Ween-dunderlig

Lørdag 30. oktober er det klart for Hallo!Ween! IV på Garage Oslo, den årlige hyllesten til den amerikanske duoen Ween. Kvelden kan anbefales, og så må du selvsagt sjekke ut originalen også. Her er mine to Ween-anmeldelser.

Jeg har likt Ween siden jeg snubla over 1992s Pure Guava på salg på Akers Mic, men aldri sett dem live. Men jeg har sett bandet Ping med gjesteartister, som nå på lørdag hyller Ween for fjerde året på rad. Det er moro, men sjekk ut plater som nevnte Pure Guava, Chocolate and Cheese, 12 Golden Country Greats og The Mollusk også. De er blant juvelene blant flere sjangersurfende duoer som ubesværet forener galskap og meloditeft, som Sparks, They Might Be Giants, Flight of the Conchords og Tenacious D.

Ween
God Ween Satan – The Oneness
Restless Records/MNW 1990, ny utgave 2003
5/6

Tenk å få gjenoppleve følelsen av å høre “brødrene” Dean og Gene Ween for aller første gang. Kjenner du ikke Ween fra før har du nå en ypperlig mulighet med denne nyutgivelsen av bandets 1990-debut (med tre bonusspor).

Ween høres ut som Stooges, Prince, Monty Python, Captain Beefheart, Smurfene og en meksikansk Hank Williams om hverandre, og gjerne i samme sang. Samtidig har ”brødrene” slike musikalske talenter at det ikke tipper over i parodien; det er ikke for moro skyld at Dean deltar på det fjorårets album fra Queens Of The Stone Age.

God Ween Satan byr på potent bråkerock, skurrende lofi, Prince-funk og sinnssyk texmexcountry med hysteriske tekster, og selv om det ikke er Weens beste album er det en flott debut som fortjener din oppmerksomhet selv 13 år etter.

Ween
Quebec
Sanctuary Records/VME 2003
4/6

“Brødrene” Dean og Gene Ween eksisterer hinsides terningkast og karakterer. For selv om Pure Guava og Chocolate and Cheese var fabelaktige album forventer vi intet nytt mesterverk, ingen terningkast seks-plate. Det vi Ween-fans gleder oss til er en sprikende, frustrerende og givende opplevelse. Vi vil fortrylles av strålende pop, underholdes av morsomme parodier og ergres av dårlige ideer. Ween er som en musikal fra en annen planet.

Siden 2000s White Pepper har Dean lufta rockefoten med både Queens of the Stone Age og Moistboyz, og første spor på Quebec høres ut som Motörhead. Men dette er selvsagt ikke Weens metalalbum, for her sveipes det også innom bossanovapop, teite instrumentaler, briljant pop, grunge, prog, skrudd kabaret og pompøse kraftballader. Blant annet.

Parodiene Ween ble kjent for er tredt mer i bakgrunnen, mens deres evne til å skrive sterke låter er blitt like viktig – men det er fortsatt balansen mellom Tøyse-Ween og Pop-Ween som gjør bandet unikt og deilig frustrerende.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.