Internasjonal reggae: Flere stalltips

Dagens reggae handler selvsagt ikke bare om Jamaica, Norge og Sverige. Her kommer noen flere internasjonale reggaetips.

Internasjonal reggae blir bare bedre og bedre, så sjekk ut følgende navn: Alborosie, Ziggi, Lord Kossity, Collie Buddz og selvsagt Gappy Ranks og en hærskare andre engelske reggaeartister. Les også om norske Joddski, Ras Nas og Irie Darlings/Manna.

1: BT-anmeldelse av Gentleman.

Gentleman
Another Intensity
Four Music/SonyBMG 2007
5/6

Melodisk reggaeperle fra Köln.
Det er lett å glemme at reggae er en global bevegelse, med stjerner som engelske Aswad og Steel Pulse, sørafrikanske Lucky Dube og solide miljøer i Frankrike, Nigeria, Holland, Sverige, Elfenbenskysten og Tyskland. Og Tilmann Otto fra Köln, alias Gentleman, er den mest populære europeiske reggaesangeren siden Maxi Priests glansdager.

Gentleman er en av ytterst få hvite artister med et publikum på Jamaica, har samarbeidet med Capleton, Sizzla, Anthony B og Luciano, og solgte én million av 2004s Confidence. Hans fjerde album er mer tilbakelent, en melodisk perle som selvsikkert balanserer 70-tallsreggae og moderne roots uten å ty til sketsjer, billige coverversjoner eller en overbefolket gjesteliste.

Paradoksalt nok skriver Gentleman også tekster som er mye sterkere preget av romantiske rastaverdier enn de langt røffere holdningene som siver ut fra Kingstons gettoer.

2. BT-anmeldelse av Seed.

Seed
Music Monks
Downbeat/Eastwest/Warner 2004
4/6

Helt grei tysk reggae/dancehall. Verken mer eller mindre.
Ringvirkningene vokser raskt etter de siste års dancehalleksplosjon. Her i Norge er Tungtvann og Fremmed Rase sterkt påvirket, mens Sverige har dyrket frem en sterk dancehallscene – med flotte album fra Chilly & Leafy og Jogi. Nå kommer tyskerne:

Gentleman er en av Europas største dancehallartister, slår an på Jamaica og har solgt over 150.000 kopier av albumet Journey To Jah på hjemmebane. Og det 11 mann sterke dancehall/dub/reggae-kollektivet Seed debuterte på fjerdeplass på de tyske albumlistene med oppfølgeren til debuten New Dubby Conquerors (2003).

Dette er en internasjonal utgave av Music Monks med gjestespill fra Jamaica-giganter som Elephant Man og Anthony B. Resultatet er både bra, trivelig og variert, men føles noe irrevelant. Seed har ikke noe å skamme seg over, men mangler både det unike nasjonale særpreget til svensk dancehall og autoriteten til originalvaren.

3: Ny Tid-anmeldelse av African Rebel Music.


Diverse artister

African Rebel Music
Out Here Records/Dotshop.se 2005

I kjølvannet til Bob Marley har reggae alltid stått sterkt i Afrika sør for Sahara, men innen afroreggae er det bare Alpha Blondy og Lucky Dube som har oppnådd internasjonal suksess. Nå tar det tyske plateselskapet Out Here Records kulturelt ansvar, og gir oss et tverrsnitt av roots reggae fra Etiopia og Kenya, dancehall fra Sør-Afrika og Uganda, raglife fra Ghana, seneragga fra Senegal og bongo flava fra Tanzania.

Bonus: Noen tidlige norske ska/reggae-forsøk, opprinnelig anmeldt i Osloposten.


M.T. Hammed
Why
Siri Rekkårdz 1997
2/6

Ellevemannsorkesteret M.T. Hammed klarer å skape forbløffende lite liv på denne vinylsinglen.
Med to habile vokalister og en fire mann sterk blåserrekke burde bordet være dekket for forrykende toner i grenselandet mellom reggae og ska, men det blir for tregt. De to egenkomponerte låtene klarer ikke å bygge opp nok spenning og energi til å ta av.

Lytteren sitter og venter på en utblåsning som aldri kommer, og det virker som gruppa trenger en vitamininnsprøyting. Først i Skatalites-låta «Latin Goes Ska» løsner det litt, men sammenlignet med originalgruppa eller hjemlige helter som The Phantoms og Skanksters blir det rett og slett for daft og livløst.

M.T. Hammed er kanskje gode på scenen, men her har de ikke klart å sprute liv inn i vinylrillene.


Skanksters

Shaven, not stirred…
Checkpoint Charlie Audio Productions/Tuba 2000
4/6

Full fest, som surner noe i lengden.
Det etterlengtede debutalbumet til Skanksters innfrir til dels forventningene om en feststemt bombe av sprek ska med fete blåsere, sexy orgel og adrenalinspark av noen poplåter.

Åttemannsbandet følger oppskriften på britisk ska fra rundt 1980. Etter at band som The Clash og The Police benyttet seg av reggaens seige akkorder på 70-tallet, dro grupper som The Specials, The Beat og Madness lengre tilbake i Jamaicas musikkhistorie.

Ska var en forløper til reggae, med langt kjappere tempo (ifølge legendene oppsto rock steady og reggae da en hetebølge på Jamaica tvang musikerne til å sette ned tempoet, siden ingen orket å danse så fort i den kvelende varmen). I England oppsto den andre skabølgen når musikere mikset skas kjappe og friske takt med punk og pop.

Skanksters lener seg trygt til den britiske tradisjonen, og er langt unna den mer moderne og hardere amerikanske varianten av ska; skapunk eller skacore. Til tider er forbildene for tydelige, både logo og klesstil minner mistenkelig om imaget til The Specials og deres plateselskap 2-Tone. Og flere vil vel kanskje også la seg irritere noe av Tom H. Brekkes til tider noe påtatte britiske aksent.

På konsertscenen kan en vitaminpille som Skanksters nesten aldri slå feil, og også på plate er det nærmest umulig å ikke la se rive med av rivende friske låter som instrumentalen «(Theme From) Skanksters», «Three Monkeys» og «New Year». Kort sagt er midtseksjonen av «Shaven, not stirred…» noe av det mest uimotståelige og dansbare jeg har hørt fra norske band uansett sjanger, men albumet trekkes noe ned av enkelte ulne poplåter og halvslappe ballader forkledd i skainnpakning.


Dallar Dassa
Come Back Sunshine 2000 cd-s
T-Kay Records/Hench Groove Records 1999
4/6

Dallar Dassa frir til sommeren med velsmurt reggaepop og dyp dub på sin nye single. «Come Back Sunshine» er en passende etterlysning av sommersolen i disse regntunge dager. Her flørter Dassa med dance og pop, slik at både refreng og rytmer blir i glatteste laget for min smak, men øker samtidig sjansen for radiospilling.

Korte blåserstøt og frisk toasting av DJ Big F. Frank hever låta opp. «Funny Feeling» og dennes dubmiks tilfredsstiller meg mer med sin dype bass, rootsvokal, ekkoeffekter og suggererende perkusjon. Dallar Dassa balanserer stadig mellom rytmetung reggae og lettere dancepop, og det kan virke som om han ikke helt klarer å bestemme seg hvor han vil. Men samtidig må det sies at mannen både klarer å lage radiovennlig sommerpop og høyttalerfarlig dub.

3 kommentar

  1. […] Reggae, fordi amerikaneren knapt så for seg noe mer paradoksalt og mystisk enn reggae fra Sverige. Tysk reggae høres kanskje heller ikke ut som noen kioskvelter, men faktum er at de beste tyske reggae- og […]

  2. […] Og nå i månedsskiftet november/desember utgis det faktisk hele tre norske reggaealbum, fra Admiral P, Lamek og Grønn Tê, er dette den nye reggaeårstida? Mer om europeisk reggae her, her og her. […]

  3. […] og framover. Vi ramser opp i rask rekkefølge: Her er folk fra Lost Luggage, Backstreet Girls, M.T. Hammed, The Phantoms, The Cut, Bøyen Beng, Anal Babes, Jokkes Tourettes, The Hitmen, Panic Beach, Suicide […]

Legg igjen en kommentar til Før Admiral P: 20 norske reggaealbum | Øyvind Holen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: