Killl, killl, killl

Onsdag 3. november blir det jazzmetalstøyelektronikafest med Shining og Killl på Rockefeller. Jeg intervjuet sistnevnte digimetalprosjekt allerede i 2003, og her er det.

Etter år med spleiseforsøk mellom jazzmusikere og dj-er er tiden nå moden for digimetal – en forrykende miks av hardrock og elektronika. Det mener i alle fall medlemmene i Killl, som til daglig spiller i Jaga Jazzist og JR Ewing. Men ikke kall dem supergruppe.

– Er det her jeg begynner med CHUGGA-CHUGGA-CHUGGA? spør Erlend Mokkelbost og vrir et hissig riff ut av gitaren sin.

Are Mokkelbost nikker der han står trygt plantet bak en Macintosh-laptop, en liten synth og et hav av ledninger, knotter, mikrofoner og spaker. De fire medlemmene i Killl er midt i sin andre øvingsøkt noensinne i Briskebys øvingslokale og kommuniserer ved hjelp av halve setninger og kjappe, høye lyder fra instrumentene.

De snakker som de var på elektrikerkonferanse, og du kan gjerne be dem om å teorisere sitt musikalske grunnlaget , men i korthet handler Killl om å skape den tøffeste, hardeste og mest brutale rocken du kan tenke deg ved hjelp av tradisjonelle instrumenter og elektronisk manipulering.

– Jeg gjør det samme i Killl som jeg gjør i mitt eget metalband Noplacetohide: Spiller metalgitar og brøler. Men når dette behandles elektronisk av Are blir sluttresultatet ganske annerledes enn tradisjonell metal; det blir mer tildekt og antydet, forklarer Espen Hangård, Killls andre gitarist.

Lys fremtid
Killl er et av mange band som spiller på helgens Bylarm i Trondheim, men bandet har overhodet ingen planer om at deres brutale metal skal fange interessen til de største plateselskapene. Bandet ble, som så mange andre, unnfanget på fest uten at så fryktelig mye skjedde i praksis. Hangård kjente Jaga Jazzist-trommeslager Martin Horntveth fra Tønsberg, mens Are Mokkelbost var en kjenning fra Statens Kunstakademi, der Are skapte elektronisk musikk og Espen var sivilarbeider. Og derfra var ikke veien lang til Ares lillebror Erlend, som til daglig spiller i hardcorebandet JR Ewing.

– Hva forbinder dere med ordet ”supergruppe”?

– Et rart ord, mener Horntveth og støttes opp av Hangård.

– Killl blir markedsført ved hjelp av medlemmenes andre band, men jeg forbinder ”supergruppe” med band som er satt sammen for å gi ut plate og tjene raske penger. Det er ikke derfor vi gjør dette. Vi har de samme interessene og gjensidig respekt for det vi driver med på hver vår kant, og fant derfor fort ut at vi kunne lage noe fett dersom vi samarbeidet, forklarer Hangård.

Det viste seg riktig nok å være lettere sagt enn gjort siden alle fire er mer enn opptatt på hver sin kant, men da bandet fikk spillejobb på Ultimafestivalen 2002 hadde de ikke lenger noe valg og det bar inn i øvingslokalet for første gang noen få uker før konsertdebuten.

– Jeg ser en lys fremtid for Killl, men vet ikke når vi får tid og føler oss gode nok til å gi ut en plate, forklarer Horntveth, som i tillegg til å være ”bandleder” i Jaga Jazzist har rukket å gi ut to ep-er med eksperimentell elektronika under eget navn og skrevet musikk for flere teaterstykker.

Dekonstruksjon og manipulasjon
Killl består av to gitarister og en trommeslager, men det er Are Mokkelbost som er nøkkelen til å forstå bandet. Han har studert ved Statens Kunstakademi i Oslo med lyd som spesialfelt, spiller i elektronikabandet Arm og har gitt ut soloplaten Family of Forces under kunstnernavnet Single Unit. Det var en ekstremt støyende blanding av hardrock, støymusikk og elektronika, satt sammen ved hjelp av elektronisk utstyr, samplinger og William Burroughs-inspirert cut up-teknikk.

– Ideen bak Killl ligger nok nærmere Single Unit enn våre andre musikalske prosjekter, men Killl er ingen liveutgave av Single Unit. Killl er langt mindre programmert og der Single Unit nærmest representerte en dekonstruksjon og manipulering av metal, er Killl lyden av meg som dekonstruerer og manipulerer det Martin, Erlend og Espen spiller på direkten.

De brutale gitarriffene, metalrytmene og drum’n’bass-taktskiftene går nemlig ikke direkte ut til publikum. Det skal først gjennom den lille maskinparken til Are, og mikses, manipuleres, samples og tilsettes Ares egne lyder først. Har du opplevd innadvendte laptopkonserter der musikerne like gjerne kunne spilt «Tetris» for alt tilskueren vet, er det liten tvil om at Are er med i bandet der han fra sitt ståsted bak maskinene både ”headbanger” og freser mørk black metal-vræling inn i mikrofonen.

Resultatet minner ikke om så mye du har hørt før, men en referanse kan være kvartetten Supersilent og deres tilnærming til jazz, improvisasjon, elektronika og støy – bare at stikkordene knyttet til Killl er metal, komposisjon, elektronika og støy. Selv kaller de det ”digimetal”.

– Der Supersilent er abstrakt og improvisert jobber vi mer med låtstrukturer hentet fra tradisjonell hardrock. Det meste vi gjør er komponert, og bygd opp av riff, gjennomgangstemaer, brudd, blokker, vers og refreng, forklarer Are Mokkelbost.

– Sett oss ikke i bås
Metal som genre er ikke ukjent med å leke med elektronikk og andre musikalske uttrykk. Band som Ministry, Fear Factory og Slipknot har skapt særpregede lydbilder, mens den utskjelte genren numetal representerer en lek med dj-er og rapping. Men, som Mokkelbost antyder, nyskapningene har en tendens til å stagnere raskt og Killl vil verken assosieres med industrimetal eller numetal. Også elektronikamusikere som Russell Haswell, Merzbow og Kevin Drumm blir lett for ensidige sin lek og manipulasjon med den aller tyngste rocken, ifølge Mokkelbost.

– Slike crossoverforsøk blir lett kjedelige og forutsigbare, det hører du på de fleste metalremikse, der en ofte ender opp med å sample et gitarriff, legge på en dansbar beat og bruke brokker av vokalen. Det som minner mest om vår innstilling er nok amerikaneren James Plotkin og hans Atomsmasher- og Phantomsmasher-prosjekter. Der har musikerne bakgrunn fra alt fra elektronika og ambient til hardcore og metal, mens vi her i Norge har band som Next Life og Skarnspage å sammenligne oss med, sier Are Mokkelbost.

– Det viktige for oss er å unngå crossoverstempelet, vi vil ikke høres ut som Morbid Angel møter Squarepusher. Killl skal ikke høres ut som musikere fra to genre som møtes, slik som de fleste møter mellom jazzmusikere og dj-er. Fordelen vår er at alle har godt kjennskap til både metal og elektronika, slik at vi kan se musikken både innenfra og utenfra, supplerer Hangård.

– Vi vet at vi holder på med noe som svært få andre gjør. Og grunnen er enkel: Elektronikamennesker og metalfolk vanker ikke i samme miljø. Men nå møtes endelig soveromsnerdene og kjellergitaristene, flirer Horntveth.

Fakta – Killl
* Kvartett som spiller brutal og støyende metal støttet av elektronisk behandling og manipulering.
* Gjorde sin første øving og konsert i sammenheng med Ultimafestivalen i 2002. Konsert nummer to ble holdt på Bylarm i 2003.
* Består av Martin Horntveth fra Jaga Jazzist (trommer), Erlend Mokkelbost fra JR Ewing (gitar), Espen Hangård fra Noplacetohide (gitar) og Are Mokkelbost fra Single Unit og Arm (synthesizer, laptop, sampler).
* Jaga Jazzist er nominert til Spellemannprisen i åpen klasse og Alarmprisen i klassen for elektronika for sitt tredje album The Stix, mens JR Ewing er Spellemann- og Alarm-nominert i rockeklassen for sitt andre album Ride Paranoia.
* Single Unit har gitt ut albumet Family of Forces på Jester Records i 2001. Noplacetohide ga ut Vergangenheit i 1995 og er fortsatt på jakt etter noen som kan gi ut oppfølgeren, som ble spilt inn i 2000. Martin Horntveth har gitt ut to ep-plater og arbeider med soloalbum.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.