Svensk reggae: Noen platetips

Reggae var for stort til å holde seg på Jamaica, men hvor begynner du hvis du vil orientere deg innenfor det globale reggaekartet. Her er noen tips fra Sverige.


CHILLY & LEAFY

Stephen Malkmus fra Pavement hadde tenkt å døpe sin solodebut «Swedish Reggae», men her kommer den ekte versjonen. Sjekk også ut Peps Persson, Timbuktus reggaeband Helt Off, Kaptein Rød og selvsagt Million Stylez, den største eksportstjernen svensk reggae har fostret. Les også om norske Joddski, Ras Nas og Irie Darlings/Manna.

1: Dagsavisen-anmeldelse av Chilly & Leafy.


Chilly & Leafy

Unda Dawg Entourage
Unda Dawg Records/Goldhead 2002
5/6

Etter flere lovende forsøk leverer den spirende svenske reggae/dancehall-scenen sitt første virkelig fullendte album – der Chilly & Leafy klarer å forene jamaicanske rytmer og harmonier med en svensk virkelighetsforståelse. Bare hør på «Jaskabara», som høres ut som Albert Åberg etter ti år på Jamaica.

Kent «Chilly» Westerberg og Gary «Leafy» Beckford har gjennom hele 90-tallet samarbeidet med artister som Looptroop, Latin Kings, Sedlighetsroteln og Timbuktu før frøene til duoen ble sådd etter en Anthony B-konsert i Stockholm i 1998. Hver for seg har de vært med på å legge røttene for de siste års eksplosjon innen svensk dancehall, og da er det flott at debutalbumet fullstendig overgår tidligere lovende forsøk fra artister som Svenska Akademien, Jogi og Flimpoman.

Unda Dawg Entourage er fylt med alt fra rytmetung og minimalistisk dancehall via hiphopproduksjon til mer rootsinspirert klassisk reggae, og Chilly & Leafy viser at det er fullt mulig å lage reggae på morsmålet. Bare det er imponerende, og at gutta har fått med seg gjester som Sugar Minott, Papa Dee, Looptroop og franske Sai Sai viser bare hvor bredt de favner – både geografisk og historisk.

I tillegg er duoen så morsom, samstemt, leken og melodisk at det sannelig står seg til sammenligning med det beste fra Jamaica. En del av årsaken er at de fleste albumene fra jamaicanske artister ofte er mer som singlesamlinger å regne, mens Chilly & Leafy har skapt et langt mer variert album med flere ben å stå på. Men dette er uansett skikkelig moro!

2: Aftenposten Aften-anmeldelse av Svenska Akademien.


Svenska Akademien

Med anledning av
Den Nya Medelklassen/MNW 2002
4/6

Samfunnsbevisst skånsk dancehall. Hva blir det neste?
Likte du Busta Ofte, reggaeprosjektet til Jørg-1 fra Tungtvann? Da bør du sjekke ut Svenska Akademien fra Landskrona i Skåne.

Kanskje er det den dype skånske dialekten, men Svenska Akademien gir reggae den samme sjarmerende egenarten bob hund gir til sin indierock. General Knas’ buldrende mørke toasting støttes opp av Sture Allén den yngres mer hiphopinspirerte rapping, og med sterke og samfunnsbevisste tekster og en variert musikalsk palett er dette blitt en underholdende plate.

Men er ikke dette vel sært? Jeg lar Svenska Akademien svare selv, fra «Talande tystnad»: «Håll käft och köp / Var en god konsument».

3: BT-anmeldelse av Promoe.


Promoe

The Long Distance Runner
David vs. Goliath/Burning Heart/Bonnier Amigo 2004
5/6

Svensk helt gjenoppliver conscious-rap på egen hånd.
Mårten Edh fra Västerås er ikke som andre hiphopere. Han ser ut som en krysning av feltbiolog og rastafarianer, og med gruppen Looptroop og solodebuten Government Music har han bevist seg som en av svensk hiphops mest politisk bevisste og intelligente artister.

Siden Looptroops andrealbum er han blitt avholdsmann og veganer og reist halve jorden rundt, og denne kombinasjonen av rettroenhet og nysgjerrighet preger også hans andre soloalbum. Med fire låter spilt inn på Jamaica og gjestespill av Ward 21, Anthony B, Bushman og Ghost er flørten med reggae bare blitt sterkere.

Men overgangene er flytende, og først og fremst minner Promoe om conscious rap-artister fra tiden rundt 1990; Poor Righteous Teachers, Jungle Brothers, KRS-One og desslike. Svensk hiphop har lenge vært i trøbbel, men når Looptroop, Timbuktu og Mobbade Barn Med Automatvapen viser at de satser på langdistanseløp fremfor sprint, ser fremtiden lys ut.

4: BT-anmeldelse av Rantoboko.


Rantoboko
Urban Africa
JuJu Records/Bonnier Amigo 2005
4/6

Stephen Malkmus fra Pavement hadde tenkt å døpe sin solodebut «Swedish Reggae», men her kommer den ekte versjonen: Ta en 29-åring fra Zimbabwe, som har surret rundt på hiphopscenen i Sør-Afrika i en årrekke.

Han oppdages av hip hop-produsenten Mons Asplund (Breakmecanix) fra Skåne. Søt musikk oppstår, og Sipho «Rantoboko» Sithole får endelig fullført sin soloplate.

Urban Africa er lett å like og vanskelig å kategorisere, for her går r&b, akustisk reggae, digital dancehall, afropop og hiphop arm i arm. Rantoboko er litt Sizzla, litt Bim Sherman, litt Youssou N’Dour og litt Jaheim, og koblingen mellom tre kontinenter er en våt drøm for NRKs «Migrapolis» (om prosjektet var norsk).

Bidrag fra rappere som Timbuktu, Promoe og Chords kobler Rantoboko til den samfunnsbevisste svenske hiphopfamilien, og albumet er en trygg investering om du har sans for de forannevnte. Dette er både helhetlig, variert og moderne, men låtene som kan ta albumet ut til et stort publikum mangler.

5: BT-anmeldelse av Svenska Akademien.


Svenska Akademien

Gör det ändå
SwingKids/Bad Taste Records/Bonnier Amigo 2007
3/6

Skånske reggaepionerer uten glød.
«Kreativitet är farligt,» synger Sture Allén d.y. på Svenska Akademiens fjerde album, men i god bibelsk ånd ser det skånske reggaekollektivet splinten i sine brødres øye, men ikke pålen i sitt eget. For dette er ikke særlig kreativt.

Gruppen er fra Skärblacka utenfor Norrköping, en drabantby som trolig har flere reggaeband enn hele Norge til sammen. Svenska Akademien er påvirket av svensk proggrock, roots reggae, moderne dancehall, hiphop og politisk visetradisjon, men det politiske stikker sjelden dypere enn opprør mot autoritetene, sympati for de svake og kjærlighet overfor hverandre.

Det blir ganske forutsigbart, og når vokalisten Titti Tång er på ferie og hiphopenergien er erstattet av en heller sedat rootsholdning med glatte blåsere og synther, blir dette ikke så fryktelig spennende på plate. Bandet har nok mer glød live, noe som kan oppleves på Ekstremsportveko på Voss fredag 29. juni.

6: Dagsavisen-intervju med Jogi, 2002.
Dancehall fra Jamaica tar av i Sverige, og i kveld kommer Jogi til Oslo for å vise at også svensk reggae har muskler og selvsikkerhet.

– Det er «jäkla» mye dancehall i Sverige om dagen. I Stockholm kan du knapt gå inn på en pub eller klubb uten å høre reggae, sier Johan Andreasson fra Göteborg.

Han albumdebuterer nå som svensk «toaster» under navnet Jogi, og gjør i kveld en konsert på osloklubben Livingroom – sammen med Tungtvanns reggae-alias Ramsalt Ragga.

Hiphop og reggae
De siste to årene har dancehall – moderne reggae fra Jamaica – slått hardt ned i nabolandet. Aviser som Aftonbladet hyller artister som Bounty Killer, Lexxus og Capleton, mens svenske reggaeartister som Jogi, Flimpoman, Svenska Akademien, Governor Andy og Chilly & Leafy nå gir ut album i rask rekkefølge.

– Hiphop- og dancehall-miljøet holder sammen, og det er mange som har gått fra hiphop til reggae. Jeg har toastet i ti år, og for meg har aldri hiphop vært det viktigste, sier Jogi.

Interessen for reggae er på vei til å bli like stor som da artister som Shabba Ranks, Buju Banton, KRS-One og Mad Lion fusjonerte hiphop og dancehall tidlig på 90-tallet. Og det er fruktene av den første internasjonale dancehallbølgen som nå høstes i Sverige.

– Mens hiphopere alltid snakker om sine fire elementer og «keepin’ it real» har ikke reggae de samme strenge reglene, mener Jogi – som både leverer minimalistisk dancehall og mer melodisk reggae på sin debut.

Gull som glitrer
Den svenske dancehallbølgen er også en følge av den svenske rapbølgen, og Jogi toaster på kav svensk. Innholdsmessig ligger han nærmere gangstareggae enn rastafariverdier, der han skryter av seg selv, sine damer og alle sine ting. «Någon kallas kung, en annan kallas tsar / Men baby ja e Jogi alias superstar», som han sier.

– Jeg er ingen rastafarianer og tror ikke på Gud. Jeg snakker om det jeg opplever og det jeg liker, men det er gjort med ironi. Når jeg skryter av hvor mye gull jeg har, hører det med til historien at «gullet» ble kjøpt på Hennes & Mauritz. Det er mer et ideal en streber etter, jeg vil også ha nye klær, nye biler og masse gull hver dag.

– Men hvorfor er dancehall så mye mer populært i Sverige enn i Norge?

– Artister som Lexxus, Baby Cham og Bounty Killer er blitt store i USA, og dancehall er i det hele tatt mer tilgjengelig. Jeg tror det kommer i Norge også, så snart flere klubber tør å spille dancehall.

Inntil videre får vi nøye oss med Raggabalder på Livingroom hver onsdag. Den ferske klubben Glitch i Rosenkrantz’ gate starter dancehallklubben «Bling Bling» så snart stedet åpner.

Fakta – Norsk dancehall
Norsk dancehallhistorie kan skrives i notisform. Flere hiphopgrupper har flørtet med dancehall og toasting, men ingen har tatt den lengre enn duoen Oslo Most Wanted. OMW-medlem Ruffneck Ragga har med albumet In Ur Bombaclat fra 2001 laget Norges hittil eneste dancehallalbum. Ellers har Jørg-1 i Tungtvann også gitt ut en ep under navnet Busta Ofte, og har siden gitt ut miksalbumet Ramsalt Dancehall vol. 1. Oppfølgeren Ramsalt Ragga 1 kommer i oktober, og han planlegger også å gi ut originale vinylsingler.

12 kommentar

  1. Kul artikkel.

    Sjekk også ut fine greier fra Hanouneh. Hun kommer med album til vintern. Real Gaze Me Seh feat. Promoe er min favoritt så langt.

    http://www.hanouneh.com

  2. […] Malkmus fra Pavement hadde tenkt å døpe sin solodebut ”Swedish Reggae”, men her kommer den ekte versjonen: Ta en 29-åring fra Zimbabwe, som har surret rundt på hiphopscenen i Sør-Afrika i en årrekke. […]

  3. Også i en tidligere artikkel om dancehall, hvor du intervjuet Joddski, kom du med påstanden om at i Norge så ligger vi tiår bak resten av europa når det gjelder denne sjangeren. Som i saken over her så belegger du det med det lave antallet norske artister.
    Problemet med resonnementet ditt er at i dancehall så er det tradisjonelt sett sound systemet som er det viktigste enkeltlementet og drivmotoren i industrien, ikke sangerne/mc’ene.

    Norsk dancehallkultur, målt uti fra kvaliteten på sound systemenes dubplates, oppfinnsomhet i framføring/presentasjon (i motsetning til simuleringen av Jamaica som dominerer i europa) er faktisk ikke så i bakevja som du mener.
    Kanskje burde du også få opp øynene for at det faktisk foregår ting andre steder enn i Oslo og Nordnorge.

    Veldiig trist at denne sjangeren i norsk sammenheng blir holdt nede av eksperter og opinionsmakere som rett og slett bruker feil parametre når de skal vurdere den..

    • Så norsk dancehall blir holdt nede av ekspertveldet? Den må du lenger ut på landet med. Hvor mange dancehalleksperter og opinionsmakere finnes det egentlig her til lands?

      Glem heller ikke at sakene mine, som du kommenterer, opprinnelig er skrevet i første halvdel av 2000-tallet. Det er da resonnementene mine stammer fra, og det er da jeg mente at norsk dancehall lå flere hakk i bakevja. 😉

      Ellers kjenner jeg jo godt til Jabaman fra Tønsberg, og har tidligere også skrevet om bergensscenen, men selv om det er mye bra i Norge, kan du da ikke mene at Norge ikke fortsatt ligger flere hakk bak Sverige, Tyskland og Stortbritannia for eksempel?

      Joddski skrev forresten om dette for bare noen dager siden, og han slo fast at Norge nå ligger ca.67 hakk bak Sverige. Her: http://jubel.fm/?/blogg/svensk_dancehalljubel

      Kom heller med noen konkrete eksempler på bra norsk dancehall og ledende sound systems utenfor Oslo/Nord-Norge-aksen. Hvilke norske sound systems er det du mener holder høy internasjonal kvalitet?

  4. Takk for raskt svar.

    Ja jeg mener faktisk at dancehall i norge (ikke norsk dancehall), i betydningen dancehallkulturen, lider under at det mangles kunnskap blant journalister/kommentatorer. Når man da bruker en aktør i scenen som sannhetsvitne/garantist så gjelder det å holde tungen rett i munnen. Dette vet du selvsagt. Har man et produkt man skal selge så vil man bevisst eller ubevisst velge et narrativ som understøtter ens eget prosjekt. tror jeg.
    Hvis du leser innlegget mitt en gang til så mener jeg altså at du bruker feil premisser når du vurderer norges posisjon i forhold til andre europeiske land. For å si det på en annen måte: jeg mener dancehall ikke kan vurderes med samme skala man bruker i hiphop (eller annen musikk), selv om det er en del likhetstrekk i kulturene..

    Hvis Joddski også mener at det er antallet sangere/mc’er som bestemmer nivået på dancehall i norge så mener jeg at også han er på feil spor. Så kan du spørre : hvem tror jeg at jeg er som utfordrer kunnskapene til norges mest kjente reggaejournalist? Vel jeg har bodd på jamaica i 10 år(var trainee i stuidoet til labelet 2 Friends) og også jobbet for et sound i London (Secret Weapon) i mine yngre år. Har sett med egne øyne hvordan et sound nærmest utdanner en artist. (NB. Dette var for 15 år siden – med dagens teknologi kommer det selvsagt artister opp på jamaica som ikke har gått sound system skolen).

    For å presisere:

    Jeg mener ikke at Norge er foran eller helt på nivå med resten av europa totalt sett — sjangeren er liten og av media henvist til undergrunnen her oppe – men at vi ligger lysår bak dem er jeg ikke enig i.
    Vi har ingenting å skamme oss over når det gjelder sound system scenen.

    Du ber meg nevne noen sounds som er bra – vel Jah Ark Manifest står da ikke tilbake for noen i skandinavia? Vikings med psychofreud er i øverste divisjon i europa mht raggajungle/dancehall?
    Utenfor oslo: Trouble Tone fra Stavanger? Jeg så dem clashe mot raggabalder og ble svært overrasket av kvalieteten på deres dubplates. Ikke mange sounds i europa som kan spille en Dennis Brown.
    I trondheim finnes det også noen som kaller seg Lambsbread som virker svært lovende.

    Med et annet perspektiv/fokus enn sangere og mC’er så kunne faktisk en artikkel med headingen «Overraskende høyt nivå på norske sound systems» vært mulig.
    Tar du den utfordringen? 😉

    Ps. Jeg ser at artiklene dine opprinnelig er skrevet for for noen år siden– så tar selvsagt det med i betraktningen. 🙂

    • Takk, det var oppklarende, og da forstår jeg bedre poenget ditt. Er enig i at de to sakene mine du refererer til handler mest om norske/svenske artister og mindre om sound systems. Mer om norske dancehall enn dancehall i Norge.

      Og jeg er enig med deg i at flere norske sounds holder høy standard, og kanskje har fått for liten oppmerksomhet.

      Men: Samtidig som Norge har enkelte sound systems av god kvalitet, er det heller ingen tvil for meg om at dancehallkulturen generelt (iberegna sounds, artister, plateutgivelser, klubbkvelder, radiospilling og medieoppmerksomhet) fortsatt ligger flere steg foran Norge i flere europeiske land. Dette tror jeg har noe med Norge og nordmenns forhold til reggae generelt.

      Reggae i Norge blir fortsatt sett på som noe lettere eksotisk, forbundet med roots reggae, Bob Marley, Shaggy og florlette sommerhits, i alle fall sammenligna med Sverige, hvor reggae i større grad er blitt integrert i en breiere musikkultur i flere tiår. Norge hadde aldri noen Peps Persson, og heller ingen TImbuktu. Vi har derimot hatt Banana Airlines, Trond-Viggo, Jannicke og mye annet tøysete reggaepop.

      Men enig i at norske sounds har fått for liten oppmerksomhet de siste åra, og siden andre ingen skriver om dette i norske medier så kanskje jeg må ta grep selv? 🙂

      Sjekk forresten ut denne saken som går mer inn på the sounds. Jah Ark Manifest er blant annet intervjua, men også danske Bikstok Røgsystem sier at Sverige ligger langt foran. Tror faktisk dette er den siste store reggaesaken jeg har skrevet.

      https://oyvindholen.wordpress.com/2010/10/19/europeisk-reggaefeber/

  5. oida. Jeg har som du kanskje veit drevet «soundsystem» i 10 år selv og veit alt om hvor viktig det er. Denne saken over er fra 2001.

    Hvis jeg sier at norsk dancehallMUSIKK ligger flere år etter, så er også det sant. For å ta Sverige så hadde de for 10 år siden flere labler som ga ut musikk med Jamaicanske artiter (TOPAZ, KBC). De hadde soundclashes. Da hadde store sounds som Topaz, Trinity og KBC, som clasha hverandre, og også utenfor landet. Trinity er også aktive i dag og er kjente i hele EU. De hadde artister som de som er nevnt i artikkelen. Vi hadde ingen større greier før Nico og Admiral begynte å gi ut skiver, og senere Jabaman, Men historiemessig ligger vi altså mange år etter, selv om disse artistene har klart å ta det opp på en høyt nivå de siste åra.

    JA: Jah Ark er i toppsjiktet hva skandinaviske sounds angår.
    JA. Troubletone har internasjonal kvalitet på dubplates, og er det soundet som har holdt flagget høyest heva i flest år.
    JA: Vikings er på høyt jungle-nivå.
    JA. i 2011 er det ikke gærnt i forhold til innbyggertallet s¨nn soundmessig. Vi har en kultur, med en underskog av 5-6 sounds i tillegg. I 2001, not so much.

    NEI. vi er ikke på nivå med så veldig mange andre land, selv om Norge i dag har kommet seg mange syvmilssteg fremover. Ikke minst mye pga av Jah Ark og den enorme innsatsen de har lagt ne de siste åra.

    Synes du leter etter ting å «ta» oss på. Men for all del, peis på.

  6. @øyvind holen.

    ja jeg syns du skal ta den jobben 🙂 når du som jo har peiling først har skrevet om dette så kan andre journalister og skribenter benytte din tekst som referansepunkt?
    som du sier så er det svært lite fokus på dancehall/reggae i norske medier.

    @joddski

    Jeg er ikke ute etter å ta noen! beklager hvis det virker sånn. Har bare lagt merke til at denne nyansen som er spesiell i dancehall ikke har kommet veldig godt frem når det blir snakket om denne kulturen.
    Tviler overhode ikke på at du kjenner til soundsystemets rolle i dancahallkulturen!

    Rent generelt så tror jeg at dess fler artikler med «negativt» fokus på denne kulturen fra folk som er inne i den gjør det enda lettere for media generelt å neglisjere den. «det var det vi visste, Norge er dårlige på dette også», liksom.
    Jeg ikke uenig i at man i Sverige og andre steder har en situasjon hvor mange fler aktører holder på og hvor det virker som hele sjangeren blir tatt mye mer på alvor,

    @ begge to

    Hele grunnen til at jeg fant denne siden og la inn et innlegg nå, var at jeg fikk høre at opptak av et dansk soundclash med noen som visstnok er regnet som ledende der nede, og sammenlignet med calshet jeg var på i oslo (med raggabalder og trouble tone) så var det en høyere grad av «simulering» som jeg kaller det. Både i fom av at danskene spilte dubs kopiert fra sounds på jamaica eller japan, og ved at måten de snakket på mic’en bare var fraser man har hørt noen si på en yardtape. Da foretrkker jeg det jeg fikk i min norske opplevelse – det hele virket mye mer gjennomtenkt og intelligent og rotfestet.

    Når jeg da googler «dancehall i norge», soundsystems i norge» etc så finnes det nesten ingen treff!

    Jeg synes dere begge gjør en veldig god jobb, for the record!
    Noen ganger ser man ting man har skrevet i all hast fremstår litt krassere enn man hadde tenkt.
    .

    • Poengene kom jo fram etter hvert. Jeg synes det ble en bra dancehalldebatt, men konkluderer fortsatt med at Sverige ligger godt foran. Men kanskje vi haler innpå Danmark?

  7. yes, sånn ja. joda, vi haler innpå, men mangler historien.

    ellers: det er liten vits i å omtale sound-kulturen når man anmelder dancehallplater for mainstreammedia.

    og, ja. det er et enormt problem med reggae, og det er nettopp det du skisserer opp fra danmark der. mens EU hiphop står på egne ben, er reggae/dancehall-scena i stor grad opptatt av å kopiere JA på best mulig måte. og det blir aldri veldig kult. Raggabalder sin mission var alltid å gjøre dette på vår egne, norske måte. Jeg får litt frysninger når skandinavere står og lirer av seg tillærte fraser på dårlig patois altså.

    men joda. du har et poeng generelt. nå har det skjedd veldig, veldig mye med norsk dancehall på alle plan de siste årene så det er kanskje på tide å komme med litt mer positivitet! og 10000 takk til alle de som jobber hardt for å skape det miljøet vi har i dag.

  8. […] lenge Swedish Reggae, fordi amerikaneren knapt så for seg noe mer paradoksalt og mystisk enn reggae fra Sverige. Tysk reggae høres kanskje heller ikke ut som noen kioskvelter, men faktum er at de beste tyske […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: