MF Doom: Ustoppelig kreativitet

Onsdag 3. november spiller hiphopens fremste kameleon, selveste MF Doom, på Spikerboks i Oslo. Her er mine Doom-skriverier.

KMD
The Best of KMD
Nature Sounds 2004
5/6

MF Doom viser frem sine røtter.
Daniel Dumile har opparbeidet seg en posisjon som hiphops kanskje aller største kulthelt. Han solodebuterte som MF Doom med oppfinnsomme Operation: Doomsday i 1999, og har siden skiftet alias like ofte som vi vanlige dødelige klipper håret: Metal Fingers, King Geedorah, Viktor Vaughn, Madvillain; alle med originale og gjennomførte albumutgivelser.

Nå er han her med en etterlengtet oppsummering av sine første år som Zev Love X i trioen KMD. De debuterte med Mr. Hood i 1991, en munter og skarp plate inspirert av grupper som A Tribe Called Quest, 3rd Bass og Brand Nubian, før tragedien rammet gruppen.

Dumiles bror, Subroc, ble drept i en bilulykke i 1993, og året etter nektet Warner å gi ut den langt mørkere oppfølgeren Black Bastards – som ikke ble sluppet før i 2001.

The Best of KMD samler det beste fra de to albumene, og selv om det kanskje hadde vært like greit med en nyutgivelse av Mr. Hood er dette en ypperlig anledning til å grave i MF Dooms røtter. Han lover til og med et tredje KMD-album, Mental Illness. (2010-kommentar: Vi venter fortsatt…)

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Viktor Vaughn
Vaudeville Villain
Sound-Ink/Traffic/VME 2003
5/6

Hiphops ledende eksentriker i storslag.
Tidligere var Kool Keith hiphops fremste kameleon, med strålende plater under navn som Dr. Octagon og Dr. Dooom. Nå er Daniel Dumile, alias MF Doom, King Geedorah, Madvillain og altså Viktor Vaughn, kongen på haugen.

Platene kommer i så rask rekkefølge at selv fansen sliter med å holde følge, men Vaudeville Villain har slike kvaliteter at flere bør sjekke den ut. Dette er et konseptalbum om rapperen og superskurken Viktor Vaughn, men det er MF Dooms morsomme historier og stadig overraskende rimmønstre som setter spor.

En kar som klarer å lage musikk av en krangel med eieren av en kinarestaurant (”Raedawn”) og leverer rim som ”Vaughn never been a duck or diver / He spit on the mic; yuck saliva” er nødt til å oppleves. Musikken er i hovedsak ved husprodusentene til Sound-Ink; effektiv – men ikke voldsomt imponerende. Men det er MF Dooms ustoppelige kreativitet som er stjernen her.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

MF Doom
MM.. Food?
Rhymesayers/VME 2004, ny utgave 2007

2007 er «the year of Doom». Ikke bare vender superskurken Dr. Doom tilbake i sommerens Fantastic Four-film, men rapperen MF Doom slipper i høst Madvillain 2, med Madlib, og Swift & Changeable, en duoplate med Ghostface Killah (2010-kommentar: Hvor ble det av den?). Fans av undergrunnsrap sikler alt av forventning, og da passer det med en luksusutgave av MM..Food?, oppfølgeren til 1999s trendsettende Operation: Doomsday. Her er Doom i munter og upretensiøs modus, med en timelang turné-dvd som bonus.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Madvillain
Madvillainy
Stones Throw/Play It Again Sam/Playground 2004
5/6

”Keep it unreal” med MF Doom og Madlib.
”Keep it real”-filosofien er et av de store paradoksene i hiphop. For der kravene om å være tro mot deg selv og hvor du kommer fra til tider virker som en tvangstrøye, er det få musikkgenrer der skuespill og rollespillet står sterkere. Som på dette flotte albumet.

Under artistnavnet Madvillain møtes hyperaktive Otis Jackson jr. alias Madlib og arbeidsnarkomane Daniel Dumile alias MF Doom, der de blant annet gjør duetter som fantasifostrene Quasimoto og Viktor Vaughn. På ”Fancy Clown” opplever til og med Vaughn at kjæresten hans er utro med Metalface, enda et alias for Dumile.

Forvirret? Det er nettopp meningen, og Madvillainy imponerer med sløye beats pakket inn i et slør av obskure jazz‑, latin-, soul- og funksamplinger. Det er på høyde med de klassiske Viktor Vaughn- og Quasimoto-albumene, og i Doom har Madlib funnet en nærmest perfekt partner i rim. Hans skarpe tunge er den perfekte oppstrammeren og inspiratoren for Madlibs utallige og sprikende ideer.

NMS
Woe To Thee O Land Whose King Is A Child
Big Dada/VME 2003
5/6

S.A. Smash
Smashy Trashy
Definitive Jux/MNW 2003
5/6

King Geedorah
Take Me To Your Leader
Big Dada/VME 2003
4/6

Diverse artister
Lexoleum
Lex/Warp/VME 2003
3/6

(2010-kommentar: Her hadde jeg nok gravd meg for dypt ned i undergrunnen. Jeg tviler på om disse platene har tålt tidens tann.)

Hiphop er blitt en av verdens største musikksjangre, og er som rocken blitt delt opp i mainstream og undergrunn. Noe undergrunnen stort sett virker fornøyd med, for få viser vilje og appell til å bryte opp skillelinjene slik Nirvana gjorde i rocken.

Company Flow (CF) kaster fortsatt lange skygger over undergrunnen, som i form av illsinte og surrealistiske politiske kampskrift fra CF-rapper Bigg Jus og California-rapperen Orko Elohiem under navnet Nephlim Modulation Systems.

Deres første minialbum tar navnet fra et bibelsitat og går til frontalangrep på president George W. Bush med skjelettaktig funk-mystikk og linjer som ”scientists create new inventions to occupy your time, so there’s no time to pay attention”.

CF-boss El-P fortsetter å imponere med plateselskapet Definitive Jux, og med duoen S.A. Smash er tiden moden for å vise at selskapet ikke bare handler om politikk og hverdagsliv. Camu Tao og Metro stammer fra Ohio, og deler ”party & bullshit”-filosofien til Notorious B.I.G. Smashy Trashy er en forfriskende forening av røff partyrap à la Alkaholiks og New York-undergrunnen.

Sammen med Kool Keith er MF Doom en av kultheltene med lengst fartstid og flest aliaser, og Take Me To Your Leader er et konseptalbum om et monster fra det ytre rom. Det er lett å trekke linjer til Kool Keiths Dr. Octagon-prosjekt, men sammenlignet blir dette som en B-film: Underholdende, men intet mesterverk.

Undergrunnen omfavnes gjerne av britiske plateselskap: Big Dada sorterer under Ninja Tune, mens Warp Records har etablert hiphopetiketten Lex Records. Lexoleum er deres første livstegn, og innfrir de fleste fordommer du må ha mot hiphopnerder.

Det musikalske bakteppet minner om typisk Warp-elektronika og samlingen preges av mange pratete, lettere sytete rappere. Samtidig må viljen til å vise fram hiphopavantgarden belønnes når det gis plass til Sage Francis’ gruppe Non-Prophets, old school-fetisjisten Edan og kombinasjonen av ambiente klanger og turborapping hos Mummy Fortuna’s Theatre Company.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.