City Slang: Tysk kvalitet i 20 år

Plateselskapet City Slang fyller 20 år. Jubileet feires i Berlin 19.-21. november, med konserter med Calexico, The Notwist, Broken Social Scene, Tortoise, Yo La Tengo og Lambchop, som spiller hele Is A Woman. Her er min hyllest.

Norske St. Thomas  fikk enorm oppmerksomhet i europeisk presse etter at han skrev platekontrakt med City Slang Records. De to siste utgivelsene fra det tyske selskapet forklarer hvorfor.

I 2001 opplevde St. Thomas en viss suksess i Norge med låten «Cornerman» og det etterfølgende albumet I’m Coming Home. Men det kan ikke sammenlignes med eventyret han nå opplever: Omfattende omtale i engelsk presse, europaturné, spillejobb i Royal Albert Hall og stor interesse på kontinentet.

Men hvordan har Thomas Hansen fra Furuset i Oslo klart dette?

Hemmeligheten bak suksessen er det tyske plateselskapet City Slang.

Tysk-amerikansk suksess
City Slang slo seg opp under grungebølgen tidlig på 90-tallet og ga ut en rekke amerikanske band i Europa. I dag fokuserer selskapet på amerikansk rock på siden av hitlistene (Built To Spill, Sebadoh og J. Mascis), samt musikk i grenselandet rock, pop og elektronika (To Rococo Rot, Salaryman, Tortoise).

Stikkordene er kvalitet, særpreg og en klar profil – og resultatet er at platekjøpere og media stoler på City Slang som et etablert varemerke. De to siste utgivelsene fra selskapet befester dets kvaliteter.

Med Neon Golden står tyske The Notwist frem som arketypen av grensesprengende og særegne City Slang-band. En blanding av innadvendt og lavmælt indiepop, elektronika, folk og synthpop høres lite fristende ut på papiret, men resultatet er blitt en av 2002s første virkelig gode plater.

Neon Golden er kvartettens sjette album, og det er lite igjen av gruppens røtter i hardcorepunk. Stammen i The Notwist er Markus Achers beskjedne stemme, enkle gitarbruk og treffende melodier. Hans poplåter fylles deretter ut med elektroniske effekter og rytmer, stryke- og hornarrangementer og elegant slagverk.

Resultatet blir både sjarmerende, fortryllende og originalt – en slags referanse kan være «Poor Leno», samarbeidet mellom Erlend Øye i Kings Of Convenience og Röyksopp.

Siste sang
Vi forlater Tyskland til fordel for USA, som fortsatt er City Slangs viktigste kilde for ny musikk. Der møter vi Lambchop, etter eget utsagn «Nashville’s most fucked up country band».

Under kyndig ledelse av gulvleggeren Kurt Wagner har dette tolvmannsbandet hugget ut sin egen nisje et sted mellom Wagners to hjembyer; en forvridd krysning av Nashville-country og Memphis-soul – ikke gjort mindre merkelig av Wagners tåkete tekster.

Men med sitt sjette album, Is A Woman, har ikke Lambchop tatt spesielt hensyn til fansen gruppen vant gjennom forgjengerne What Another Man Spills (1998) og Nixon (2000). Der disse var en livskraftig, variert og vågal blanding av alt fra lavmælte ballader til snodige versjoner av Curtis Mayfield-sanger, er Is A Woman mer endimensjonal.

Wagner har beskrevet albumet som en samling med avslutningssanger; et forsøk på å gjenskape den reflekterende stemningen som oppstår på slutten av et album eller en konsert gjennom et helt album. Is A Woman har en klar slektning i for eksempel Tom Waits’ Closing Time, men blir en anelse seig i lengden – til sist sitter man forundret igjen og lurer på hvordan 12 mennesker klarer å lage så lite lyd.

Wagner er fortsatt en spennende låtskriver og det er mange vakre sanger her, men er du Lambchop-nybegynner vil jeg heller anbefale forgjengeren Nixon. Is A Woman er Lambchop for viderekomne; la oss håpe det ikke blir den svanesangen det høres ut som.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.