Michael Jacksons samarbeidspartnere

Hvorfor hisser så mange seg opp over at Akon og 50 Cent er med på Michael Jacksons svanesang? På Michael gjør popkongen det samme han har gjort siden Off the Wall – samarbeider med dagens heteste stjerner. Rettere sagt: 2007s heteste stjerner.

(Mer Michael Jackson-synsing her, her og her.)

«Bare det at man må ty til folk som Akon, 50 Cent og Lenny Kravitz for å få det hele i boks, kan få frem tårene,» skriver Aftenposten i sin slakt av Michael.

Jeg fryktet det verste, men er positivt overrasket over albumet, og mer enig med VGs anmeldelse. Et verdig punktum, når vi tar i betraktning at Jackson aldri ble ferdig med det. Personlig er jeg mest trist over at Will.I.Am fra Black Eyed Peas nektet plateselskapet å bruke noen av låtene han gjorde med Jackson. Samtidig fortjener han respekt for å si fra at han ikke vil gi fra seg uferdig musikk.

Men jeg hang meg altså mest oppe i denne skepsisen til samarbeidspartnere som er med på Michael. Hvorfor er Akon og 50 Cent et slikt rødt flagg for Aftenpostens anmelder? Det er ikke misnøye med resultatet som er hovedproblemet, men et ubehag over at «man må ty til folk som…». For meg føles det helt naturlig at Jackson valgte seg noen av 2000-tallets mest populære artister. Det er slik han alltid har jobba.

MJ har alltid samarbeidet med de flinkeste og mest populære artistene når han laget plater. Tendensen gikk kanskje over fra teft til desperasjon utover 1990-tallet, men det føles helt naturlig at Jacko nå søkte ut mot Akon, Fiddy og Will.I.Am. Men MJs arbeidstempo klarte ikke lenger å holde følge med tidsånden. Problemet med Michael er heller at det utgis for seint. Akon, Lenny Kravitz og 50 Cent føles passé i 2010, men så begynte da Jackson arbeidet med albumet i 2006.

På Off the Wall jobba han med Stevie Wonder og Paul McCartney, på Thriller var det Toto, Eddie Van Halen,  James Ingram og McCartney igjen. På Dangerous var studioflinkisene byttet ut med den nye gitarhelten Slash, new jack swing-stjerneskuddet Teddy Riley, poprapperen Heavy D og døgnfluene Wreckx-n-Effect. Og på Invincible var r&b-innovatørene Rodney «Darkchild» Jerkins, R. Kelly og Brandy, samt gangstarapperen The Notorious B.I.G. blant mange prominente gjester.

Interessant nok står Bad igjen som det albumet der Jackson og hans makker Quincy Jones benytter seg minst av kjendisgjester, men det var langt fra den opprinnelige planen. Egentlig var det meningen at folk som Prince, Whitney Houston og Aretha Franklin skulle være med. Og Barbra Streisand! Men det eneste som ble med til slutt, var Stevie Wonder-duetten «Just Good Friends».

Så selv om Michael Jackson var en av de største poptrollmennene verden har sett, jobbet han aldri i et vakuum. Han var avhengig av folk rundt seg, og han byttet dem ut i takt med tidens trender. Men, for å sitere DJ Giraffo: «Problemet er vel at MJ etter hvert ikke var særlig flink til å skjønne hva han kunne bruke folk til.»

Den som i dag jobber mest i Michael Jacksons ånd er jo Kanye West, som på samme vis klarer å fange tidsånden på plate etter plate med gjestespill av stadig nye og riktige artister, uten å noen gang reduseres til gjest på sine egne plater.

Da er det verre med Quincy Jones anno 2010, bare sjekk ut denne: