Mark Kozelek: De innadvendtes konge

Torsdag 28. oktober spiller Mark Kozelek på John Dee. Karen har vært en av mine favoritter siden Red House Painters dukket opp tidlig på 1990-tallet, men denne anmeldelsen av bandet Sun Kil Moon er det eneste jeg har skrevet om karen.

Sun Kil Moon
Ghosts of the Great Highway
Jetset/Bonnier Amigo 2004
5/6

Deppehodet fra Red House Painters tilbake i fin og melankolsk form.
Skulle du høre trist og innadvendt indiefolkrock tidlig på 90-tallet var det tre navn som gjaldt: Will Oldham (Palace), Mark Eitzel (American Music Club) og Mark Kozelek (Red House Painters). Den angstfylte treenigheten holder det fortsatt gående selv om bandene deres er historie, og sannelig overrasker ikke Kozelek positivt med dette splitter nye bandprosjektet.

Sun Kil Moon er umiskjennelig Kozelek: Halvsur stemme, seige melodier og melankolske temaer, men det er varmere og med mer varierte arrangementer – og langt fra like angstfylt som tidligere.

Musikalsk spenner det fra akustiske leirbålsviser via Neil Young-rock til 14 minutter lange psykedeliske rockeutskeielser, og tematisk synger Kozelek stort sett om tapt kjærlighet, gamle boksere (minst fire låter har boksetema) og Judas Priest-gitarister (åpningslåten ”Glenn Tipton” smeller til med tekstlinjen «some like K.K. Downing more than Glenn Tipton»).

Er Kozelek et nytt bekjentskap for deg, bør du først sjekke ut det andre Red House Painters-albumet fra 1993. Men for en gammel fan som meg er Ghosts of the Great Highway et svært trivelig gjensyn.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Bonus: Osloposten-anmeldelse av det glemte bandet Betsey, som kunne ha blitt et norsk Red House Painters.

Betsey
Let The World Go On
World/Voices Of Wonder 1998
5/6

Med sangtitler som «There Is Nothing» og «It All Ends Without You» og tekstlinjer som «And you said I never talk to you / And you said I never try / But it’s hard to speak / When you’re never spoken to» er det liten tvil om at Betsey dyrker de tunge, regnfylte, kjærlighetsløse dagene i livet.

Men dette er trist og melankolsk popmusikk som gjør meg glad. Sjelden har jeg hørt en norsk gruppe som når opp til skolissene til melankolimestere som Mark Kozelek i Red House Painters, Will Oldham i Palace eller Robin Proper-Sheppard i Sophia. Let The World Go On er en ypperlig debutplate; sju svært triste og stemningsfulle låter fra låtskriver Thomas Trælnes, som har med seg folk som Sverre Økshoff (Seigmen) og Thomas Lute (Eastwood).

Det sprudler ikke akkurat av Betsey, musikken snegler seg avgårde med fjærlette gitarriff, mollstemte melodier, forsiktig komp og Trælnes’ tilbakelente, lyse og lavmælte vokal. I lengden kan det bli litt sutrete og deprimerende, og Let The World Go On kan fort virke monoton.

Jeg kunne ønsket at Betsey hadde sluppet seg løs med noen porsjoner støy og aggresjon som depperockerne Codeine. Og samtidig har ikke Trælnes’ sangstemme den samme kraft, sårhet og nerve som for eksempel Will Oldham. Men platen lykkes i å skape en helhet, en høsttung følelse av at alt går på tverke, og på sitt beste skaper Betsey herlige, styggpene isninger nedover ryggen.