Kategorier
Hiphop Litteratur Musikk

Grenseløs musikkglede

World music-uka, bonus: Man ser fint lite med konsertanmeldelser fra Oslo World Music Festival i avisene nå til dags, men her min runde fra 2002.

LOS DE ABAJO

Les historien bak det vanskelige world music-begrepet her.

På sitt beste viser Oslo World Music Festival hvor meningsløst «world music» er som begrep. Kall det heller grenseløs musikkglede.

Los de Abajo
Cosmopolite fredag
5/6

Bongo Maffin
Blå torsdag
5/6

Tony Allen
Blå lørdag
4/6

Lille Alhambra
Bislet Bad lørdag
3/6

To løsrevne episoder viser bedre enn noe annet hva årets Oslo World Music Festival handlet om: Under fredagens konsert med meksikanske Los de Abajo på Cosmopolite forlater de fleste musikerne scenen, mens bassist Carlos «Coca» Cortes bryter ut i en spontan electric boogie-sesjon over et tungt technogroove. Så fortsetter bandet med sin deilig kaotiske blanding av skapunk, salsa og hiphop.

Dagen før bryter det glade vanvidd ut på Blå da Anesu «Appleseed» Mupemmi i sørafrikanske Bongo Maffin innleder en tung reggaesesjon, og avbrytes da overgira rappere fra ungdomshuset X-Ray stormer scenen og deltar med ustoppelig glød (2010-kommentar: Om jeg ikke husker feil, var Samsaya en av rapperne). To personlige høydepunkt, som viser at begrepet «world music» både er altomfattende og meningsløst. For årets Oslo World Music Festival viste med all mulig tydelighet at vi har én felles musikalsk verden – der likhetene er større enn forskjellene.

Musikalske pass
Bongo Maffin og Los de Abajo er fra Sør-Afrika og Mexico, men henter like mye inspirasjon fra hiphop, punk, funk, rock og reggae som hjemlige musikkformer. Publikum hadde nok vært et helt annet om amerikanske Fugees og Voodoo Glow Skulls hadde spilt, selv om musikken er til forveksling lik, men så gir da også Oslo World Music Festival oss en unik sjanse til å se drivende dyktige band med hjemmeadresse utenfor USA eller Europa.

Men «world music»-paraplyen kan både inkludere og ekskludere; salsafans kan bli «lurt» til å høre på punk, mens punkere av samme grunn holder seg unna fordi de ikke aner en sammenheng mellom punk og world music.

Men både Bongo Maffin og Los de Abajo skilte seg fra amerikanske og europeiske band i sin totale forakt overfor konvensjoner og sjangere. De blander musikkformer i rask rekkefølge, og resultatet ble lettere kaotisk, energisk, medrivende og fordømt underholdende.

Afrohop
Det sier kanskje mer om denne anmelders preferanser enn festivalen generelt, men det var morsomt å se hvor sterk innflytelse hiphop har fått kloden rundt. Rappere med varme luer spilte viktige roller i både Los del Abajo og Bongo Maffin, mens også nigerianske Tony Allen har oppdaget hiphop.

Den gamle trommeslageren til afrobeatkongen Fela Kuti samarbeider nå med den engelske rapperen Ty, og har døpt musikken afrohop. Men det ble ikke like grensesprengende underholdende som Bongo Maffin og Los del Abajo, kanskje fordi fusjonen av Allens afrikanske funkrøtter og engelsk hiphop virket noe mer planlagt enn de andres mer naturlige og organiske sjangermiks.

Dette ble ekstra tydelig sammenlignet med den ekstremt vitale hiphopen som har utviklet seg i Vest-Afrika, og som er langt råere, mer vital og spennende enn Allens glattere «fusion». Uansett var det en svært artig opplevelse å oppleve trommemesteren i aksjon, samtidig som det ikke var fritt for at konserten ble preget av en del kjedelig jazzfunk og tomprat fra Ty. Vi skulle gjerne hørt mer fra trommeslageren Allen, som da også «give the drummer some»-utropene fra publikum vitnet om.

Svulstig i badet
Om Allens miks av afrobeat og hiphop virket litt kunstig, var det barnemat mot de absurde motsetningene i bestillingsverket Lille Alhambra på Bislet Bad. En musikalsk-poetisk hyllest til maurernes Alhambra framført på en flytebrygge i et hett og klamt bad ble da også en lettere selsom opplevelse.

Audun Erliens og Paolo Vinaccias musikk i grenselandet jazz, elektronika, lydinstallasjon og triphop var stemningsfull, men seansen ble preget av vel pompøse, gravalvorlige og keitete poeter.

Steinar Opstad leste om «vannhus» med plopp plopp-lyder i bakgrunnen mens han strevde med å holde balansen på flytebrygga, Walid al-Kubaisi var nær ved å drukne i egen svulmende patos, mens også Steffen Sørum og Cathrine Grøndahl strevde med å holde seg flytende.

Det blir ofte noe selvhøytidelig og monotont dramatisk når norske poeter skal lese egne verk, og lørdagen var intet unntak. Og det var ikke like lett å holde seg alvorlig når de i tillegg leste svulstig og dirrende rett under et «brådypt»-varselskilt. Da skal vi være glad for Triztan Vindtorn, for han har tilstedeværelsen, gløden og fortellerevnen de andre manglet. Han freste som en hissig Tom Waits, og først da oppsto det pirrende gnisninger i møtet mellom musikk og tekst.

Vigdis Hjorth var sist ut, og hun maktet også å engasjere med en personlig tekst om savn og kjærlighet, selv om jeg følte at hun måtte stupe i bassenget for å toppe Vindtorns fresende innlevelse.

Hvilket hun også gjorde!

Hjorth og Vindtorn reddet Lille Alhambra fra kollaps, men det ble noe snodig og anstrengt over forsøket på å forene forskjellige kunstnere i en setting som føltes noe påtvunget. Vi var vel egentlig mest spent på om noen kom til å snuble og falle i bassenget.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..