Mine City Slang-anmeldelser

Del to av dagens City Slang-hyllest: Plateanmeldelser av Radio 4, Schneider TM og Malajube. Se også postene om Calexico, J. Mascis og St. Thomas. Advarsel! Omfattende namedropping følger.

Radio 4
Gotham!
City Slang/Virgin 2002
5/6

Ved siden av den mye omtalte electroclashbølgen har New York opplevd en oppblomstring av levedyktig postpunk de siste årene. Band som Liars og Interpol har tatt opp arven etter Public Image Ltd, Gang Of Four, Talking Heads, The Clash og Joy Division – og skaper rock som både er mørk og dansbar, funky og støyende. For deg som ikke er fremmed for tanken på funky congas og gitarfeedback i samme låt, med andre ord.

Og nå er Radio 4 her med gjenfødelsens første virkelig fullendte album. Gotham! er opprinnelig gitt ut på Gern Blandsten (som også ga oss Liars), og albumet er en skrudd feiring av nattelivet i New York – den simpelthen oser svette skinnjakker, mørke skjeggstubber, billig øl, korte skjørt og stinkende rockebuler. Radio 4 legger ikke skjul på sine 80-tallsforbilder, men når Gotham! er gjennomført med slik bravur, stil og variasjon er det liten tvil om at Radio 4 også klarer å skape noe nytt og eget.

Radio 4 dyrker dansemusikkens suggererende repetisjoner, funkens basslinjer, støyrockens skurrende gitarer og punkens snerrende antiautoritet isteden for rockens mer tungrodde eksesser, og resultatet blir en av årets mest funky rockeplater, dansbare punkplater og støyende danseplater.

Schneider TM
Zoomer
City Slang/Virgin 2002
4/6

Han er inspirert av Velvet Underground, Tom Selleck i «Magnum», billig champagne, rocketromming og livet på landet, og med «Zoomer» er tyskeren Dirk Dresselhaus farlig nær ved å lage den moralske oppfølgeren til Airs Moon Safari.

For toppene på hans andre album under aliaset Schneider TM byr på en herlig forfriskende fusjon av kald tysk elektronikk og varm melodisk popmusikk. Låter som «Frogtoise» og «Reality Check» svever uanstrengt av gårde på lette popskyer, mens rytmer og effekter går blipp, blopp og klikketiklakk i bakgrunnen.

Air, Mouse On Mars, Cornelius, Beck og Tortoise er klare åndsfrender, men Dresselhaus’ melodiske kondis svikter noe mot slutten. Han drar også de gode ideene ut noe lenger enn de har godt av, og mot slutten blir trangen til å vise eksperimentelle muskler mer påtrengende enn ønsket om å lage god popmusikk. Men alt i alt en svært oppmuntrende og munter plate som viser at popharmonier og eksperimenterende elektronikk trives svært godt i hverandres selskap.

Malajube
Trompe-l’œil
Dare To Care Records/City Slang/Bonnier Amigo 2006
5/6

Strålende canadisk tivolirock.
Trodde du Canada var tømt for boblende kreative rockeband, nå som vi er blitt kjent med Arcade Fire, Broken Social Scene, The Sleepy Jackson, Hot Hot Heat, New Pornographers og Wolf Parade? Nå fortsetter indierockinvasjonen med det franskspråklige Canada.

Malajube har røtter i en vennegjeng fra Sorel i Quebec, og har samme musikalske kollektivfilosofi som Arcade Fire og Broken Social Scene. Bandets andre album renner over av sjangerknusende, kontrastfylt og sjarmerende indierock, krydret med utallige instrumenter og inspirasjon fra alt fra folk, ska og gothrock til kabaret, ragtime, vals og hiphop – blant annet med gjestespill fra de franskspråklige separatistrapperne Loco Locass.

Slik tivolirock kan fort bli slitsomt, men Malajube har både stilen og de gode ideene til å holde på interessen – selv om et rølpete lydbilde og franske tekster nok vil holde de store massene på trygg avstand.