Manuele Fior og serieromanens hevn

Lørdag 23. oktober feirer Manuele Fior utgivelsen av Fem tusen kilometer i sekundet, oppfølgeren til 2006s Ikaros, på Sound of Mu. Her følger min Ikaros-anmeldelse og intervju i forbindelse med en sak om en ny boom for oversatte serieromaner.

1: BT-anmeldelse av Ikaros.

Manuele Fior
Ikaros
Jippi Forlag 2006
5/6

En kunstnerisk fønvind fra kontinentet.
Det er gode dager for norske tegneserier, men sammenlignet med utviklingen i USA og Europa henger vi fortsatt langt etter. Humoristiske stripeserier og enkel hverdagstristesse blir ikke det samme når vi sammenligner med de mange ambisiøse og omfangsrike serieromanene vi går glipp av ute i den store verden.

Tor Ærlig hevet listen betraktelig med serieromanen Ser du meg nå? i vinter, men på tross av nytenkende fortellergrep og ambisiøs strek var den rotfestet i den selvbiografiske hverdagsbølgen som hadde sin topp i USA på 1990-tallet. Da føles det riktig at italieneren Manuele Fior nå har gjort nordmann av seg, for med denne 150 sider lange serieromanen gir han oss et blikk inn i den mer kunstnerisk ambisiøse, pretensiøse og poetiske serietradisjonen på kontinentet.

Ikaros er et skjebnedrama fortalt i to epoker, to dimensjoner og to farger. Vi følger den greske myten om Ikaros, som prøver å flykte fra labyrinten på Kreta takket være et hjemmelaget sett med vinger. Parallelt møter vi den plagede arkitekten Fausto i vår tid, fanget i sin egen mentale labyrint, og Silvia, som prøver å redde ham ved å inngå en pakt med djevelen. Her flettes gresk mytologi og skjebnetungt hverdagsdrama sammen med Goethes Faust, i en historie som er fattig på tekst og realisme, men desto rikere på stemninger.

Fior tar seg god tid til å fortelle den symboltunge historien, og selv om han kanskje ikke helt klarer å få den helskinnet i mål, er den største gleden ved Ikaros uansett tegningene. Ved hjelp av ekspressive og poetiske tegninger, utført utelukkende i svart og rødt, drar han leseren inn i sin egen labyrint, og i motsetning til Ikaros ønsker jeg ikke å unnslippe.

Dette er en serieroman uten norske paralleller, men som legger seg inn i en europeisk tradisjon der inspirasjon fra klassisk billedkunst og dramatikk er viktigere enn tegneseriehistorien. Fior ønsker trolig å bli nevnt i samme åndedrag som landsmenn som Lorenzo Mattoti, Igor “Igort” Tuveri, franske Jacques de Loustal og spanske Miguelanxo Prado, og når Ikaros samtidig utgis på norsk, fransk, italiensk og tysk nærmer han seg målet med stormskritt. La oss bare håpe noen norske serieskapere lar seg inspirere.

2: Ny Tid-sak om tegneserieromanens comeback i 2006.

 

– Det har skjedd svært mye innen tegneserier de siste fem-ti årene som norske lesere ikke har fått med seg. Selvbiografiske blinkskudd, tegneseriejournalistikk og ambisiøse serieromaner, sier Manuele Fior.

Nå feirer italieneren 150 sider lange Ikaros, hans første serieroman på norsk.

– Jeg har lånt strukturen fra Mikhail Bulgakovs roman Mesteren og Margarita, og fletter sammen to historier: Den greske myten om Ikaros, som prøver å rømme fra labyrinten han er fanget i, og arkitekten Faust som prøver å unnslippe sin mentale labyrint. Ser du godt etter, kan du også se at deler av historien foregår i Oslo.

Styrter i døden
Kjærligheten førte Fior til Oslo, men Ikaros er en europeisk utgivelse. Han begynte å tegne sine røde og svarte tegninger i Berlin, mens serieromanen utgis parallelt på norsk, fransk, italiensk og tysk. En spansk oversettelse er også mulig.

Ikaros er også et skremmende godt bilde på den norske seriebransjen. Ikaros var fanget i Kong Minos’ labyrint på Kreta, men klarte å fly vekk med vinger laget av voks. Men ambisjonene og gleden av å lykkes blir for stor, og vingene smelter da Ikaros flyr for nær sola – og han styrter i døden.

Norsk seriebransje tok vingene fatt midt på 1980-tallet, med en bonanza for oversatte kvalitetsserier: Maus, Watchmen, John Difools eventyr, Vindens passasjerer, Batman: The Dark Knight Returns og lignende. Bransjen kom også for nær sola; markedet ble mettet og kollapset rundt 1990. Siden har den hjemlige bransjen bygd seg opp takket være statlige støtteordinger og suksesser som Pondus og Nemi, mens oversettelsene ikke har klart å holde følge. Men nå bruser forlagene med vingene igjen.

– Det ser ut til at det kommer flere oversettelser av tegneserieromaner i Norge enn på lenge. Vi har tre ganger så mange som i fjor, altså tre, forteller Espen Holtestaul i miniforlaget No Comprendo Press.

No Comprendo innledet bølgen med Marjane Satrapis Persepolis i fjor, og oppveksthistorien fra Iran har nå solgt 2500 eksemplarer. Den nye seriebølgen konkurrerer på bokbransjens premisser, med tjukke og relativt dyre bøker som selges via bokhandlere – framfor billige hefter i titusenvis i kiosker og supermarkeder.

Tegneseriejournalistikk
– I forhold til hva som er oversatt av utenlandske kvalitetsserier de siste 15 årene kan man jo gjerne kalle dette en boom. Norge har vært et u-land i forhold til oversettelser av kvalitetsserier, og at det i løpet av et års tid kommer en håndfull ok serier på norsk burde være normaltilstanden, mener Erik Falk i Jippi Forlag, som gir ut Ikaros.

No Comprendo og Jippi står ikke alene i trenden lenger, for i år får forlagene økt konkurranse. Giganten Egmont lanserer i sommer serieroman-bokklubben Serieverket med Will Eisners En kontrakt med Gud, Neil Gaimans Sandman og Jeff Smiths Bone i front. Seriehuset kommer med Frank Millers Sin City og Mike Mignolas Hellboy, begge nylig filmatisert, mens Gyldendal hiver seg på med Joe Saccos banebrytende tegneseriejournalistikk i Palestina.

Dessuten planlegger det danske forlaget Faraos Cigarer å oversette Alan Moores Jack the Ripper-opus From Hell til både dansk og norsk, mens det på ryktebørsen er snakk om oversettelser av Craig Thompsons 600 siders oppvekstssaga Blankets, krimseriene 100 Bullets og Blacksad, fantasyserien Fables og nytt opplag av klassikeren Watchmen. Dette bekreftes derimot ikke fra forlagshold.

– Alt tyder på at antallet oversatte kvalitetsserier de neste månedene vil øke dramatisk, men om dette vil utvikle seg til en boom er avhengig av at utgivelsene finner et stort nok markede. Jeg vil tro det bør bestå av minst 10.000 – 20.000 som ønsker å kjøpe minst én utgivelse i året, anslår Tor Arne Hegna, redaktør for Tegneserier.no.

Manuele Fior er allerede i gang med neste serieroman. Gioventu d’avorio («elfenbensungdommen) blir en oppvekstskildring der bleke ungdommer langs adriaterhavskysten går under i en sjø av svarte klær, Joy Division og heroin. Han innser at det norske markedet er som en bonus å regne, for hans hovedpublikum befinner seg på kontinentet.

– Norske lesere går glipp av mange flotte tegneserier fra Italia, Frankrike, Spania og Tyskland. Den norske serieverdenen er ganske lukket, få har hørt om serieskapere som Igort, David B. og Gipi, og publikum er opphengt i gamle trender, mener han.

Han får støtte fra forlegger Erik Falk:

– At Norge er u-land for oversatte tegneserier gjør at leserne til en viss grad må utdannes når de gode seriene nå kommer. Kanskje må man også rekruttere nye lesere; lesere som trodde at de ikke likte tegneserier etter å ha sett hva som finnes på det norske markedet.

Seriebøker passerer heftene
I 2005 passerte salget av samlebøker for første gang heftesalget i Japan, samtidig som markedet for serieromaner også eser ut i USA og Europa. I USA økte omsetningen for såkalte «graphic novels» fra 75 til 250 millioner dollar fra 2001 til 2005, ifølge nettstedet ICv2.com. Suksessfulle filmer som Sin City og V for vendetta, begge basert på tegneserieromaner, har bidratt betraktelig – parallelt med en eksplosiv interesse for oversatte japanske tegneserier.

Fakta – Manuele Fior
* Illustratør og serieskaper fra Udine i Nord-Italia, bosatt i Oslo.
* Har gitt ut bøkene Les Gens le Dimanche (2004), Quattro Buoni Motivi (2005), med manus av broren Daniele Fior, og Ikaros (2006).
* Tegner fast for Ny Tid og Natt&Dag, og bidrar også jevnlig i antologien Forresten.

Høsten 2006s høydepunkter
David B.: Epileptisk (No Comprendo Press)
Selvbiografisk skildring av en familie der eldstesønnen rammes av epilepsi.

Will Eisner: En kontrakt med Gud (Egmont)
En av de første og mest innflytelsesrike serieromanene fra 1978). Ute nå.

Mike Mignola: Hellboy (Seriehuset)
Kreativ og stemningsfull oppdatering av pulptradisjonen. Filmatisert i 2004.

Frank Miller: Sin City (Seriehuset)
Steinhard krimaction, og filmatisert med stor suksess. (2010-kommentar: Den kom ikke ut.)

Joe Sacco: Palestina (Gyldendal)
Klassisk tegneseriereportasje fra Palestina. Roset av Edward Said. .

Marjane Satrapi: Kylling med svisker (No Comprendo Press)
En fortelling fra Iran på 1950-tallet, kåret til årets album i Frankrike i 2005.

Joann Sfar: Rabbinerens katt (Egmont)
En rabbiner og hans katt diskuterer religion i Algerie på 1930-tallet.

Dessuten: Bone av Jeff Smith, Corto Maltese – Eventyr i Venezia av Hugo Pratt (kom ikke), Shanna av Frank Cho, Som en silkehanske støpt i jern av Daniel Clowes, Neil Gaimans 1602 (kom ikke) og Sandman – Evige netter, Punisher: Født (kom ikke), Daredevil: Gul med mer.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.