Hvem er Cee-Lo Green?

Cee-Lo Green er aktuell med låta «Fuck You» og albumet The Lady Killer. Sjekk for all del ut fortida hans i dirty south-pionerene Goodie Mob, hans to første soloplater og Gnarls Barkley – samarbeidet med produsenten DangerMouse.

Cee-Lo til venstre.

Goodie Mob
Dirty South Classics
Arista Records/BMG 2004
5/6

I fjor sommer herjet Nelly fra St. Louis hitlistene med «Hot In Herre», i sommer var det bysbarnet Chingys tur med «Right Thurr» og i vinter har ingen sluppet unna OutKast fra Atlanta og monsterslageren «Hey Ya!». Hiphop fra USAs sørstater har erobret hitlistene verden over, og da er det lett å glemme at «the dirty south» selv i USA ble grovt oversett for bare noen år siden.

I dag flommer sørstatene over av hiphopstjerner: De overnevnte, Ludacris, Juvenile, Bubba Sparxxx, Trick Daddy, Devin the Dude, Three 6 Mafia, Nappy Roots, Timbaland, Missy Elliott, Petey Pablo og Pastor Troy for å nevne noen. Men til langt ut på 90-tallet handlet hiphop i USA stort sett bare om New York og Los Angeles, og rappere fra andre byer endte stort sett opp som lokale fenomener.

Men etter hvert dukket det opp krefter så sterke at de ikke kunne ignoreres: Den brutale gangstarapen til Geto Boys fra Houston, den smarte og arbeidsomme duoen 8ball & MJG fra Memphis, samt imperiene til Master Ps No Limit Records og Big Tymers’ Cash Money Records i New Orleans. Og ikke minst OutKast, Goodie Mob og produsentteamet Organized Noize i Atlanta.

Men der OutKast erobret verden med «Ms. Jackson» og «Hey Ya!», har ikke Goodie Mob vært like heldig. Det begynte aldeles strålende med albumet Soul Food i 1995, men siden gikk vennskapet og kvaliteten i kvartetten mer eller mindre i oppløsning. Khujo mistet benene i en tragisk bilulykke, Big Gipp ga ut en middels vellykket soloplate og T-Mo forsvant fra rampelyset. Gruppens mest særegne medlem, Cee-Lo, opplevde solosuksess med strålende Cee-Lo Green and His Perfect Imperfections i 2002 – men gjorde seg til gjengjeld til uvenner med resten av gruppen.

Samleplaten Dirty South Classics er en passende påminnelse om kvalitetene til kvartetten, som ga stilen sitt navn ved OutKast- og Coolbreeze-samarbeidet «Dirty South» i 1995. Samleren er fattig på informasjon om gruppen, men samler et fint utvalg låter fra dens tre album for plateselskapet LaFace. Kanskje et noe fattig utgangspunkt for en samleplate, men selv om Soul Food-albumet er en alternativ investering – og det kunne vært plass til noen låter fra Dungeon Family-albumet eller medlemmenes soloplater – er dette en fin oppsummering av en karriere som tok slutt alt for tidlig.

PS! Sjekk også ut Soul Food (1995), Still Standing (1998) og World Party (1999). Glem heller ikke Dungeon Familys Even in Darkness (2001).

Cee-Lo
Cee-Lo Green and his Perfect Imperfections
Arista/BMG 2002
4/6

Om bare flere rappere var like modig som Cee-Lo fra Goodie Mob.
”My name is Cee-Lo Green and this is my vision” sier den tatoverte tjukkasen med den særegne stemmen som har gjort seg bemerket med både sang og rapping i Goodie Mob, Dungeon Family og flere gjesteroller. Og Atlanta-rapperens soloplate er en særs original og modig visjon, som på sitt beste klarer det R. Kelly og Jay-Z med brask og bram erklærte de skulle: Nemlig å forene hiphop og r&b, slik at noe nytt oppsto.

Når Cee-Lo rapper ”since my birth date I’ve been tight” og synger sårt med sin gnålende stemme, samtidig som musikken både er funky, original og nyskapende er starten på soloplaten aldeles fabelaktig. ”Southern fried funk” tenker jeg vi kaller det, hør bare det fete orgelet i ”El Dorado Sunrise” eller de funky blåserne i ”Closet Freak”.

Cee-Lo produserer alt selv og har nesten ingen gjester med – men snubler dessverre i flere middelmådige låter over det som blir vel lange 75 minutter. Men liker du OutKast eller Sly & The Family Stone må du sjekke ut Cee-Lo.

Cee-Lo
Cee-Lo Green… is the Soul Machine
Arista/BMG 2004
4/6

Litt for mye av det gode fra sjangerknuseren Cee-Lo .
Cee-Lo er en slik unik rapper og sanger at han lyser opp uansett hvor han bidrar – enten det var som medlem i Goodie Mob og Dungeon Family eller gjesteopptredener for De La Soul, OutKast, Santana eller Common. Denne stadige gjesterollen var kanskje grunnen til at han eksploderte i skaperkraft og frihetsfølelse på den flotte solodebuten «Cee-Lo Green and His Perfect Imperfections» i 2002.

«I sing because I’m happy, I sing because I’m free», heter det på oppfølgeren – et nytt frihetssøkende heksebrygg av hiphop, r&b, klassisk soul, gospel og sørstatsfunk. Men selv om han får mer hjelp av stjerneprodusenter som The Neptunes, Timbaland, Jazze Pha og Organized Noize, føles det fortsatt som om Cee-Lo stoler i overkant på egne krefter.

På tross av flere lekre enkeltlåter blir helheten rett og slett for mye av det gode, spesielt når album som OutKasts The Love Below og Kanye Wests The College Dropout har lagt listen for genresprengende hiphopalbum mye høyere siden sist.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Gnarls Barkley
St. Elsewhere
Downtown/Warner 2006
5/6

DangerMouse og Cee-Lo gir oss soul for et nytt årtusen.
Hiphopprodusent DangerMouse har siden 2003 gitt oss en finfin debut som DM & Jemini, en spleising av Jay-Z og The Beatles på The Grey Album, millionselgeren Demon Days med Gorillaz og kultfavoritten DangerDoom. Men Gnarls Barkley, et samarbeid med Cee-Lo fra Goodie Mob, er enda bedre – og bør bli sommerens soundtrack.

Cee-Lo har gjennom to soloplater truet med et sjangerknusende mesterverk à la OutKast og Kanye West, men har snublet litt i egne ambisjoner. Når han nå kobles med disiplinen, fantasien og meloditeften til DangerMouse, klarer han å gjennomføre sin heftige miks av hiphop, soul og uforfalsket pop til fingerspissene.

Cee-Lo veksler uanstrengt mellom å rappe og synge sine mørke tekster om selvmord, galskap og nekrofili, mens DMs sans for luft, variasjon og tilbakeholdenhet redder låtene fra å druknes i effekter. St. Elsewhere er en strålende plate, båret fram av genistreken ”Crazy”, og høres ut som en soulhelt fra 1960-tallet holdt fanget i laboratoriet til en gal musikkvitenskapsmann fra fremtiden.

PS! Sjekk også ut The Odd Couple (2008).

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: Anmeldelse av OutKast-samler og Dungeon Family.

OutKast
Big Boi & Dre Present… OutKast
Arista/BMG 2001
5/6

Dungeon Family
Even In Darkness
Arista/BMG 2001
5/6

Dyp musikkforståelse skiller OutKast og venner fra hopen.
Big Boi og André 2000 i Atlanta-gruppen OutKast slo gjennom på verdensbasis i fjor med Stankonia og slageren «Ms. Jackson», og denne samleplaten er en velkommen påminner om duoens tidligere bedrifter.

OutKast forstår at hiphop er en musikkform med dype røtter i funk, soul, reggae, jazz, pop og rock – samtidig som de skuer til nyere genre som drum’n’bass. OutKast har gjennom fire album hele tiden tøyd hiphopens grenser, og står frem som sønnene til visjonærer som Sly Stone og George Clinton. Denne samleplaten gir et greit overblikk, men gruppens album er så gjennomarbeidet at du heller bør anskaffe et av dem.

Dungeon Family er OutKast for viderekomne, Sørstatenes svar på Wu-Tang Clan: En 14 mann sterk gruppe bestående av OutKast og Goodie Mob med venner. Og resultatet blir nok en modig musikalsk fest med soul, funk og hiphop i bunn.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.