Jeg skriver om kosmologi i Utflukt #3

Tidsskriftet Utflukt er ute med nytt nummer, og jeg bidrar med et større intervju med den japansk-amerikanske fysikeren Michio Kaku. Han snakker om boka Parallel Worlds, Lyn Gordon og sannsynligheten for at menneskeheten om noen trillioner år kan redde seg selv ved å flykte til et parallelt univers.

Mer om Utflukt #3 her. Intervjuet mitt med Kaku har tidligere stått på trykk i Ny Tid i 2007, men dette er en utvidet utgave. Og siden Kaku ser inn i krystallkula og trillioner av år inn i framtida, har ikke saken akkurat gått ut på dato.

En liten smakebit, min kommentarartikkel om Kaku fra Ny Tid, skrevet før intervjuet.

De ekte framtidsoptimistene

Når hørte du sist at verden går framover? At vi ikke står foran undergangen, men snart kan kalle oss herrer av planeten Jorden? Jeg er oppflasket på dommedagsscenarioer, og spørsmålet har ikke vært om dagens sivilisasjon går under, men hvordan og når.

Heldigvis har vi forskere som løfter nesetippen for å skue framover. Langt framover. Innen teoretisk fysikk bygger man i dag videre på ideene til Isaac Newton og Albert Einstein, og det spekuleres friskt rundt hvordan vi vil leve om tusener, hundretusener, ja millioner av år. Ifølge fysikerne står vi nå midt i en kritisk fase, men dersom vi ikke utslettes av atomkrig, forurensing, sykdom eller naturkatastrofer med det første kan en æra med fred og velstand være rett rundt hjørnet. Om 100-200 år.

For med fysikkbriller på nesa ser framtida overraskende lys ut. Det var den russiske fysikeren Nikolaj Kardasjov som i 1964 satte ord og tall på det dagens forskere fabler videre med. I jakten på liv i verdensrommet leter man ikke etter små, grønne menn, men energisignaler fra mulige sivilisasjoner.

Kardasjov kom opp med tre kategorier: En type I-sivilisasjon anvender energi tilsvarende solenergien som treffer planeten, eller 10^16 watt (altså 10 med 16 nuller etter). Slik energi kan brukes til å kontrollere været og bygge byer på havet, og fysikere kaller dette for en planetarisk sivilisasjon. En type II-sivilisasjon anvender energi tilsvarende en stjerne, 10^26 watt, mens type III-siviliasjoner bruker energien til ti milliarder stjerner, 10^36 watt, og har klart å kolonisere store deler av sin hjemgalakse. Astronomen Carl Sagan videreutviklet ideen, og innførte begrep fra I.1- til II.9-siviliasjoner.

I dag er vi fortsatt ganske primitive, og ifølge den amerikanske fysikeren Michio Kaku er vi i dag på et nivå som tilsvarer en 0.7-sivilisasjon – tusen ganger mindre kraftig enn Kardasjovs type I-sivilisasjon. Like fullt er vi på stø kurs mot en planetarisk sivilisasjon, mener Kaku. «Jeg leser stadig overskrifter som minner meg om at vi er inne i en historisk utvikling,» skriver han i boka Parallel Worlds:

Internett har potensial til å bli et planetarisk kommunikasjonsverk, nasjonene blir mindre viktige når handelsbarrierer faller, verden blir mer gjensidig avhengig og økonomien kontrolleres av blokker som EU og NAFTA, engelsk er i ferd med å bli et planetarisk språk, mens krigføring endres og begrenses som følge av framveksten av en global middelklasse som er mer interessert i personlig rikdom og turisme enn invasjon og statlig kontroll over geografiske regioner. Problemer med forurensing og ressursbruk må i økende grad løses globalt, mens informasjon i større grad blir gratis – noe som fører til økt press mot diktaturer og en styrking av demokratiet. Men også fysikere har realisme i blodet. Engelskmannen Sir Martin Rees gir oss nemlig bare en 50/50-sjanse for å overleve utfordringene i det kommende hundreåret.