Tredje sak om Klubb-Oslo: I 2003 skrev jeg denne saken om forholdet mellom Klubb-Oslo og Oslo drøm om å bli kulturby i 2011. Les de to andre sakene her og her.
(Les mer om Jazids siste dager her og her. Les om Mono og Youngstorgets vekst her.)
Hvordan skal Oslo bli kulturby i 2011 når de som driver byens mest vitale kulturdrivhus brenner lyset i begge endene? – Søknaden er en hån mot alle oss som har dødd på veien, mener tidligere leder av klubben Jazid.
Byrådsleder Erling Lae vil at Oslo skal søke om å bli europeisk kulturby i 2011, men midt i alle visjonene om opera, fredsprismuseum, middelaldermuseum og hovedbibliotek føler underskogen og subkulturene i Oslo seg glemt og oversett. De har nok med å holde seg i live med få midler. André Utvik, tidligere leder på Jazid, ser på Oslo kommunes ønske om å bli kulturby i 2011 som en fornærmelse.
– Det føles som om vi som startet en maraton ligger gispende igjen i veikanten, mens byrådet sniker seg inn i innspurten og tar æren for det vi har gjort.
For ett år siden stengte Jazid dørene etter sju år med magesår, stress, papirmøller og økonomiske hodepiner. Samme vei gikk Headon og Skansen, steder som satte Oslo på det musikalske klubbkartet på 90-tallet – og la et viktig grunnlag for dagens norske suksess innen klubbmusikk, elektronika og jazz.
– Ikke misforstå; jeg er ikke bitter – men mye av grovarbeidet for at Oslo er den kulturbyen den er i dag er gjort av de som i dag er ”døde”. Kulturen kommer fra subkulturene, og de har i dag svært vanskelige levekår, mener Utvik.
Jazid arrangerte 110 kulturarrangementer i 2001, og Utvik anslår at den totale offentlige støtten til dette var i underkant av 100.000 kroner – i hovedsak støtte til jazzklubben; i underkant av 1000 kroner i støtte pr. arrangement. Utvik har tidligere foreslått at steder med over 100 årlige kulturarrangementer bør behandles annerledes enn vanlige skjenkesteder og mulighet til å søke offentlig støtte, men i dag er det svært vanskelig å få driftsstøtte til slike kombinerte skjenke- og kultursteder. Da er det lettere å få støtte til enkeltarrangementer, festivaler og prosjekter.
At det er tvingende nødvendig å få med seg subkulturene for å bli kulturby kan Sven Åge Birkeland, kunstnerisk leder ved Bergen Internasjonale Teater (BIT) – og aktiv i Kulturby Bergen i 2000, skrive under på.
– Dersom politikerne, turistbransjen og akademia i Oslo går for en søknad om å bli europeisk kulturby i 2011 kan de på ingen måte basere seg på bare å kjøre de tunge institusjonene foran seg. EUs kulturprogram investerer de største midlene i samtidskunst og nyskaping, og skal Oslo bli kulturby er det tvingende nødvendig at de som skaper historien er med. Ikke bare de som reflekterer historien, sier Birkeland.
Han mener også at Oslo som kulturby må få nasjonal status, og at det må bli et prosjekt som gir store strukturelle løft med varig verdi.
– Kulturby Oslo bør ha hele Norge bak seg, og det kan byen bare få til dersom den tar med seg de virkelig skapende miljøene i prosessen.
Nettopp derfor bør byrådet være bekymret over skepsisen og likegyldigheten som betegner reaksjonene i Oslos kulturliv.
– Blå synes det er veldig rart at Oslo vil søke om å bli kulturby. Vi har drevet så godt som idealistisk i fem år, og har møtt en kommunal kulturpolitikk som framstår som tilfeldig og svært uforutsigbar. Det er svært vanskelig for oss å planlegge mer enn et år av gangen, og i lengden orker vi ikke dette, sier Erica Berthelsen, daglig leder på Blå.
Blå har klart å få en årlig driftsstøtte over statsbudsjettet på 500.000 kroner, noe som er 100.000 kroner mindre enn ukeslange Oslo Jazz Festival får fra Oslo kommune. Det føles paradoksalt når Blå nå opplever enorm oppmerksomhet i utlandet, blant annet i tunge musikkmagasiner som Downbeat og The Wire.
– Det er tøft å drive kultursted i Oslo, og selv om vi bare er fem år gamle er vi faktisk allerede senior i bransjen. Hvem vet hva som er igjen i 2011? spør Berthelsen.
Konsertstedet So What! har i åtte år gjort en innsats for norsk musikkmiljø, og har vært arnested for både Øyafestivalen, plateselskapet Racing Junior og artister som St. Thomas og Salvatore. Daglig leder Claes Olsen tror stedet har fått rundt 240.000 kroner i offentlig støtte i løpet av disse åtte årene.
– Vi har sjelden sett poenget med å søke, men nå har vi etablert stiftelsen Oslo Konsertarrangører i håp om å få noe. Men jeg synes det er frekt at politikerne nå sier at de har bygd opp Oslo som kulturby, for er det noen som ikke har æren for dagens kulturbilde så er det politikerne. Kommunens utfordring er å gå ut i kulturmiljøet i Oslo og selv ta initiativ, eller kanskje delegere støtteordninger til noen som har kunnskap om miljøet – som rollen til Bergens Rock Aktører, mener Olsen.
Oslo Kunsthall ligger også utslitt og blødende igjen i samme veikant som Jazid etter at kulturmaratonløpet i Oslo ble hakket for tøft. Billedkunstner Jonas Ekeberg mener det offentlige er livredd for å gi driftsstøtte til nye tiltak, og støtter seg isteden på den mindre forpliktende prosjektstøtten.
– Vi så et paradigmeskifte i norsk offentlig kulturstøtte for rundt 10-15 år siden. Da ble flere små institusjoner for store – og trengte så mye støtte at det ble umulig for nye aktører å komme inn på budsjettene. Derfor ble Norsk kulturråd nesten utelukkende en formidler av prosjektstøtte, framfor driftsstøtte, sier Ekeberg.
Oslo Kunsthall måtte i høst legge ned sin daglige drift for isteden å bli prosjektbasert. Den fikk 175.000 kroner i støtte for 2001; det samme Ekeberg brukte på å pusse opp badet sitt.
– Situasjonen i dag er blitt slik at du må ljuge på deg prosjektstatus for å få støtte av Kulturrådet, mens en søknadsprosess til Kulturdepartementet kan ta ti år på å få gjennomslag. Og Oslo er bortskjemt; der er byrådet blitt vant til at Staten tar ansvaret for kulturen.
Frykten for å ødelegge arbeidsplasser er sterkere enn ønsket om en vital kulturpolitikk, mener Ekeberg – som rister på hodet av Oslos ønske om å bli europeisk kulturby i 2011.
– Nå er det på tide at det unge og internasjonalt orienterte kulturmiljøet i Oslo sier fra mot det som er et konservativt og jålete kulturby-prosjekt. Jeg tror jeg raskt kan få med meg 50-100 kulturinstitusjoner i protesten, og tror Oslos søknad er dråpen som får det til å renne over for de som skaper kulturen i denne byen.
Ekeberg går like greit ut med en firepunkts utfordring til Oslo kommune, for at Oslo virkelig skal bli en kulturby i 2011:
1. Doble kulturbudsjettet.
2. Kutte ned antallet institusjoner som mottar driftsstøtte til en fjerdedel. Heller ti bra institusjoner enn 40 dårlige.
3. Krev at de som mottar offentlig støtte også må skaffe private midler på egen hånd.
4. Skap et forum for å skape og utbedre dette møtet mellom privat næringsliv og kultur.
Christian Lund, informasjonssjef i Norsk kulturråd, forklarer at deres formål i hovedsak er å gi nettopp prosjektstøtte til nye kunstneriske uttrykksformer. Dersom det skal gis mer driftsstøtte, kreves det friske midler – dette er et politisk spørsmål som Stortinget må avgjøre.
– Men det er en kjent sak at det er vanskelig å få videre støtte til tiltak som har fått prosjektstøtte fra Kulturrådet. Vi ønsker at tiltak vi støtter skal ha en lokal og regional økonomisk forankring, men her er spesielt Oslo en stor utfordring, sier Lund.
I Oslo sier kulturbyråd Kjell Veivåg at han er åpen for en bred og åpen diskusjon om kulturstedenes posisjon i Oslo. Men det er ett problem:
– Det skjer alltid endringer i et bysamfunn, og det skjer så voldsomt mye i kulturlivet i Oslo at det nesten er umulig å ha full oversikt. Derfor hadde det vært mye enklere å forholde seg til kulturstedene som én gruppe. Organiser dere, lyder byrådens oppfordring.
Veivåg er den første til å innrømme at mengden søknader til små og store kulturtiltak er enorm, og at de mindre og nyere kulturstedene lett faller mellom to stoler når det kommer til utdeling av prosjektstøtte og driftsstøtte – selv om både Blå, Cosmopolite og Hausmania har fått mindre summer fra kommunen.
– Vi har tradisjon for å gi støtte til de som skaper kulturen, og ikke til stedene der de opptrer. Men jeg ser behovet for en diskusjon, og kulturstedene opererer i et vanskelig grenseland mellom skjenkested og kulturformidler. Dette er en diskusjon vi ikke skal legge lokk på, og som kan gå inn i den større gjennomgangen av kommunens egne lokaler vi er i gang med nå.
Veivåg registerer André Utviks forslag om støttemuligheter for skjenkesteder med over 100 årlige kulturarrangementer med stor interesse.
– Det er en interessant problemstilling, men dette er samtidig en slik kompleks materie at jeg ikke kan gi noe ja- eller nei-svar. Min oppfordring til kulturstedene blir som sagt at de bør organisere seg, og at vi sammen kan finne et fora der vi kan diskutere og tenke høyt, avslutter Veivåg.
Opprinnelig publisert i Morgenbladet.
Øyvind Holen 