Hvor ble det av alle gutta?

Hvorfor hører vi så lite om nye, mannlige soloartister som Shaun Bartlett?

TRUBADUR: Norsk-engelske Shaun Bartlett, oppvokst i Bahrain. (Foto: http://www.oyvindeide.foto.no)

(Denne saken ble opprinnelig trykket i Ny Tid i 2007.)

2006 var det store dameåret i norsk rock, med gode salgstall og strålende kritikker til en forbløffende lang liste kvinnelige soloartister: Marit Larsen, Elvira Nikolaisen, Hanne Hukkelberg, Kristin Asbjørnsen, Margaret Berger, Mira Craig, Rockettothesky, Maria Solheim og Bertine Zetlitz for å nevne de viktigste. Men hvor ble det av alle gutta?

Mens vi drukner i engelske og amerikanske singer/songwritere, var 2006 et sørgelig år for den mannlige, norske soloartisten. Veteraner som Bjørn Eidsvåg og Åge Aleksandersen holder koken, mens Morten Abel, Saint Thomas og Ravi punkterte, Erik Faber og Aleksander With furtet, Magnus Hængsle levde ikke opp til hypen, og resten ikke brøt gjennom lydmyren.

De eneste som viser momentum er Thomas Dybdahl, Odd Nordstoga og, overraskende nok, tidligere Idol-toer Gaute Ormåsen, som med andrealbumet G for Gaute våget seg inn i et terreng få norske artister tør: Enkel pop sunget på dialekt, og med et blunkende øye rettet mot publikummet som elsker danseband og P1s «Nattønsket».

Men det finnes også mannlige soloartister som ufortjent er blitt oversett, som ikke har snust på verken radiolista Hit40 eller den offisielle salgslista. Her er tre navn du burde ha hørt i fjor.

Terje Nordgarden fra Hamar spiller varm og håpefull blues på A Brighter Kind of Blue, påvirket av moderne rocketrubadurer som Elliott Smith, Ryan Adams og Jeff Buckley. Han har en sterk gospelfølelse, og stemningen knesettes av nedstrippede arrangementer og samspillet med Peder Øiseths blå trompet.

Einar Stenseng fra Vettre i Bærum overbeviser også med sitt selvtitulerte debutalbum, der han går i klinsj med klisjeene i klassisk rock. Dette er lyden av en ungsau med tro på eget prosjekt, som drar til Berlin, fester og sjekker hardt, og bryter mental håndbak med tunge forbilder som The Rolling Stones, Lou Reed og Bob Dylan.

Norsk-engelske Shaun Bartletts skjøre ballader, elegante arrangementer og lyse, Sting-aktige falsettvokal er ikke av typen som gjør at debutalbumet Sometimes Divided hausses opp av norske rockejournalister. Men at norske radiostasjoner ikke har omfavnet låter som «Beyrouth» og «Just Like You» tyder bare på latskap fra kanalenes musikkansvarlige.

Interessant nok er ingen av disse tre artistene knyttet til noe stort plateselskap, så dette understreker mistanken om at Norges radiostasjoner ikke tar seg bryet verdt med å sjekke ut at små indieselskap faktisk leverer potensielle radioslagere på sølvfat.

Interessert? Sjekk ut disse

Nordgarden
A Brighter Kind of Blue
Blue Mood Records 2006
En nedstrippet miks av blues, gospel og rocka trubadurer.

Einar Stenseng
Einar Stenseng
Big Dipper Records 2006
En rocka og ambisiøs hyllest til bohemlivet.

Shaun Bartlett
Sometimes Divided
The Toothfairy Label 2006
En strålende vokalist med flere gavepakker til norske radiostasjoner.