Tore Rems langhalm

Tore Rem avla min gamle 2007-kommentar «Grå biografier» en visitt i Aftenposten søndag denne uka. Dessverre forsto han ikke poenget mitt, så dette svaret står på trykk i Aftenposten i dag.

Og bare for at det skal være 100 prosent avklart: Jeg mener så definitivt at Jens Bjørneboe er en forfatter som fortjener en tjukk biografi, og Tore Rems tobindsverk er sikkert spennende lesning. Men samtidig: Både Nelson Mandela, Mahatma Gandhi, Walt Disney og Neil Young klarte seg med ett bind.

Uansett: Rem avslørte i sin Aftenposten-artikkel at han ikke hadde lest min opprinnelige kommentar, men denne oppdaterte bloggposten.

Tittelen på originalteksten var «Grå biografier», for jeg var ikke først og fremst bekymret over tykke bøker. Og slett ikke på vegne av politiske redaktører og bokanmeldere, de ivrigste leserne av slike mursteiner. Nei, jeg syntes norske biografier har en tendens til å bli grå og pregløse, der de prøver å bite over et helt liv med de samme verktøyene. Jeg etterlyste derfor en større vilje til å tenke annerledes, slik at vi ikke drukner i standardiserte biografier blottet for vinkling og journalistisk klo, men neddynget i fotnoter, dokumentutdrag og biografisk elefantsyke. Bøker som minner mer om en søknad til historikerlauget enn innbydende lesning.

Espen Søbyes ferske mammut om Johan Scharffenberg på nesten tusen sider viser at det fortsatt er grunn til å bekymre seg for slik biografisk langhalm. «Leave them hungry for more», er ikke akkurat norske biografers livsmotto.

Uansett, her er en litt lengre versjon av innlegget mitt, som måtte holde seg til 1000 tegn for å komme på trykk.

Rems langhalm
Tore Rem er god til å skrive tykke biografier, men avslører seg som en slett leser av kortere tekster når han avlegger min kommentar ”Grå biografier” (Ny Tid, 2007) en visitt i Aftenposten søndag.

Min kommentar var ikke et hjertesukk over tjukke bøker, men et spark til de grå biografiene som dominerer i norsk sakprosa: mursteintykke gjennomganger av livsløpet til en – som regel – mannlig politiker eller forfatter, spekket med barndom, fotnoter, norsk historie og obligatoriske utdrag fra brev og stortingsreferater.

I kommentaren etterlyste jeg derfor en mindre personfokusert historieskriving, forfattere som fant andre røde tråder enn livsløpet til enkeltpersoner. Tykkelsen var derimot uviktig.

Og det kan virke som jeg ikke har vært alene i ønsket om en sprekere norsk sakprosa. Blant de nominerte til Brageprisen i sakprosa de tre siste årene finner vi da også få tradisjonelle biografier, men flere som tenker nytt om tema og vinkling: Kjetil S. Østlis Politi og røver, Morten Strøksnes’ Et mord i Kongo, Bjørn Westlies Fars kamp, Helle Aarnes’ Tyskerjentene, Tone Huses Tøyengata med flere. Flere av forfatterne er journalister, et fag der man lærer at tekstene ofte blir langt bedre når man tar seg tid til å kappe dem ned.

Som Mark Twain skrev: ”Jeg hadde ikke tid til å skrive et kort brev, så jeg skrev et langt isteden”.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: