Øyvinds julekalender, luke 3: The Killing Joke

Tegneserien som klarte å snike seg unna Alan Moore-uka: Batman-klassikeren The Killing Joke.

Alan Moore, Brian Bolland, Neil Gaiman m.fl.
Inferno 10: Batman/Sandman/Transmet
Bladkompaniet 1999

Elegant Batman.
Juvelen i denne samlingen av serier fra amerikanske DC Comics er utvilsomt Alan Moore og Brian Bollands halvklassiske Batman: The Killing Joke. Serien kom ut i USA i 1988, da Batman-feberen raste på det høyeste i forkant av Tim Burtons Batman-film og Alan Moore var høyt oppe etter den eventyrlige suksessen med Watchmen.

På tegnesiden stilte Brian Bolland, og det er nok britens krystallklare tegninger som er høydepunktet her. Han har en av de stødigste strekene i bransjen, men dessverre er denne 46 sider lange historien det foreløpig siste storverket hans, Historien prøver å gi en bakgrunn og et ansikt til erkeskurken Jokeren, og vi får en mulig versjon av hvordan og hvorfor mannen ble en knasende sprø superskurk. For som han selv sier: «Noen ganger husker jeg det på en måte, andre ganger på en annen».

Hovedtesen til Jokeren er at alle kan miste forstanden, alt som skal til er en særdeles dårlig dag. Derfor gír Jokeren det han kan for å drive Batmans venn, politimester Gordon, fra konseptene: «Galskapen er nødutgangen. Du kan bare tre ut, og lukke døren for alt det grusomme som skjedde. Du kan stenge det ute for godt», tror Jokeren.

Det glade vanvidd er en kompetent Moore-historie, men det skinner igjennom at mannen på den tiden egentlig var ferdig med superhelter. Inferno-heftet fylles ut med en frittstående historie fra Sandman-syklusen, og et nytt kapittel fra den ferske Transmetro-suksessen. Med et slikt trekløver er Inferno blant de mest solide faste tilbudene i den norske seriefloraen.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.