Sigurd Køhns testamente

Saksofonisten Sigurd Køhn omkom da tsunamien rammet Khao Lak 26. desember 2004. Han var på juleferie før lanseringen av albumet This Place, og jeg skrev denne saken i forbindelse med det som ulykkeligvis ble en minnekonsert isteden. I dag er det fem år siden albumet This Place ble utgitt.

Det er tidlig om morgenen 10. desember 2004. Altfor tidlig for en utøvende jazzmusiker, og det er en morratrøtt Sigurd Køhn Quartet som poserer for fotograf Johs Bøe denne fredagen. Sigurd Køhn (altsaksofon), Anders Aarum (piano), Jens Fossum (bass) og Andreas Bye (trommer) er likevel i strålende humør. De er ferdige med innspillingen av albumet This Place, deres første plateinnspilling som kvartett.

Sigurd Køhn er mest fornøyd av dem alle, for selv om har hatt stor glede av alle de suksessfulle platene med The Real Thing og Køhn/Johansen sekstett, markerer This Place like fullt noe helt spesielt.

Det er hans første utgivelse under eget navn siden 1996s More Pepper, Please, og dessuten markerer den nye kvartetten hans et steg tilbake til jazzen. Her er det egne komposisjoner og tolkninger av norske nasjonalskatter side om side, i et uttrykk som grenser mer mot modaljazz og bop enn den instrumentale jazzfunken og den vokale souljazzen henholdsvis The Real Thing og Køhn/Johansen representerte.

Nå gjenstår bare finpussen, og sleppefesten for This Place er allerede booket inn på Cosmopolite mandag 17. januar 2005. Før den tid skal Sigurd gjøre unna en førjulsturné med The Real Thing, før han deretter tar med seg familien på juleferie til Thailand.

2. juledag blir han og sønnen Simen to av tusenvis av ofrene for tsunamibølgen som sveiper inn fra Det indiske hav. Feriestedet Khao Lak blir knust til pinneved, og den planlagte sleppefesten blir isteden en minnekonsert for den omkomne saksofonisten.

En siste gave
This Place skulle markere en ny begynnelse for Sigurd Køhn, men endte isteden som et trist, men verdig punktum for en av Norges mest synlige og talentfulle saksofonister og komponister. Platen er blitt et verdig testamente, mener enken Heidi Køhn, som mandag 24. oktober 2005 slapp  platen som første utgivelse på etiketten Køhn Records.

– Det er veldig tøft for meg å høre på plata, og det tok lang tid før jeg faktisk klarte det. Sigurd spilte den for meg rett før vi dro til Thailand, og han var veldig stolt av den. Da jeg kom hjem etter å overlevd katastrofen med nød og neppe, var jeg i sjokk og klarte ikke en gang å tenke på platen. Nå har den vokst, og jeg blir både veldig glad og utrolig trist av å høre på den. Glad for at Sigurd rakk å spille den inn før han døde, og trist fordi han ikke er hos meg lenger. Det har vært tungt og vanskelig, men jeg ser på utgivelsen som min siste gave til Sigurd, forteller Heidi Køhn.

Sluttprodukt
Hun sliter fortsatt å si «var» om Sigurd, og tar seg gjentatte ganger i å fortelle om hvilken dyktig musiker og komponist han er. Hun er svært bevisst på at musikken skal få en mulighet til å stå for seg selv, og det var en av grunnene til at hun har valgt å vente nesten et år med lanseringen. Av samme grunn vil hun snakke minst mulig offentlig om sin personlige opplevelse av tsunamibølgen.

– Jeg bestemte at det skulle være en avstand mellom katastrofen og utgivelsen av albumet, netttopp for å gi albumet den oppmerksomheten det fortjener. Hadde vi gjort som Sigurd hadde planlagt, ville platen ha druknet i etterdønningene av bølgen. Nå får den lov til å stå på egne ben, som et sluttprodukt av en lang musikalsk karriere.

Heidi innser at det uansett blir svært vanskelig for folk å høre This Place uten at Sigurds skjebne spøker i bakgrunnen.

– Det er ikke til å unngå. Derfor blir platen mer et symbol på hva vi har mistet, og det har vi tenkt å markere på onsdagens konsert. Konserten blir gjennomført uten at hovedpersonen er til stede, og Anders Aarum, Jens Fossum og Andreas Bye vil spille som trio. Vi kommer til å merke at Sigurds altsaksfon er taus, men at musikken hans lever videre. Det blir også en egen avdeling der kollegaer og venner spiller og snakker, og vi vil også videoopptak fra innspillingen av platen. Jeg føler at å gi ut denne platen er den siste gaven jeg kan gi til Sigurd. Det er en vakker ting, og den siste omsorg jeg kan gi ham.

En bit av livet
– Jeg og mange med meg mistet en bit av livet vårt i Thailand. Jeg mistet mannen min og barnet mitt, og ble selv reddet på mirakuløst vis. Det å miste sine nærmeste er en ubeskrivelig opplevelse, og katastrofen har gitt meg en forståelse for hva katastrofer betyr. Jeg har innsett at enhver katastrofe består av mange private tragedie. Jeg har opplevd det verste som kan skje et menneske, og jeg tror vi alle innerst inne bærer på en frykt om å miste våre nærmeste.

Men dette intervjuet skal ikke handle om den fryktelige tsunamien, det skal handle om plata This Place. En plate delt mellom Sigurd Køhns egne komposisjoner og hans respektfulle jazzifisering av melodier fra det norske skattkammeret. En plate med jazzversjoner av Edvard Griegs «Ved Rondane» og «Melodie op. 47». Et album med nye tolkninger av Finn Ludt og Erik Byes «Hildringstimen» og Geirr Tveitts «A-Wooing».

Som det heter i presseskrivet: «Sigurd Køhns varemerke som musiker og komponist var nettopp å utforske tradisjoner, og tilføre dem noe nytt og eget, uten å sprenge tradisjonenes rammer. This Place understreker til fulle hans evne til å ommøblere innen tradisjonene, og dermed bringe jazzens musikalske skatt ut til et bredt publikum.»

– Sigurd gjorde et stort sprang med denne plata, og noen kaller det et mesterbrev. Jeg føler at han har kommet hjem. Han har funnet en varmere tone, modnet i uttrykket og spiller temperamentsfullt med dypere, varmere og mer melankolske toner.

This Place av Sigurd Køhn Quartet er sterkere preget av arven etter nordiske romantikere som Edvard Grieg og Geirr Tveitt og norske evergreens som «Hildringstimen» enn tidligere Køhn-prosjekter. I et intervju med TV Sør på tampen av 2004, fortalte Køhn at han delvis var inspirert av Jan Johanssons Jazz på svenska, men uten at han benyttet seg av vokal. Platen ble også påvirket av at han ble invitert til å konkurrere om et NRK-oppdrag i forbindelse med markeringen av unionsoppløsningen. Det oppdraget fikk han ikke, men arbeidet førte han dypere inn i de romantiske norske komponistene som var aktive rundt forrige århundreskifte.

– Sigurd var veldig opptatt av tradisjonen. Og av å være tro mot tradisjonen, det er derfor det er passende å si han likte å ommøblere innenfor tradisjonen. Han var ikke opptatt av det fragmentariske som har preget jazzen i lang tid, men ønsket å være tro mot den opprinnelige låta og dens idé. Han jobbet hardt og lenge med å skape «Hildringstimen», selv om mange skeptikere bare ristet av hodet på forsøket hans på å arrangere den som en jazzlåt. Sigurd både utforsket og videreførte tradisjonen. Det var hans varemerke som musiker og komponist, for han var en brobygger som var like glad i alle musikalske sjangre.

Romantisk og melodiøs
Samtidig må vi ikke glemme at fire av ni melodier på This Place er originale Sigurd Køhn-komposisjoner. Platen er på mange vis et tobent dyr, drevet av den utforskende og temperamentsfulle jazzmusikeren Sigurd Køhn og den respektfulle tradisjonstolkeren Sigurd Køhn.

– «Losing It» er en fantastisk vakker ballade, mens jeg også liker det overskridende og boppete preget i låter som «Galder» og «Le Kabaler». Jeg synes all musikken Sigurd har vært med på, er preget av selvironi og livsglede. The Real Thing og Køhn/Johansen var sterkt preget av musikalsk overskudd, energi og improvisering. De turte å leke og ta musikken langt ut. This Place er på sin side mer romantisk og melodiøs, mer melankolsk og mellow.

Heidi Køhn forteller også at dragningen mot den romantiske, klassiske musikken og folkemusikken var noe Sigurd hadde lyst til å utforske videre. Han så for seg This Place som en begynnelse på en ny musikalsk æra, og var strålende fornøyd med kvartetten han hadde klart å sette sammen etter lengre tids leting og utforsking. Han ønsket å jobbe videre med norske folketoner, og hadde også begynt å interessere seg for alvor i folkemusikk fra India, Pakistan, Sørøst-Asia og balkan.

– Han hadde så mange planer, det er det som er så trist. Vi har musikken han har skrevet og spilt inn, men har mistet alt det ugjorte. Han så for seg et langt liv som jazzmusiker og komponist, og så at hvis han utviklet repertoaret mer i retning klassisk musikk kunne han trygt holde det gående som komponist til han var 80 år gammel, og samtidig utvikle seg hele tiden. Han ville bli en mester, og øvde på skalaer hele tiden fordi han ville improvisere og gå utover det vanlige. Han ønsket ikke å stå stille.

Ikaros
Nettopp derfor var Sigurd Køhn allerede i gang med et nytt og stort prosjekt da han døde. En minimusikal basert på Axel Jensens roman Ikaros, med saksofoner, kor, fortellerstemme og multimedieeffekter. I utgangspunktet tenkt som en skoleforestilling i samarbeid med Rikskonsertene, men Sigurd hadde selvsagt planer om å utvide det ytterligere.

– Vi skulle jobbe videre med Ikaros i januar, og lansere den og få den på beina i løpet av august. Det var tenkt som et samarbeid med Rikskonsertene; en minimusikal med et blandet kor bestående av elever fra videregående skole. Jeg har lagt planene på is inntil videre, for nå bruker jeg all min energi på lanseringen av denne platen. Det er mange som har spurt meg om forestillingen, og med tiden vil vi nok også vurdere en samleplate med Sigurds musikk. Men jeg har vært i sjokk og er sønderknust etter tsunamien, og jeg må gradvis arbeide meg tilbake, avslutter Heidi Køhn.

Opprinnelig publisert på Ballade.no i 2005.