Øyvinds julekalender, luke 10: Grant Morrison

Skotten Grant Morrison er den postmoderne superheltens herre og mester. Han har underholdt, forvirret og forhekset meg i over 20 år, og her mine anmeldelser.

2010-kommentar: Som så ofte ellers med mine største helter, har jeg slitt med å skrive så mye fornuftig om Grant Morrison. En av grunnene er selvsagt at han sjeldent er blitt oversatt til norsk, men den store Grant Morrison-artikkelen er bare blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive med årene. Så dette er bare et glimt inn i Morrison-universet, hovedsaklig gjennom New X-Men-seriene som ble oversatt til norsk.

Men jeg vil heller anbefale mye mer før disse seriene. Begynn med Doom Patrol, fortsett med Flex Mentallo eller The Invisibles, før du deretter kaster deg over Animal Man, The Filth, St. Swithin’s Day, Zenith,WE3, Kill Your Boyfriend, Sebastian O, Seaguy, Vimanarama og Joe the Barbarian. Og liker du superhelter, er Morrisons New X-Men, Batman, JLA og Seven Soldiers of Victory pensum. Og når du har lest alle disse, er du kanskje – kanskje – moden for Final Crisis.


Grant Morrison, Steve Yeowell m.fl.
The Invisibles: Say You Want A Revolution
DC/Vertigo 1996

Det handler i utgangspunktet om et team med superhelter, men det er bare på overflaten. Skotten Grant Morrison har med serien The Invisibles fått muligheten til å lage fortellinger om akkurat det som faller ham inn, på linje med Neil Gaimans Sandman.

I samlingen The Invisibles: Say You Want A Revolution møter du John Lennon, du får servert debatter poetene Byron og Shelley om frihetspolitikk, og Marquis de Sade konfronteres med konsekvensene av sitt forfatterskap. I tillegg får du så klart superheltaction og nevekamper. Beste superheltserie siden Alan Moores Watchmen?

Opprinnelig publisert i VG.


Postmoderne superhelter
Når du slipper de mest originale britiske serieforfatterne løs på USAs mest populære helter blir det morsommere enn på lenge å lese superserier.

I 2000 fikk den amerikanske seriebransjen en hyggelig overraskelse. Overraskelsen var filmen X-Men, og selv om den ikke var alene, står den i ettertid frem som et symbol for kursendringen på USAs største serieforlag, Marvel Comics. Det er lenge siden det var like morsomt å lese om superhelter, og i teten ligger X-familien.

”Marvel er blitt for konservativt, og tegneserier som X-Men har gått fra å være overdreven, energisk pop til forsiktig, skakk retro. Vi må gjøre det kult å lese X-Men igjen”. Serieforfatter Grant Morrison skrev disse ordene i sitt manifest for X-Men høsten 2000, og snaue to år senere er oppdraget utført. Marvels superhelter er igjen kule, underholdende og uforutsigbare, og Morrison har gjenskapt følelsen Chris Claremont og John Byrne ga serien i gullalderen på tampen av 70-tallet.

Seriene er samlet i flere bøker, og allerede fra starten i New X-Men: E Is For Extinction er det klart at vi står foran en underholdende leseropplevelse. Morrison skjærer vekk sideflesket som har samlet seg opp gjennom de siste 20 årene og går tilbake til essensen; en ustabil samling mutanter må stadig redde verden og samtidig stå mot presset fra en økende mutantskepsis i offentligheten.

Tidlig på 90-tallet sto Morrison midt i en bølge engelske serieforfattere som i kjølvannet av Alan Moores Swamp Thing og Watchmen reddet DC Comics fra kjedsomheten. Nå har Marvel tatt over mange av disse forfatterne, og der Morrison finspisser det opprinnelige X-Men-uttrykket snur kollega Peter Milligan alt på hodet i X-Force .

Bare navnet er igjen av den opprinnelige superheltgruppen i X-Force: New Beginnings, den første av til nå tre bøker. I kompaniskap med tegner Mike Allreds blanding av Jack Kirby og Andy Warhol er ikke nye X-Force lik noen superhelter du har sett før. Det er en kynisk gruppe superhelter som bare har interesse for egen kjendisstatus, lommebok, sex og økonomisk makt.

Gruppen er modellert som en kynisk mediebedrift, og eieren manipulerer media med de beste informasjonsstrategier som ledestjerne. De hedonistiske, postmoderne og voldelige heltene dør dessuten som fluer, men seriens styrke er at Milligan er en slik smart forteller at han skaper skarp samfunns- og mediekritikk i form av en superhelttegneserie.

Milligans og Morrisons åndelige ledestjerne Alan Moore klarer heller ikke legge fra seg superhelten, og takk og pris for det. For når Moore slipper sitt lynende intellekt og presise forståelse for sjangeren løs i fri dressur blir resultatet nesten alltid lesbart. Supreme: The Story of the Year er en lett kamuflert gjennomgang av Supermanns kulturelle historie, som klarer kunststykket å både være populærkulturell analyse, nostalgisk hyllest og underholdende eventyr i samme pakke.

Moore bruker superhelteventyrets enkle innpakning til å gi sin versjon av hvordan superhelten hele tiden har forandret seg siden fødselen på 1930-tallet, som i den mesterlige sekvensen der 40-tallets fargerike superhelter går under i kamp mot 50-tallets atomfrykt, kalde krig og nye sosiale problemer – som uttrykt i EC Comics’ skrekk- og krimserier (Iskalde grøss). Med Supreme viser den postmoderne superheltens far at superhelten fortsatt er levedyktig som innholdsrik metafor, noe Milligan og Morrison heller ikke gjør skam på.


Grant Morrison og Frank Quitely

X-Men nr. 1
Egmont Serieforlaget 2003
5/6

Gamle helter i gammel form.
Da Grant Morrison fikk ansvaret for Marvels populære X-Men, lovte han å revitalisere mutantene fullstendig. Skotten er tidligere kjent for anarkistiske serier som Doom Patrol og The Invisibles, men i New X-Men forener han sine sære og populistiske sider med fortreffelig resultat.

Målet var å lage noe like underholdende som det Chris Claremont og John Byrne skapte i glansdagene på tampen av 70-tallet, og det er sannelig ikke langt unna. Claremont/Byrne-seriene var grunnen til at Prosjekt X ble en solid kultsuksess i Norge på 80-tallet, og fans av disse bladene har mye å glede seg til i New X-Men.

Morrison kvitter seg med alt slagget som har samlet seg opp gjennom 20 år med stadig mer forvirrende historier og går tilbake til essensen i gruppen. Hans manglende respekt for konvensjoner og uskrevne regler gjør at han like greit starter med å ta knekken på 16 millioner mutanter i åpningshistorien ”E is for Extinction”. At det hele er tegnet av ekstremt talentfulle Frank Quitely gjør det ikke dårligere.

Dessverre får ikke Morrisons serie boltre seg i hele heftet, men at vi fra nummer to i tillegg får opprinnelseshistorien til den hissige x-mannen Wolverine i Origin er intet dårlig supplement. Det aller beste kjøpet er for øvrig de hittil tre bøkene som samler Morrisons New X-Men i engelsk språkdrakt.


Grant Morrison, Phil Jiminez, Chris Bachalo m.fl.

X-Men nr. 1
Egmont Serieforlaget 2005
5/6


Mark Millar, Dave Johnson, Killian Plunkett m.fl.

Gigant 6: Rød. Super.
Egmont Serieforlaget 2004
4/6

X-Men sitter trygt på den norske superhelttronen for tredje år på rad. Gigant er en god nummer to.

Superheltene har dominert den amerikanske seriebransjen siden Supermann ble ”født” i 1938, men her hjemme har tilværelsen vært preget av tilfeldige oversettelser, nedleggelser og manglende kontinuitet.

Mine superhøydepunkt fra 80-tallet var Prosjekt X og Gigant. Førstnevnte presenterte X-Men-seriene til Chris Claremont og John Byrne, mens Gigant var en velfylt antologi med de beste seriene fra DC Comics. Begge bladene forsvant, men to tiår senere er det igjen X-Men og Gigant som er suprest på markedet.

I X-Men er vi kommet til Grant Morrisons femte av i alt syv sprudlende bøker med våre favorittmutanter. Han lager de beste seriene siden Claremont/Byrne, og overgår uten problemer Claremonts ferske forsøk (som er biserie). La oss krysse fingrene for at Egmont makter å fullføre verket, og at bladet ikke går under på toppen som Prosjekt X.

I Rød. Super. gjør Mark Millar for Supermann det professor Øystein Sørensen gjorde med verdenshistorien i boken Historien om det som ikke skjedde. Han skriver kontrafaktisk historie, kjent som ”what if”-serier på tegneseriespråket.

Hva om Supermanns rakett fra Krypton landet i Sovjetunionen istedenfor USA? Millar skildrer Supermann som Stalins samvittighetsfulle håndlanger og etterfølger i en fantasifull og leken historie, som dessverre ender i et tradisjonelt oppgjør mellom kommunistisk undertrykking og amerikansk frihet. Bladet ble sluppet før jul, men er i handelen ut februar.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Grant Morrison m.fl.
Seven Soldiers of Victory bok 1-4
DC Comics 2006-2007

Man blir svimmel av idérikdommen og kreativiteten til skotten Grant Morrison. Her har han satt seg ned med en bunke gamle DC-blader, for å vekke til live diverse obskure superhelter – for så å snøre det sammen i form av sju forskjellige miniserier som sneier innom krim, fantasy, skrekk, science fiction og romantikk i til sammen 30 hefter.

Og når jeg sier obskure, så mener jeg obskure. Du kjenner kanskje den kvinnelige magikeren Zatanna fra Swamp Thing og Hellblazer, men hva med Klarion the Witchboy, Bulleteer og Shining Knight?

Dette er Morrison i fin balanse mellom de spinnville ideene fra The Invisibles og den mer tradisjonelle superheltlekenhan innledet i Animal Man. Til tider virker det som manus er skrevet i tung LSD-rus, men det sier sitt om Morrisons talent at han klarer å samle trådene og få det stormannsgale prosjektet i havn.

Bonus: To Tegn.no-notiser.

Morrison takker for seg
Grant Morrison er snart ferdig med sitt oppdrag i X-Men, men før han takker for seg avslutter han med ”Here Comes Tomorrow” – en fremtidsvisjon etter mønster av X-klassikeren ”Days of Future Past”. I ”Days of Future Past” tok Chris Claremont og John Byrne leserne av X-Men med til framtida, der de få mutantene som ikke var blitt utryddet enten var plassert i konsentrasjonsleir eller førte en desperat kamp mot overmakten.

I ”Here Comes Tomorrow” er det tid for Grant Morrisons versjon av framtida; samfunnet har kollapset, den menneskelige rase er så godt som utryddet og mutantene har utviklet seg langt mer enn noen kunne drømt om. Men selv om mannen forlengst er død, lever professor Charles Xaviers drøm om The X-Men fortsatt. Historien begynner i New X-Men nummer 151, og som en ekstra bonus markerer nummeret også gjenkomsten til den gamle X-Men-tegneren Marc Silvestri – en av tegnerne som forlot Marvel på 90-tallet for å starte Image Comics.


Ny miniserie fra Morrison
Grant Morrison er tilbake med den tre nummer lange miniserien Seaguy i mai. Samtidig samles hans The Filth mellom to permer. Cameron Stewart tegner Seaguy, en miniserie med ”fargerike helter, skumle fornøyelsesparker, vakre kvinner med skjegg og en sigarrøykende tunfisk”. Typisk Morrison med andre ord, og Seaguy høres ut som en noe lysere og muntrere affære enn dystopiske The Filth, som DC nå gir ut i samlet utgave på 320 sider. Den 13 nummer lange serien er perfekt for deg som synes The Invisibles var hakket for streit. Les et ferskt intervju med Morrison her.

 

Advertisements

23 kommentar

  1. […] har ufortjent havna i skyggen av engelske kollegaer som Alan Moore, Neil Gaiman, Garth Ennis og Grant Morrison, og er bare sporadisk oversatt til norsk. Her er et lite […]

  2. […] perioden på 60-tallet. [2011-kommentar: Eller har de det? Med forfattere som Brian Michael Bendis, Grant Morrison, Ed Brubaker og Mark Millar i front, ble Marvel på 2000-tallet sterkere enn på lenge. Kanskje enn […]

  3. […] fart tilbake i salgstoppen. Forlagssjef Joe Quesada har hentet inn store serienavn som Garth Ennis, Grant Morrison, Neil Gaiman og Brian Michael Bendis, som har blåst nytt liv inn i slitne superhelter som […]

  4. […] pleasures». Det var ikke så vanskelig å svare på, les intervjuet her. Men min hyllest til Grant Morrisons Batman & Robin ble dessverre liggende igjen på […]

  5. […] Marie Sørheim, Anders Heger og meg selv bable om alt fra Arne Næss, Watchmen og Mummitrollet til Grant Morrison, Chester Brown og Supermanns jødiske røtter her, inkludert en spontan oppsetning av Christopher […]

  6. […] minste interessert i X-Men, må du også sjekke ut Grant Morrisons suverene vri på mutantene. Mer her. Sjekk også ut denne, denne, denne og denne saken for flere postmoderne […]

  7. […] Se for deg en gjeng punkere flasket opp på tekstene til Faith No More, Refused og Bob Dylan, og Grant Morrisons surrealistiske tegneserier. Eller legg bort alle sammenligninger og forbered deg på et sjeldent […]

  8. […] har trillet ut av små digresjoner fra folk som Stan Lee, Jack Kirby, Alan Moore, Grant Morrison og Neil Gaiman i årevis, og på 2000-tallet er det skotten Mark Millar som er kongen på […]

  9. […] helter fulgte ”Ultimate”-mønsteret, men Marvel hadde mer å by på. Forfattere som Grant Morrison og Peter Milligan, som tidligere har gjort seg bemerket med en lang rekke skrudde og originale […]

  10. […] ble for alvor åpnet da Marvel Comics hang seg på karusellen på 2000-tallet med suksesser som X-Men (2000) og Spider-Man (2002). I dag er Marvel lokomotivet blant […]

  11. […] enn om spektakulære slåsskamper. «Hva om Morrissey hadde vært en superhelt?» Skapt av Grant Morrison og Steve Yeowell i […]

  12. […] med Supermann. Det store unntaket i nyere tid er selvsagt fantastiske All-Star Superman av Grant Morrison og Frank Quitely, som du bare må […]

  13. […] og Green Arrow til mindre kjente navn som Animal Man og John Constantine. Lemire var en stor fan av Grant Morrisons banebrytende versjon av Animal Man i oppveksten, og dette er superheltserien han er mest fornøyd […]

  14. […] Grant Morrison er én av de mest originale forfatterne som opererer innen amerikanske mainstreamserier, og for […]

  15. […] 1980-og 90-årene revolusjonerte briter som Alan Moore, Grant Morrison, Garth Ennis og Neil Gaiman amerikanske tegneseriebransje, og ringvirkningene er fortsatt synlige i […]

  16. […] skotten Grant Morrison fikk frie hender til å oppdatere X-Men, viftet engelskmannen Peter Milligan vilt med hender, […]

  17. […] om jeg er blodfan av Grant Morrison, sliter jeg med å engasjere meg i hans gigantiske crossoverprosjekter for DC Comics. Bør jeg lese […]

  18. […] Grant Morrison har med serien The Invisibles fått muligheten til å lage fortellinger om akkurat det som faller […]

  19. […] eget hjem. Første generasjon Vertigo-forfattere var kommende stjerner som Neil Gaiman (Sandman), Grant Morrison (Doom Patrol) og Garth Ennis (Hellblazer), men når etiketten i løpet av høsten lanserer tolv […]

  20. […] Se for deg en gjeng punkere flasket opp på Faith No More, Refused, Bob Dylans tekster og Grant Morrisons surrealistiske tegneserier. Eller legg bort alle sammenligninger og forbered deg på et sjeldent […]

  21. […] ga oss i det minste et oppsving for superheltserier av kvalitet, og der slo ingen Grant Morrisons energiske oppdatering av X-Men. Egmont fikk konkurranse av Seriehuset, som lanserte tre nye […]

  22. […] og Halo Jones, samt fostret serieskapere som Alan Moore, Neil Gaiman, Garth Ennis, Mark Millar, Grant Morrison, Brian Bolland, Simon Bisley, Carlos Ezquerra og Kevin […]

  23. […] og Halo Jones, samt fostret serieskapere som Alan Moore, Neil Gaiman, Garth Ennis, Mark Millar, Grant Morrison, Brian Bolland, Simon Bisley, Carlos Ezquerra og Kevin […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: