Min første konsertanmeldelse: A-ha i 1987

I 1987 var jeg på min aller første konsert: A-ha i Drammenshallen. Men jeg ble bare sånn passe imponert, noe som gjentok seg da jeg så – og anmeldte – bandet for andre gang i 2003. Og 2.-4. desember er det aller siste sjanse for å se popheltene.

Jeg trodde lenge Prince på Valle Hovin i 1988 var min første skikkelige konsertopplevelse, så jeg ble ganske overraska da faren min hadde gravd fram noe fra mine gamle stiler. Der fant han nemlig «Konserten», om min tur til A-ha i Drammenshallen vinteren 1987, da jeg gikk i åttende klasse på Haugerud ungdomsskole.

Dette var faktisk A-has første norgesturné, men konserten gjorde altså såpass lite inntrykk at den gikk helt i glemmeboka. Men her er den altså, min første konsert – og min første konsertanmeldelse:

Konserten
Denne historien begynner i Bergen. Jeg var på ferie der og akkurat da jeg var der, delte Bergens Tidende ut A-habilletter til ungdommer som brukte refleks på mørke veier. Det viste seg at det ikke var så lett, for det var ikke mange som brukte refleks. Det var nok mange som mistet en A-habillett den dagen.

Men jeg hadde refleks og var en av de heldige som fikk billett. Siden jeg ikke var i Bergen da konserten var fikk jeg heldigvis en billett til en av A-has konserter i Drammenshallen.

A-ha er ikke akkurat mine favoritter. De er heller ikke mine norske favoritter. Jeg liker bedre deLillos og Jokke & Valentinerne, men A-ha kommer som en god nummer 3, så jeg var glad for billetten. Konserten var lørdag 7. februar.

Lørdag 7. februar var jeg i Drammen i god tid før konserten begynte. Det vil si jeg trodde jeg var tidlig ute. Det var fullt av folk ved inngangsdørene. Dørene åpnet kl.: 19.00 og publikum stormet inn.

Oppvarmingsbandet startet å spille (2010-kommentar: Hvem var oppvarmingsband? 2012-kommentar: Det var I.C. Eyes, med David Eriksen.). Jeg tenkte på hvillken utakknemlig jobb det er å være oppvarmingsband. De spiller ca. en halvtime, og til å begynne med får de høflig applaus for sangene, men til slutt begynner det å bli småpiping og det som verre er. Etter at bandet har gjort sitt, begynner lys å blinke på scenen. Inn kommer A-ha og skrikingen fra rett foran scenen begynner. Jeg var lit lenger bak i hallen, men så godt scenen.

A-ha startet med «I’ve Been Loosing You». Det første som slo meg var at det var helt likt som på plate bortsett fra at det var mye høyere volum og dårligere lyd. Etter hvert ble en del besvimte jenter båret ut, men ellers var det ikke så mye å se av det bråket som det har stått om i avisene.

Morten Harket var den som gjorde minst av seg. Han sto strak som en påle og sang. Hans rake motsetning var Magne Furuholmen. Han fløy rundt på podet og fleipet med Pål. Han slo hjul, hoppet og spratt og skrek til publikum og gikk på hendene og for å få publikum med i konserten lovte han å kjøpe pizza til alle som ble med og sang og lignende. Hvis vi ikke gjorde det måtte vi kjøpe like mye pizza til ham. Konserten gikk sin gang og endte med ekstranummeret «Take On Me».

Det hadde vært en bra konsert, men ikke helt topp. Avisene var også fornøyd med et hederlig unntak, musikkavisen «Nye Takter». De skrev ting som dette: «En stund virket det som A-ha forsøkte seg som heavyrockband. Pål Waaktaar i rollen som fallisk gitarhelt låt tøft nok, men med sine dådyrøyne, innsunkne kinn og spede kropp kan han ikke skremme en paranoid flue, stakkar.» Det var jo litt av en salve, men det var ikke slutt med det. «Det var så en nesten begynte å synge og klappe av ren medlidenhet,» skriver de videre og hele artikkelen slutter med: «Kollega Giæver mumlet at det var det verste han noensinne hadde sett fra en scene, og jeg gadd ikke krangle.»

Dette var jo litt sterkt sagt. Det var en bra konsert, men de avisfolkene som skrev artikkelen er jo veldig bortskjemte når det gjelder konserter. Men når en tenker på at 48 japanske jenter betalte 11.300 kr hver for å få se A-ha, syntes jeg de kunne gjøre litt mer av konserten. Men jeg var fornøyd.

«Fin stil. Levende, lett fortalt. Artige kommentarer. M+»

7 kommentar

  1. […] å skape en heidundrende fest med en slik infrastruktur plasserer bandet i samme divisjon som A-ha, Turboneger, Kaizers Orchestra og Morten Abel. Bare det er imponerende, og at bandet maktet det i […]

  2. […] har fått sine tjukke biografier. Innflytelsen til populærkulturelle ikoner som Alf Prøysen, A-ha, Ingrid Espelid Hovig og Ole Gunnar Solskjær tas i økende grad alvorlig, i forsøk på å forstå […]

  3. […] jeg melder allerede nå inn min stil om da A-ha spilte i Drammenshallen i 1987 til bruk i Aftenpostens dekning av A-has kommende […]

  4. […] Frankie Goes To Hollywood, Depeche Mode, Alphaville, Tears For Fears, Dire Straits, A-ha, Madonna, The Police, Simple Minds, ZZ Top, Eurythmics, Kate Bush, Huey Lewis, Judas Priest, […]

  5. […] A-ha, kommer det unisont, og 80-tallsgrunnlaget stiger litt opp til overflaten […]

  6. […] da en forbinder Norge med Edvard Munchs dystre Skrik, black metal, A-ha og null poeng i Melodi Grand Prix er forbi, skriver avisen og […]

  7. […] to gigantiske internasjonale musikksuksesser å vise til. ABBA erobret verden på 1970-tallet, mens A-ha gjorde det samme ti år senere. Men der ABBA var starten på eventyret for svensk musikkeksport, […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: