Lars Lauvik har levert årets beste julehefte med Eon. Nok om det, jeg vil heller bruke anledningen til å anbefale nummer 25 av antologien Forresten. Det rommer blant annet tidenes andre tegneserie fra Øivin Horvei, tidligere kjent som graffitimaleren Mr. Mucho.
Horvei debuterte som tegenserieskaper i Forresten nr. 24, og står nå for omslaget og serien «Høstens kunstutstilling» i jubileumsnummeret, der innholdet som vanlig byr på mye hummer og kanari. Blant bidragsyterne finner vi Espen Friberg (Yokoland), Henry Bronken, Martin Ernstsen og Ronny Haugeland, og trykk på navnene om du vil vite mer om dem. Høydepunktet er utvilsomt den første norske oversettelsen av det svenske stjerneskuddet Joanna Hellgren, som du kan lese mer om her.
Jeg har egentlig ikke så mye mer på hjertet om Forresten, men les mine anmeldelser av tidligere numre her. Isteden vil jeg benytte anledningen til å trykke mitt 2003-intervju med Øivin Horvei, da han drev mest med graffiti og skjulte seg bak kunstnernavnet Mr. Mucho.
Intervjuet ble for øvrig brukt i denne saken, men her er director’s cut-versjonen:
Øyvind Holen (ØH): Synes du debatten om graffiti i Norge er kommet forbi stadiet ”er det kunst eller hærverk”?
Mr. Mucho (MM): Jeg for min del synes ikke det. Og Jeg mener at graffiti er et så stort begrep at det er vanskelig å definere det. Det går fra det mest destruktive og ødeleggende til det vakreste og forskjønnende. Men alle handlingene stammer fra en ting, det å “få opp” navnet sitt. Derimot er det et enormt mangfold innad i miljøet, som gjør det problematisk å kunne kalle alt kunst eller alt hærverk. Det er ikke engang alt som er utført med et ønske om å bli sett på som kunst. Det å si at det er eller ikke er noe, kan være vanskelig, i og med at graffiti egentlig dreier seg om å operere utenfor systemet eller utenfor de formlagde samfunnsinstitusjonene. Men det er klart at for mange personer som vil uttrykke seg på en eller flere kreative måter, så stopper ikke alltid sansen for dette ved en spesiell form. Det er ofte lett å se at ulike former for kunstneriske aktiviteter glir over i hverandre.
ØH: Utenforstående liker ofte best graffiti der figurer og gjenkjennelige motiver, mens miljøet selv er mest opptatt av bokstavene. Er det vanskelig å få aksept og forståelse for hvor viktig ord og bokstaver er i graffiti?
MM: Det spørs hva man mener med aksept, forståelse og hvilke utenforstående. I det samfunnet som er reelt for mange malere i dag, så er man avhengig av å bli forstått for å kunne utfolde seg. Ellers begrenses mulighetene fra de som styrer. Jeg personlig føler at mange aksepterer det jeg gjør, men at det kreves mye mer dialog for å bli kvitt frykten for dette fremmede, og dermed kunne forstå de essensielle kvalitetene ved grafitti. Et annet spørsmål er hvorfor er det viktig?Jeg selv setter mest pris på selve handlingen, samtidig som tilbakemeldinger fra forskjellige typer mennesker er en drivkraft. Det å kommunisere fra det innerste i meg selv, til de som forstår og respekterer mitt personlige uttrykk og budskap, er det jeg ønsker å oppnå. Det er først da jeg føler at mangelen på forståelse, enten det er i form av motstand eller misbruk fra reklame og media, er fraværende.
ØH: Graffitimiljøet i Norden var i utgangspunktet påvirket av New York, men hvor henter man inspirasjon fra i dag?
MM: Jeg, som de fleste andre med kreative interesser eller yrker henter inspirasjon fra det jeg syns er interessant i hverdagen. Utviklingen av stiler fra sent 60-tall til begynnelsen av 80-tallet er en stor inspirasjonskilde for meg. Jeg syns det er viktig å ikke glemme røttene.
ØH: Hva har Oslos knallharde linje mot graffiti hatt å si for det kunstneriske uttrykket og utviklingen?
MM: For å være helt ærlig, så vet jeg ikke hvordan ting hadde utviklet seg hvis situasjonen hadde vært annerledes. Men selfølgelig, hvis det hadde vært steder hvor folk kunne holde på lovlig eller at graffitipolitikken i Norge hadde vært mere liberal, så hadde nivået i Norge vært vesentlig høyere generelt. Men når det gjelder omfang, er det jo helt klart at politikken har feilet.
ØH: Ble du overrasket over motstanden mot veggen i Bergen, og har du noen gang tidligere opplevd at kunstinstitusjoner vil stoppe graffiti? Hva synes du om det?
MM: Jeg synes ikke at det noe overraskende,for det er jo tradisjonelle og konservative institusjoner som på meg virker mindre åpne for forandring. Samtidig er det forståelige at de med innflytelse er bekymret for noe de ikke vet hvordan kommer til å utvikle seg. Jeg må innrømme at jeg er ganske upåvirket av alt dette, og føler vel at debatten går sin vante gang.
ØH: Til sist et dumt spørsmål: Hvorfor er det så viktig for graffitimalere å utfolde seg offentlig?
MM: Jeg vil lage en atmosfære på en plass, og tilpasse denne til det rundt. Samtidig ønsker jeg å oppnå oppmerksomhet og ettertanke. I ettertid kan det føles som om jeg forlater litt av meg selv på det spesielle stedet, og dermed blir det hele så personlig og egoistisk som det kan få blitt. Det offentlige rom blir til et personlig rom.
Øyvind Holen 