Slipknot-overskudd

Onsdag 17. november spiller Stone Sour på Sentrum Scene. Her er min anmeldelse av debuten og to andre Slipknot-relaterte band.

Stone Sour
Stone Sour
Roadrunner Records/Universal 2003
3/6


Murderdolls

Beyond The Valley of the Murderdolls
Roadrunner Records/Universal 2003
4/6

Iowa-bandet Slipknot er et av de siste års mest bemerkelsverdige rockesuksesser, for hvem hadde drømt at et såpass ekstremt, hardt og ustabilt metal-band skulle erobre hitlistene? Nå kommer sideprosjektene på rekke og rad.

Murderdolls er hobbyprosjektet til Joey Jordison fra Slipknot og Tripp Eisen i Static X, men dersom de ikke passer seg kan dette bli noe mer enn hobby. Murderdolls viser kjærlighet og forståelse for 80-tallets utskjelte «hair metal»-band som Mötley Crüe og Twisted Sister (en låt heter «Twist My Sister»), og kombinert med en melodisk trashpunkinnstilling, svart humor, skrekkfilmfetisjisme og utstudert livstrøtte tekster blir dette til tider meget underholdende – på det samme lett usmakelige og melodiske viset som guttas gamle helter.

Der Murderdolls er humørfylt og lettere useriøst er Stone Sour en annen historie. Her finner vi Corey Taylor og James Root fra Slipknot, og deres debut er som bandnavnet navnet hinter om ganske tung og gretten. Tool og Alice In Chains er klare forbilder, men selv om Stone Sour helt klart har sine øyeblikk er bandet nærmere med å overdose på klisjeer enn å skape noe eget.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.


To My Surprise

To My Surprise
Roadrunner Records/Bonnier Amigo 2003
4/6

Overraskelse fra Slipknot-leiren.
Hvem skulle trodd Slipknot-banden skjulte så mange og varierte talenter. Okei, vokalist Corey Taylor og gitarist Jim Root overbeviste ikke helt med noe baktung 90-tallsmetal i Stone Sour, men gitarist Joey Jordisons Murderdolls var en morsom cyberpunkoppdatering av Mötley Crüe og Twisted Sister. Nå er det perkusjonist Shawn ”Clown” Crahan sin tur, og bandet hans står for riktig så morsom powerpop med metalglasur.

Variasjonen er både styrken og svakheten til To My Surprise; det begynner i Beta Band-land,  ”Get It To Go” høres ut som den er satt sammen av platesamlingene til Turboneger og Amulet, og ”Blue” er solfylt sommerpop. Ellers vekker bandet minner om The Clash, Jokke & Valentinerne, Green Day og Cheap Trick om hverandre, og mye bruk av doble gitarer og harmonier gir et innholdsrikt og kraftig lydbilde. Kanskje en bagatell det er  vanskelig å ta helt alvorlig, men en riktig trivelig og underholdende en.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: