Madrugadas første og siste

Mandag 29. november gir Madrugada sin siste plate, samleplata The Best of Madrugada. Da passer det bra å legge ut mine anmeldelser av deres to første plater.

Madrugada
Madrugada EP
Virgin Records 1998
4/6

Litt seig, men svært lovende singledebut fra kvartetten Madrugada.
Spanjolene har et eget ord for siste time før soloppgang; den blå timen, madrugada. Og Madrugadas melankolske og stemningsfulle gitarrock hører best hjemme i timene før daggry. Sivert Høyem har en mørk, «amerikansk» stemme som passer som hånd i hanske med Robert Burås’ rike og melodiøse gitarspill, noe som best kommer frem i ypperlige «Strange Colour Blue».

Hovedproblemet med Madrugada er en snikende følelse av å hørt musikken deres før. Den befinner seg i et landskap som minner sterkt om Nick Cave og Tindersticks, og Madrugada blir aldri grensesprengende, bare svært dyktige og stemningsfulle. Dessuten humper de innom seig countryrock i «Oceanliner», noe gruppa ikke høres like fortrolig med. Den sangen er en gråstein blant uslipte diamanter som «Strange Colour Blue» og «Highway 2.000.000».

Madrugada
New Depression EP
Virgin 1999
4/6

Sivert Høyem synger som den uekte sønnen til Leonard Cohen og Nick Cave, og i en melankolsk og tilbakelent leirbålssang som «The Riverbed» lager Madrugada tristesse av en klasse vi sjelden har hørt fra et norsk band. Når kvartetten girer opp rockefoten blir resultatet noe seigere og mer ordinært, og metthetsfølelsen som melder seg hos lytteren allerede etter 18 minutter er et faresignal. Men her er potensiale til tusen.

Opprinnelig publisert i Osloposten.