Øyvinds julekalender, luke 1: Serieskapernes favorittserier

I år som i fjor: Det blir julekalender med tegneserietema på bloggen. Først ut er ti norske tegneserieskapere om sine egne favoritter.

* Knut Nærum, Bloid, Fidus.
– Skipper’n av E.C. Segar og Bud Sagendorff. Fordi historiene med enkle midler etablerer et spennende univers med sine egne regler. Fordi de oser av enkle drifter. Fordi de er skrevet med en blomstrende pulp-prosa i fortellerteksten og en vittig minimalisme i replikkene. Fordi Skipper’n er verdens barskeste helt. Fordi fortellingene på samme tid er dypt alvorlige og aldeles tøysete.

* Steffen Kverneland, Slyngel, Amputerte klassikere.
– Jimmy Corrigan av Chris Ware. Et mesterverk i både form og innhold. Svært nyskapende og ikke til å komme utenom hvis man har en viss interesse for tegneserier som kunstart. Rett og slett en genial tegneserie. Ingen over, ingen ved siden.

* Tore Strand Olsen, Jeg Arne Næss, Blått blod, Ørn Bjørn & Jørn.
– Little Nemo in Slumberland av Winsor McCay, fordi tegningene er nydelige og fordi han lå så langt forut for sin tid. Men de seriene som har påvirket meg mest er Donald Duck av Carl Barks, Asterix og Viggo.

Siri Pettersen, Anti-klimaks.
– Eon av Lars Lauvik, fordi han får meg til å grine nesten hver gang. Og Blade of the Immortal av Hiroaki Samura. Hver eneste rute er et kunstverk, og serien har en utenomjordisk dynamikk. Det flyter som film og river deg med. Du ender opp som et mentalt utslitt vrak med makspuls. Helt fantastisk!

* Arild Wærness, ”general” for Raptusfestivalen.
– Jazzbasillen av Christopher Nielsen. Norges dyktigste serieskaper, muligens genial på sin måte. Jazzbasillen er kronen på et imponerende byggverk av kvalitetsserier.

* Øyvind Lauvdahl, Fragmenter.
– Nostalgi og pliktkjøp satt til side, serien jeg leser med størst glede for tiden er The Filth av Grant Morrison og Chris Weston. Pop-/postmoderne magisk verk som drives fremover av Morrisons seriøse lek med ritualet, teksten og livet i rutene.

John Arne ”Jason” Sæterøy, Lomma full av regn, Schhh!, Vent litt…, Jernvognen.
– Tintin av Hergé er fortsatt et forbilde både i stil og måten å fortelle historier på. Av nyere dato har I Never Liked You av canadiske Chester Brown gjort sterkt inntrykk. Dette er en veldig rørende selvbiografisk historie, som fanger deg har en veldig trist slutt som selvsagt appellerer til meg. En klar inspirasjon for Vent litt…

* Kim Holm, Mens Gud sover.
– Elle, melle, deg fortelle… Armageddonquest av Ronald Russel Roach, fordi den er stor og stygg som få, og beviser at en ikke trenger å kunne tegne for å lage episke tegneserier. Og fordi Frank Miller sikkert ikke trenger så mye mer PR.

Henry Bronken, Bøllefrø.
– Hate av Peter Bagge er verdens beste såpeopera som aldri kom på tv. En troverdig, morsom og ikke minst nådeløs dannelsesroman og dokument over amerikansk forstadsliv på 90-tallet. For å sitere seriens «helt», Buddy Bradley: «I’m from New Jersey, man! In Jersey we kill people for no reason at all, ‘cuz we all got cancer anyway so who gives a shit!»

* Flu Hartberg, Dongery, Hygiene.
– Jazzbasillen av Christopher Nielsen. Den skildrer en ekte taper av en jazzmusiker som prøver å innføre bebopen til Norge på 50-tallet. Problemet er at fyren overhodet ikke kan spille. Nielsen lager passe realistiske serier i en stil som spleiser dyp, dyp undergrunn med treffsikker drama og humor.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2003.