konserten. Og dersom jeg skulle ta med et band til en øde øy ville jeg valgt Prince og hans drivende dyktige New Power Generation. Da ville vi kanskje også hørt mer av musikken som gjorde Prince til en stor artist. For selv om Prince leverte en bunnsolid konsert, ble den mer godt gjennomført erting sammenlignet med magien han kan levere.

Det startet lovende med en oppjazza «Delirious» fra 1999, men så var det tid for lange passasjer med jazzfunk og jazzrock – som til tider var nærmere Mezzoforte enn Funkadelic. Prince og bandet kan være James Brown et øyeblikk og slå over i det lettølfunky det neste, og jeg tror Konserthusets akustikk må ta noe av skylden. For bass og trommer ristet aldri som det skulle i mellomgulvet.

Brorparten av materialet var hentet fra de siste ti årene, og det var vi forberedt på. Det er ikke dårlig, bevares, men jeg var nok mer begeistret over at Prince var i Oslo enn over det han faktisk spilte. Samtidig ble det klart at Prince har meldt seg ut av popbransjen. Hans musikk hører hjemme i en annen tid; ikke nødvendigvis en dårlig tid – men han er nærmere en glatt versjon av 60- og 70-tallets fusjon av jazz, rock og funk enn den funky popmusikken han gjør best.

Ikke noe galt med det, men magien melder seg først når han sveiper innom egne og andres popslagere som «Housequake», «Sign ‘O’ The Times», «When You Were Mine», Alicia Keys’ «Fallin'», James Browns «Sex Machine» og en drivende versjon av Led Zeppelins «Whole Lotta Love». Da viser Prince at han er en verdig arvtaker til George Clinton, Jimi Hendrix og Sly Stone. Og da ser vi den lekne popmesteren vi lærte å elske, og ikke den seriøse musikeren, bandlederen og dirigenten med sans for endeløs jazzjamming.

Helt til slutt fikk vi «Nothing Compares 2 U», «The Ladder» og «Purple Rain» i rask rekkefølge, men når Prince var mest opptatt av å få publikum til å synge med og holde taler viste det igjen bare glimt av hvilken stor popsnekker Prince var. Jeg understreker: Var.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Forhåndssak: Menighetens prins

Da Prince kom til Oslo i går var det kun for å spille for menigheten, ikke for å gjenopplive sine år som popstjerne på 80-tallet.

Selv den hardeste fansen ble nok overrasket da det ble kjent at Prince Rogers Nelson skulle spille i Oslo Konserthus – etter store konserter på Valle Hovin i 1988 og Oslo Spektrum i 1993.

Billettprisen lå på stive 950 kroner, fanklubben fikk forkjøpsrett og de resterende billettene ble utsolgt på ti minutter. Allerede før konsert var det klart at dette ikke ble noe publikumsfrieri fra den kortvokste helten fra Minneapolis.

Alene
Turneen er døpt «One Night Alone With Prince and New Power Generation», og 44-åringen vet veldig godt at han nå spiller for fansen. Derfor kan han tillate seg å overse de fleste av sine gamle hits, og ifølge rapporter tidligere på turneen er dette en turn som er rettet mot de stadig færre som har fulgt Prince gjennom 90-tallet – etter at han forsvant fra popradaren, og brukte tiden til ustanselig å skifte navn og krangle med plateselskapet Warner.

Dette henger nok også sammen med at Prince ikke eier musikken han gjorde for Warner på 80-tallet selv, og at han følgelig ikke spiller for at Warner skal selge flere gamle Prince-plater. Prince overtar for øvrig eiendomsretten til hele katalogen sin i 2013, så kanskje vi kan håpe på en skikkelig mimrekonsert da.

Men selv om bare de hardeste fansene har fulgt med på karens bravader på 90-tallet kommer en ikke utenom de musikalske kvalitetene Prince besitter og hvor tett bandet hans fortsatt låter.

Religiøs
Prince 2002 blander funk, gospel, jazz, soul og rock – og ligger et sted mellom James Brown og Al Green. Slektskapet med Green ser en også ved at de religiøse aspektene er blitt stadig viktigere for Prince, som på det ferske albumet The Rainbow Children.

Ifølge rapportene fra utlandet sprer Prince udødelige slagere som «Raspberry Beret», «Nothing Compares 2 U» og «Purple Rain» mot slutten av konserten, men deadlinespøkelset forhindret Dagsavisen fra å bekrefte dette i dagens avis. Vi kommer imidlertid tilbake med en anmeldelse av Prince-konserten i morgen.

 

Advertisements

26 kommentar

  1. […] trodde lenge Prince på Valle Hovin i 1988 var min første skikkelige konsertopplevelse, så jeg ble ganske overraska […]

  2. […] Michelle: Let Freedom Reign, Raheem DeVaughn: The Love & War Masterpeace, Ronald Isley: Mr. I, Prince: 20Ten, K. Michelle: Pain Medicine , Ne-Yo: Libra Scale og Netta Brielle: Love, Pain & […]

  3. […] Med bare en EP med 60-tallsvennene The Turns på rullebladet, er solodebuten til sarpingen Magnus Hængsle et overraskende modent verk. Han er lite opptatt av dagens trender, men streber etter visjonene til originale pophelter som Todd Rundgren, Paddy McAloon (Prefab Sprout) og Prince. […]

  4. […] Prince, Zap Mama, Bilal, P.O.D., Mary J. Blige, Stereolab, The Neptunes, Cee-Lo, Jill Scott og Erykah Badu er bare noen av gjestene her, og på omslaget står Common foran en stor collage av sine helter og samarbeidspartnere. […]

  5. […] under vingene til Curtis Mayfield, elektropop på 1980-tallet, et opphold under vingene til Prince anno Graffiti Bridge og gospelcomeback på […]

  6. […] overfor sine store musikalske forbilder. Her høres ekko av Michael Jackson, Parliament, Prince, jazzfunk, elektro, 80-tallsdisco, house og The Orb, som duoen hyller med ”Fluffy the Vampire” […]

  7. […] er. Har du for eksempel fått med deg superskurken Flamingo, en psykotisk blanding av Zorro og Prince anno Purple Rain? Ikke? Da er det på tide å legge fra deg Freedom og plukke opp Batman & Robin […]

  8. […] mindreMy interview with Ivan BrunettiBalladen om SultanaJævla bra bylineR&b-prinsessen RihannaDa Prince spilte i Oslo konserthusDon Rosas samlede verkFolk & Røvere: Musikk for sofaen i 16 årEons vei mot toppenDen […]

  9. […] innlegg Da Prince spilte i Oslo konserthusFra det mørkeste mørke R&b-prinsessen RihannaMy interview with Ivan BrunettiBøddelens siste […]

  10. […] Men pop er et schizofrent dyr. Artister som Madonna, Prince, George Michael og Michael Jackson leker med stereotyper; de skifter roller ofte og klarer å […]

  11. […] ligger allerede an til å bli et bra comeback-år. Nylig dukket Prince opp med sitt beste album på år og dag, og her vender Todd Rundgren tilbake til popbransjen etter […]

  12. […] Beatles’ A Hard Day’s Night, Elvis Presleys Jailhouse Rock, Jimmy Cliffs The Harder They Come, Princes Purple Rain, John Travolta-blinkskuddene Grease og Saturday Night Fever, hiphop-klassikeren Beat […]

  13. […] seg ikke for å vekke minner om 90-tallets mindre aksepterte popmusikk. For hver referanse til Prince, Madonna og Kraftwerk, legger Robyn også inn små vink til landsmenn som Ace of Base og Dr. Alban. […]

  14. […] klubbrytmer og grovkornet soveromsestetikk, men avslører samtidig at mannen hadde plakater av Prince, David Bowie og 1980-tallets mest svartkledde synthhelter hengende på gutterommet. Resultatet er […]

  15. […] artists, and even though Michael is Michael he started out in a band, with his brothers. And he had Prince as competition in the […]

  16. Øyvind!! Selv om vi var på to forskjellige konserter (den i Konserthuset er på topp3 av mine Prince-opplevelser noensinne, og jeg har sett ham 56 ganger), så lurer jeg på om det er greit at jeg bruker den i sin helhet i Prince-boka som kommer?

    • Jaja, bare å kjøre på! Fortjener sikkert litt tyn, selv om konserten sliter med å nå opp på min Topp 3-liste over Prince-konserter. Blir den trykt med eller uten spydige kommentarer forresten?

  17. […] legger jeg ut director’s cut-versjonen her på bloggen. Men hvorfor blei ikke min famøse terningkast 4-anmeldelse av Prince i Oslo Konserthus med i […]

  18. […] virket som de hadde tilbrakt timevis i helsestudio. Dette var nærmere en funky og kvinnelig Prince enn den noe tekkelige pianojenta som dominerer et hakk for mye på […]

  19. […] selv før jeg hadde sett filmen. Og da jeg fikk se den, ble jeg blåst til side. Du vet hvordan Prince er r&b, men samtidig på siden av r&b? Abel Ferrara mente musikken min var en del av hiphop, […]

  20. […] spilt keyboard for George Clinton i 14 år (frem til 1996), og har også hjulpet notabiliteter som Prince, supergruppen Lucy Pearl og technoheltene Carl Craig og Moodymann. Ta med en dæsj D’Angelo, så […]

  21. […] sine røtter samtidig. Winther spiller en rekke instrumenter selv, og kaller seg ”en inkompetent Prince uten fete […]

  22. […] Lage Fosheim og Eivind Rølles i The Monroes, og i går døde George Michael. Dessuten var Prince og Jokke tidlige favoritter, Whitney Houstons Saving All My Love For You en av de første […]

  23. […] Love Below sto duoen for hvert sitt album, og der André i dag er hiphops svar på Prince, blir Antwan «Big Boi» Patton bare tøffere og mer gangsta. Nå har han stiftet plateselskapet […]

  24. […] til amerikansk hiphop, men øser fra kilder som japansk pop, disco, casiopop, dataspill-lyder, Prince og soul fra 1980-tallet og […]

  25. […] i disse dager). Dessuten: Piskets landskvinne Karoline Stjernfelt, coversak om Kim W. Andersson, Prince i tegneserier, Lasse Åbergs museum, anmeldelser og mye […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: