Hør Torsken, hør Torsken

Mandag 15. november gir Bjørn Torske ut albumet Kokning, og da passer det fint med en påminner om den strålende 1998-debuten.

Bjørn Torske
(Nedi Myra)
Ferox/HS Distribution 1998
5/6

Etter omslaget å dømme er dette en glemt klassiker fra norsk visesang på tidlig 70-tall. Men (Nedi Myra) er neste kapittel i norsk technos gullalder.

Bjørn Torske er enda en av disse tromsøværingene med øre for dansegulvet. Tidligere har han arbeidet under pseudonymer som Alegria, Radical Buzz, Ismistik, Volcano og Krisp, men nå står han frem med eget navn.

Plata starter knallsterkt med «Expresso», farget av discobass, smågrisete rytmer og forsiktige orgeltoner, før tempoet settes opp i «Station To Station». Musikalsk er det ganske likt Those Norwegians‘ feirede gladtechno.

Torske trives best med det glade og funky, og stemningen på (Nedi Myra) er hovedsakelig positiv. På mange måter minner det sterkt om 70-tallets glade disco- og funkperiode, der man bekymringsløst smilte discokulene i hvitøyet. Bass, orgel- og trommelydene høres til tider svært organiske ut, og Torske styrer unna den rent maskinelle technoen. Han gir også plass til mer mystiske og mollpregede toner, som i den dataspillaktige «Smoke Detector Song».

Legg til en god porsjon humor, som omslaget og lydopptak fra togstasjonen i Bergen, og du får en meget gjennomført stykke musikk. Plata er gitt ut av det britiske plateselskapet Ferox, og distribueres i Norge av nystartede HS Distribution.

Bjørn Torske/Erot
Jeg vil være søppelmann/Battlestar X3-7 10»
Svek/HS 1999
5/6

Bjørn Torske og Erot viser at de bobler over av skaperglede og eventyrlyst med hvert sin frekke spor. Titommeren renner over av sugende rytmer, sprelske innfall og musikalsk humor. Norsk techno blir ikke mye morsommere enn dette, og sammen med artister som Torbjørn Brundtland, Teebee, K, Mushroomers, Motion Control med flere er Bergen sterkt med i kampen om å bli Norges technohovedstad.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Diverse artister
Scando-Nøva
Fuego Records/VME 2002
3/6

Det er flere måter å ødelegge norsk musikks plutselig gode rykte i utlandet på. En måte er å gi ut en strøm med middelmådige samleplater med geografisk stempel.

Bjørn Torske og Zak Frost har satt sammen denne 12 spors samleren med undertittelen «Future Sounds From The Scandinavian Underground». Men «Future Sounds»? Hvorfor domineres da plata av navn som Bjørn Torske, Anneli Drecker, Erot, Röyksopp og attpåtil en DJ Strangefruit-miks av DJ Malin fra 1996? Og Skandinavia? Er ikke Danmark og Island gode nok til å få med mer enn ett spor (Island er forresten ikke en del av Skandinavia, sov dere i geografi-timen)?

Sammenlignet med Tellé Samleplate og Prima Norsk blir denne samleren aldri mer enn trivelig, for her er det mest småkjedelig elektropop og enorme mengder anonym house med jazzfunkkomplekser. Betegnende nok er albumets beste spor Anneli Dreckers «Sexy Love» og Thomas Kromes «The Real Jazz» – remikset av Röyksopp og Erot. Men i dag er Röyksopp internasjonale superstjerner, mens Tore «Erot» Kroknes døde i fjor. Dagens skandinaviske undergrunn må da ha mer å by på enn dette?

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.