Øyvinds julekalender, luke 7: Sandman

Den ga oss Vertigo-linja og horder med mørk fantasy, gothsminkede fans og Nemi, men står uansett igjen som en av 90-tallets tegneserieklassikere. I dag er Neil Gaiman suksessrik romanforfatter, men jeg vil alltid huske ham best for Sandman. Her er mine anmeldelser.

Neil Gaiman, Sam Kieth, Mike Dringenberg og Malcolm Jones III
Sandman: Preludier & nocturner
Bladkompaniet 1998

Ujevn begynnelse på en av 90-tallets store seriesuksesser.
Superheltene dominerte fullstendig den amerikanske serieverdenen da Neil Gaimans Sandman startet i 1988. Men forlaget DC hadde merket seg en vei videre: Superhelter krysset med moderne horrorlitteratur fungerte svært bra i Swamp Thing og spinoffserien Hellblazer.

Sandman startet nettopp som en krysning av skrekk og superhelter, og de første forsøkene viser at Gaiman slet med å finne formen. Han prøvde å leke seg med forskjellige skrekksjangre, samtidig som Sandman pent var nødt til å menge seg med forlagets tradisjonelle superhelter. For utenforstående vil disse første forsøkene virke forvirrende og ganske så «corny». Bedre blir det ikke av at samspillet mellom Gaiman og seriens første tegner Sam Kieth ikke fungerte (Kieth ga seg etter fem numre).

Men Gaimans famling er god underholdning, og heldigvis fikk han lov til å bryte vekk fra superheltnormene.

Serien utviklet seg med tiden til Gaimans hyllest til fortellerkunsten og eventyret, hvor kjennskap til DC-universet ikke lenger var en nødvendighet, men en ekstra bonus. Mer menneskelige og sårbare bifigurer tok over rampelyset, noe som allerede kan ses i den harde skrekkhistorien «24 Hours» i denne samlingen. Grusomhetene til den utvaskede superskurken Dr. Destiny gjør langt større inntrykk når de skildres gjennom øynene på hans uskyldige ofre.

Preludier & nocturner er nok den dårligste av Sandman-samlingene, men er nødvendig (og underholdende) lesning for å komme inn i Gaimans univers.

Neil Gaiman og Chris Bachalo
Inferno 8: Død – Dette er livet
Bladkompaniet 1999

Døden om livet.
Tenk om døden var en person; et hyggelig menneske som trøstet deg, snakket med deg og svarte på spørsmålene dine. Slik tenkte Neil Gaiman, skaperen av Sandman, og formet Døden som en liten og søt gothjente med stort hjerte. Hun er en del av Sandman-universet, men ble raskt så populær at hun fikk to soloserier.

«Dette er livet» er den andre serien med Død, og er rett og slett en fin og varm historie om Livet. Historien tar utgangspunktet i et kjærestepar; alenemoren Hazel og popstjernen Foxglove. Begge er bipersoner fra Sandman, men det er langt fra nødvendig å ha lest Sandman i forkant, for historien er en selvstendig og sjarmerende bagatell hvor Gaimans dialogkunst og enkle livsvisdom bærer heftet.

«Hvorfor har vi det vondt, hvorfor dør vi , hvorfor er ikke livet godt hele tiden?,»  spør en sorgtung Hazel Død. «Spørsmålene er ikke dumme, men de kunne like godt ha vært ‘når er purpur?’ eller ‘hvorfor gjør torsdag?’», svarer Død og fortsetter: «Hvis du aldri har hatt det vondt, hvordan kan du da vite når du har det godt?»

«Dette er livet» er en sjarmerende og uhøytidelig hyllest til dagliglivet: de små detaljene og gledene. Litt banalt og enkelt, vil kanskje noen mene, men serien er en fin liten tegneserienovelle krydret med lun humor, forsiktig poesi og troverdige mennesker.

Neil Gaiman m.fl.
Sandman: Drømmeriket
Bladkompaniet 2000

Elegante serienoveller.
En av hemmelighetene bak seriesuksessen Sandman var at den stadig vekslet mellom lange, episke eventyr og elegante småhistorier.

Forfatter Neil Gaiman slapp vingene løs for alvor i de korte historiene som nå er samlet i den fjerde Sandman-boken på norsk, Drømmeriket. Usikkerheten og famlingen fra starten av serien er unnagjort, seriens suksess festet seg med Dukkehuset, og Gaiman ble som følge mer selvsikker og vågal i formen.

I Drømmeriket møter vi fabeldikteren Gaiman i fire små blinkskudd om drømmer og ideer; en idétom forfatter holder en muse fanget på loftet for å tvinge frem inspirasjon, en superheltinne drømmer om å dø og katter fantaserer om å ta over verden. Men juvelen i samlingen er «En midtsommernatts drøm» – om den unge William Shakespeare som i bytte mot inspirasjon lovet å skrive to teaterstykker til Drømmenes herre.

Historien er en praktfull fremstilling av urpremieren på En midtsommernatts drøm – med alvene, trollene og skrømtene som fremstilles i stykket som tilskuere. Historien er en av Gaimans aller sterkeste, og er fabelaktig tegnet av Charles Vess – et samarbeid som ble fullført med den andre Shakespeare-inspirerte Sandman-historien «The Tempest», som avrundet hele serien.

Bedre tegneserier fås knapt på norsk, og vordende serieskapere bør også få med seg at Gaimans originalmanus til en av historiene følger med som bonus.

Neil Gaiman m.fl.
Sandman: Evige netter
Egmont Serieforlaget 2006
4/6

Neil Gaiman på autopilot, med fantastiske tegninger.
Alan Moores Swamp Thing og Neil Gaimans Sandman var skoledannerne blant DC Comics’ sofistikerte skrekk/fantasy-tegneserier på 1980- og 90-tallet. Sandman var den første som fikk satt et endelig punktum og ble samlet komplett i bøker, men tegningene var ofte preget av hyppige tegnerbytter og deadlinespøkelset.

Problemet forsvant i takt med seriens eksploderende popularitet, og disse småhistoriene om Sandmans ”familie”, gitt ut etter seriens egentlige finale, er glitrende tegnet av mestere som Milo Manara, Bill Sienkiewicz, Miguelanxo Prado og P. Craig Russell.

Dessverre er Gaimans historier bare fotnoter til sagaen, preget av hans tiltagende ønske om å bli Forfatter med stor F. Dermed belønnes noen av de minst engasjerende historiene med de beste tegningene, men dette er likevel en fin pakke for både fans og nybegynnere. Det er derimot noe ironisk at andre bok i serieromanklubben Serieverket er en novellesamling.

Neil Gaiman og Yoshitaka Amano
Sandman: The Dream Hunters
Vertigo/DC Comics 1999

Forførende og forseggjort.
Neil Gaiman klarer ikke helt å legge Sandman-serien bak seg, og vi lesere klager ikke når resultatene fortsatt er så eventyrlige. Selve konseptet er så omfattende, at bare fantasien setter grenser for tema, tidsepoke og geografi.

The Dream Hunters er utgitt i anledning tiårsjubileet for Sandman, og er en 130 sider lang prosatekst, med tegninger av Yoshitaka Amano, en av Japans fremste og mest populære illustratører. Selve Sandman-figuren spiller igjen en tilbaketrukket rolle, til fordel for Gaimans gjendiktning av et gammelt japansk eventyr om et bittersøtt kjærlighetsforhold mellom en munk og en rev.

Eventyret er nok ingen klassiker i Sandman-mytologien; den er langtfra dårlig, men personlig synes jeg ikke historien er sterk nok til å forsvare den svært luksuriøse og kostbare innpakningen. Lesere som ikke kjenner Sandman fra før, bør heller investere i noen av de første samlingene som The Doll’s House eller Dream Country.

Men for gamle og sultne fans er det en velkommen bonus, spesielt på grunn av Amanos magisk praktfulle illustrasjoner. Sjelden har Sandman sett så bra ut!

Bonus 1: Anmeldelse av Sandman-spinoffen Lucifer.

Mike Carey, Peter Gross m.fl.
Lucifer vol. 1-5
Vertigo/DC Comics 2001-2004
4/6

Spennende videreføring av hendelser og figurer fra Neil Gaimans Sandman.
Da Neil Gaiman satte punktum for Sandman etter 75 numre i 1996, gjorde han noe som nesten var uhørt i amerikansk seriebransje. For å legge ned et blad på høyden av sin popularitet var noe man bare ikke gjorde. Nei, da melket man isteden sine suksesser helt til de gikk tørre.

Men DC Comics holdt sitt ord overfor Gaiman, og tok ikke Sandman-figuren videre under vingene til andre serieskapere. Gaimans univers, derimot, fikk ikke ligge i fred, og vi har sett en stri strøm av mer eller mindre vellykkede spinoff-serier underveis og siden. I og for seg greit nok, siden Gaiman tross alt tok utgangspunktet i DCs rike figurgalleri – og selv skrev serier om Death og andre av Sandmans ”søsken” i Endless-familien.

Etter Sandman kom serier som The Dreaming, crossoverserier med Sandman Mystery Theatre og Hellblazer og miniserier som Bast, The Thessaliad, Thessaly, The Corinthian, The Dead Boy Detectives, Petrefax og til og med et album om Merv Pumpkinhead. Men serien som uten tvil har vært mest vellykket, både kunstnerisk og kommersielt, er Mike Careys Lucifer.

Den startet som en miniserie, fikk siden et månedshefte og er til nå samlet i fem fine bøker. Serien tar utgangspunkt i Gaimans historie ”Season of Mists”, der Lucifer gir fra seg nøkkelen til Helvete. Carey tar opp tråden, og vi følger Djevelen  i vår virkelige verden, i et forsøk på å skape seg sin egen verden uten religion og i hans kamp for å gjenvinne respekten i sitt eget helvete.

Dette er ”dark fantasy” med teft, originale vrier, godt språk og bekmørk humor, og selv om det kanskje savner varmen og menneskeligheten som preget Gaimans beste serier, er Lucifer et fullgodt alternativ til å kaste seg over Sandman-syklusen for tredje gang.

[2010-kommentar: Serien ble avsluttet etter 11 bøker.]

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus 2: Tegn.no-notis om Death.

200 sider Død
I juli utgir DC Comics en 192 sider lang tegneserie om Død, Neil Gaimans figur fra Sandman. Death: At Death’s Door er tegnet og skrevet av Sandman-tegner Jill Thompson. Thompson tegner i en mangainspirert strek, og serien utgis i mangaformat à la ”Lone Wolf”-bøkene i svart, hvitt og grått. Historien utspiller seg samtidig med ”Season of Mist”, når Helvetes innbyggere dukker opp i Deaths egen leilighet. Når søstrene Delirium og Despair bestemmer seg for at tiden er moden for en fest i samme leilighet kommer situasjonen raskt ut av kontroll.

Bonus 3: Osloposten-sak om det norske Sandman-teaterstykket.

Flammesluking, illusjoner og rå effekter er redskapene når Aurin Teaterverksted gjør tegneserien Sandman om til teater.

– For å nå et moderne og ungt publikum må vi satse på rå, visuelle effekter, forklarer Håvve Fjell i Aurin Teaterverksted.

Verkstedet har fått 50.000 kroner for å sette opp forestillingen Nøkkelen til Helvete, basert på Neil Gaimans suksessfulle tegneserie Sandman. Kort fortalt handler stykket om Helvetes hersker, Lucifer, som en dag får nok og gir fra seg nøkkelen – og herredømmet – til Helvete.

– Vi vil utvide effektbegrepet for teater med flammesluking, glasskår , multimedia og illusjoner. Jeg håper vi kan lage virkelig fysisk teater, drømmer Håvve Fjell i Aurin Teaterverksted.

Fjell arbeider også med performancegruppa Pain Solution Inc., som stiller på fester og raveparties. Han sluker flammer og står på hodet i glasskår, og det er bare begynnelsen på showet. Med Nøkkelen til Helvete ønsker han å ta med seg sjokkeffektene inn på teaterscenen. Går alt som det skal, kan stykket vises ved juletider.

Humper og går
– Institusjonsteatrene humper og går i den samme tralten, og viser sjelden noe nytt eller provoserende. Spesielt på effektsiden er det lite nytenking. Jeg kjeder meg som regel skikkelig når jeg er i teatret.

Fjell driver Aurin Teaterverksted sammen med Mônica Luni. Mest inntekter kommer fra arbeidet med Pain Solution, men for tida er det duoens dukketeater Petronella som tar mest tid.

– Mange små teatergrupper selger barneunderholdning. Konkurransen er stor, og også her må man tenke nytt. Vi går aktivt ut mot bydelene, skoler og barnehager, shoppingsentre og danskebåten for å selge stykket vårt. Utfordringen er å klare å leve av det vi driver med.

I mai må teaterverkstedet flytte ut av lokalene sine i trikkestallen på Torshov. Bydelen skal rehabilitere trikkestallen til kulturhus, som skal stå ferdig høsten 1999.

– Foreløpig vet vi ikke om vi får flytte inn igjen, eller hvor vi skal gjøre av oss i mellomtiden. Det er ikke enkelt å drive alternativ teatergruppe i Oslo, fortviler Fjeld.

Stykket fikk premiere i 1999.