Øyvinds julekalender, luke 16: Peter Bagge

Peter Bagge lager serier om unge, hvite og rike amerikanere som ikke takler tilværelsen – selv om de er på toppen av næringskjeden.

(OBS! Intervjuet er fra 2006.)

Se på deg selv. Du sitter kanskje i en myk sofa i en varm leilighet. Tv, internett og Playstation er ikke langt unna, stereoanlegg, mikrobølgeovn, en varm dusj og kjøleskap likeså. Som innbygger i et av verdens rikeste land er du på toppen av rangstigen, men hvordan hadde du klart deg uten alle denne hverdagsluksusen?

Nettopp dette spørsmålet begynte serieskaperen Peter Bagge å grunne over da han sto uten internettoppkobling i to dager. Avskåret fra omverdenen begynte han i neste omgang å fundere hvor langt overlevelsesinstinktet ville holdt ham i live i en virkelig krisesituasjon. Kanskje like lenge som en isbit på badestranda? Slik ble Bagges Apocalypse Nerd født, og der kan vi lese hvordan en typisk hvit, middelklasseamerikaner klarer seg i en postapokalyptisk verden.

– Magefølelsen min sier at jeg bare ville ha visnet bort og dødd i en slik situasjon, men jeg liker også tanken på at jeg ville klart å vise meg som ressurssterk nok til å overleve på et vis. Jeg håper jeg ikke må finne det ut, forteller Bagge.

The Simpsons på syre
Den hvite middelklasseamerikanerens problemer med å takle sin harde hverdag går gjennom Bagges hysterisk morsomme serier som en rød tråd. Enten det er überslackeren Buddy Bradley, det gjennomsnittsgrå Leeway-ekteparet, den konservative radioprateren Studs Kirby, den patetiske nerden Junior eller den suksessfulle serieskaperen Mel Bowling. De er født med en gullskje, eller i alle fall sølvskje i munnen, men sliter allikevel med å takle hverdagen.

Bagge er en av de mest innflytelsesrike og suksessfulle serieskaperne som sprang ut av den amerikanske undergrunnen på 1980-tallet. Han fikk sin første serie på trykk i 1980, og ble raskt hentet inn som redaktør for antologien Weirdo. Der fikk han hoppe etter Wirkola, for han skulle fylle stolen etter et av sine største forbilder, Robert Crumb.

– Da jeg var liten var Charles M. Schulz (Knøttene) min store favoritt, mens Robert Crumb tok over som forbilde da jeg var i tenårene, røper Bagge.

Hans egne serier befinner seg da også et sted mellom den uttrykksfulle og søte svart/hvitt-streken til Schulz og den rabulistiske humoren og tabu-tematikken til Crumb. I 1985 startet han bladet Neat Stuff, der han etablerte figurene som skulle gjøre ham kjent. Familien Bradley, gjerne omtalt som ”The Simpsons på syre”, ble de store stjernene.

– Bradley-familien var en blanding av min egen familie og komiserien The Brady Bunch, der jeg brukte førstnevnte til å lage satire over sistnevnte. Historiene ble mer selvbiografiske og mindre satiriske etter som tiden gikk.

Motvillig reise mot modenhet
Sammen med The Simpsons og Married With Children (Våre verste år) er The Bradleys en av de virkelig store dysfunksjonelle familiene i moderne populærkultur. Alle unger krangler, men når Buddy og lillebror Butch krangler ender det med at storebror sperrer junior inne i stekeovnen og slår på varmen, mens Butch hevner seg med å knivstikke broren. Når resten av familien består av en alkoholisert mannssjåvinist, et kristent nervevrak og ei opprørsk pubertetsbombe blir det sjelden bedre.

– Hvorfor folk er så interesserte i slike problemfylte familier? Fordi de er morsomme, og alle kan kjenne seg igjen, mener Bagge.

Buddy Bradley utviklet seg raskt til den ledende stjernen i Neat Stuff: Som Bagges alter ego tok han stadig oftere hovedrollen, og historiene blir mer personlige og utleverende. Bagge har tidligere sagt at seriene er basert på like deler oppspinn, eget liv og venners liv – da sett gjennom en avstand på rundt ti år.

Derfor blir det Buddys vei til voksenlivet som blir tema i Hate, Bagges neste blad. Som de fleste andre hvite, vestlige tenåringer blir det en motvillig reise mot modenhet, der vi følger Buddy gjennom rock’n’roll, dop, sex og mer eller mindre patetiske eventyr med base i New Jersey og Seattle. Hate ser dagens lys i 1990, og blir Bagges store gjennombrudd.

Ikke grungetegneserier
Hate var ikke bare et morsomt og selvutleverende bilde av den unge amerikaneren som slacker anno 1990, Bagge traff ganske tilfeldig tidsånden midt mellom øya. Samtidig som Bagge og Buddy flyttet til Seattle, ble byen plutselig verdens rockehovedstad i kjølvannet av Nirvana, Pearl Jam og grungebølgen. Hate ble selve grungeserien, selv om det var tydelig at verken Bagge eller Buddy var store fans.

Hate var i en periode en ypperlig satire over grungehysteriet sett fra innsiden, ikke minst når Buddy ender opp som manager for et grungeband der tre av fire medlemmer heter Kurt.

– Grungefenomenet førte til at seriene mine fikk mye mer oppmerksomhet enn de ellers ville ha fått. Baksiden av medaljen er at mange fortsatt ser på mitt arbeid som grungetegneserier. De har tydeligvis aldri lest Hate og vil aldri gjøre det, så hvem bryr seg om hva de mener?

Buddy var i den rette alderen for å bli spist opp av grungesirkuset, men viste seg som en ung mann med et eldre sinn. Det var nok Bagges eldre jeg som skinte gjennom, for han er mer opptatt av 60- og 70-tallsrock og sin egen familie.

Til sist rømte Buddy fra Seattle, selv om Bagge fortsatt bor der, og endte opp i en mer mistrøstig mambotilværelse hjemme i New Jersey – før han innhentes av voksenlivet og får barn. Da fant Bagge ut at tiden var moden for å legge ned Hate mens serien fortsatt var på topp, og med unntak av den mer eller mindre årlige Hate Annual har vi sett lite av Buddy Bradley siden. Men på høyden av suksessen var det planer om å gjøre om eventyrene hans til en animasjonsserie.

– Jeg likte ideen om å gjøre Hate om til en animert tv-serie, men to forskjellige utviklingsideer gikk begge i vasken. Nå er nok sjansen for å få det til forsvinnende liten, og selv om jeg fortsatt får telefoner fra folk som vil lage en indie-spillefilm basert på Hate, har alle så langt vist seg å være talentløse idioter som ikke får til noe som helst.

Barneserier
Tiden etter Hate har vært både søkende og frustrerende for Bagge, og preget av et ønske om å lage andre typer tegneserier. Han fikk en datter, og det førte til at han lagde serier om Buddy som pappa og også serier for barn – som den Spice Girls-inspirerte popserien Yeah! (tegnet av Love and Rockets’ Gilbert Hernandez). Men det var ikke så lett.

– Jeg får lite feedback på historiene med Buddy i papparollen, og problemet ligger nok i at de som lesere alternative serier ofte er i 20-årene. Dermed er de langt mer interessert i serier om sjekking og det å finne seg til rette i verden, enn utfordringer for middelaldrende. Det er heller ikke lett å lansere nye serier for barn, siden dagens unger er mer interessert i dataspill, tv, film og internett. Tegneserier takler ikke konkurransen, og veldig få barn leser serier i dag.

Etter Yeah! lagde Bagge miniserien Sweatshop, om arbeidet i et studio for en typisk avisserie à la Pusur – med en tyrannisk sjef og frustrerte assistenter. Morsom nok, men Bagge opplevde større suksess med superheltdebuten Startling Stories: The Megalomaniacal Spider-Man – der Bagge rett og slett skrev Spider-Man i forhold til hvordan han selv ville taklet å få lignende superkrefter. Bagge gjør gjerne flere slike serier, hvis Marvel skjerper seg.

– Jeg har fullført The Incorrigible Hulk i samme stil, men Marvel har ennå ikke gitt den ut. Jeg fikk lite direkte kritikk for Spider-Man-serien, og det virker som de fleste likte den. Dessuten var den morsom å jobbe med, i motsetning til Hulk-serien – der Marvels nye eiere blandet seg kraftig inn. Jeg gjør gjerne flere Marvel-serier, men da må forholdene i forlaget endre seg først.

Ikke at Bagge har fritidsproblemer. Seks nummer lange Apocalypse Nerd debuterte i januar, mens han ellers fordriver tiden med den ukentlige stripeserien Bat Boy for Weekly World News og tegneseriereportasjer for Reason Magazine. Journalistikk i tegneserieform er en het trend både i USA og andre steder, enten det er biografier, reportasjer, intervjuer eller dokumentarer – noe blant annet Rockys egen Martin Kellerman viser med sine intervjuer i serieformat. Bagge har laget serier om alt fra politikk og 11. september til kristenrock, moderne kunst og nerdifiseringen av USA.

– Det er en tøff jobb, og jeg synes ikke jeg har funnet fram til det perfekte formatet ennå – men det er definitivt verdt kampen. Utfordringene med å lage journalistikk i tegneserieformat er forfriskende.

Du kan lese Bagges serie-journalistikk her.

Peter Bagge – Bibliografi i utvalg (anno 2006)

Blader
Comical Funnies #1-3 (1980-1981)
The Wacky World of Peter Bagge and Ken Weiner (1982)
Weirdo #10-18, 25 (redaktør) (1983-1986)^
Neat Stuff #1-15 (1985-1989)
Zomoid Illustories (1989)
Testosterone City (1989)
Hate #1-30 (1990-1998)
Hate Jamboree (1998)
Donna’s Day (1998)
Yeah! #1-9 (1999-2000)
Hate Annual #1-4 (2000-2003)
The Megalomaniacal Spider-Man (2002)
Sweatshop #1-6 (2003)
Apocalypse Nerd #1-6 (2005-2006)

Bøker
The Best of Neat Stuff (1987)
The Bradleys (1989/1992)
Studs Kirby: The Voice of America (1989)
Junior and Other Losers (1990)
Stupid Comics (1991)
Hey Buddy! (1993)
Buddy the Dreamer (1994)
Fun with Buddy & Lisa (1995)
Buddy Go Home (1997)
Buddy’s Got Three Moms (1999)
Buddy Bites the Bullet (2001)

Opprinnelig publisert i Rocky.