Bawke: Tiårets norske kortfilm

«Det er mer drama, smerte og spenning i Hisham Zamans kortfilm Bawke enn i store deler av det norske filmåret til sammen», skrev jeg i 2005. Nå er Zamans filmdebut blitt kåret til tiårets norske kortfilm.

PÅ FLUKT: Serdar Ahmad Saleh (t.v.) og Broa Rasol spiller i den norske kortfilmen Bawke. Saleh er selv ureturnerbar flyktning, og forlot i høst Norge etter sju år, for å reise tilbake til Irak. (Foto: Arthaus)

(Jeg skrev denne anmeldelsen i Ny Tid i 2005, da Bawke ble satt opp som forfilm for Skilpadder kan fly. Det er såvidt jeg husker den eneste norske kortfilmen jeg noen gang har anmeldt.)

«Å se hans filmer er som å få en påminner om sitt tidligere liv. Det føles som om noen prøver å vekke deg fra en dyp søvn med en ørefik,» skriver den norskkurdiske regissøren Hisham Zaman om den iranskkurdiske regissøren Bahman Ghobadi.

Nå får du en sjelden mulighet til å se begges filmer på kino samtidig, og som Zaman påpeker: De to har mer felles enn regissøryrket og det kurdiske språket.

I krigens skygge
Ghobadis Skilpadder kan fly handler om dagliglivet i en flyktningleir i den kurdiske delen av Irak, på grensen til Tyrkia. Det er krigstid, og de voksne anes bare i bakgrunnen. Isteden er arenaen overlatt til de gamle og barna, der 13-åringen Kak, alias «Satellite», får en lederrolle på grunn av sin handlingskraft og tekniske ekspertise.

Kallenavnet har han fått fordi han kobler leiren opp mot «verdenskanalene» ved hjelp av en parabolantenne, slik at de eldste får vite hva som skjer ute i den store verden. Ikke minst sulter de etter nyheter om George W. Bush, og om han bestemmer seg for å gå til angrep på Saddam Hussein. Ungene i leiren er ellers overlatt til seg selv, og her organiserer Satellite barna slik at de tjener en slant på å samle inn miner fra områdene rundt leiren.

Mørke historier
Ghobadi skildrer livet i krigens skygge med usminket brutalitet, og inntrykket forsterkes med bruken av amatører. Skuespillerne har selv opplevd lignende ting i sine liv, og de truende minene trer svært mye nærmere når flere av skuespillerne mangler både armer og bein.

«De må lære om krig. Det er krig, det hjelper ikke med et hvitt flagg,» sier Satellite til den lokale læreren mens han setter opp en maskingeværstilling like ved det utendørs klasserommet.

Parallelt med Satellites mange planer og foretak, forteller Ghobadi også historien om det mystiske søskenbarnet som ankommer flyktningleiren sammen med et blindt spedbarn.

Skilpadder kan fly er en mørk og usentimental historie om barnlig tapperhet og ulykke, fortalt i kulisser av blod, søle, krutt og menneskelig desperasjon. Samtidig er den preget av både humor og livsglede, men da amerikanerne til slutt invaderer Irak er det ikke sikkert at dette innebærer den type «happy ending» ungene drømmer om.

Flykter til Oslo
Den norske regissøren Hisham Zaman tar opp tråden fra slutten av Skilpadder kan fly i kortfilmen Bawke (kurdisk for «pappa»). Den vises som forfilm, men tematisk er den mer som en oppfølger å regne. For her møter vi livet etter flyktningleiren, med flyktninger i fortsatt jakt etter sin egen «happy ending».

I Skilpadder kan fly representerer Bruce Lee og fotballspilleren Zinedine Zidane de store mulighetene som vises fram på «verdenskanalene». Spesielt Zidane appellerer, med sin bakgrunn som muslimsk innvandrer. I Bawke representerer et fotballkort med samme Zidane den europeiske drømmen for filmens unggutt, mens det for faren representerer fare. Blir de tatt, kan politiet nemlig spore opp hjemlandet deres via fotballkortet, og dermed sende dem tilbake.

I kortfilmen gjemmer far og sønn seg under kjørestellet på en lastebil, mens et engstelig og oppjaget kamera følger far og sønn på flukten gjennom Europa, fram til de ender opp på t-banen i Oslo. Filmen er bare 15 minutter lang, men inneholder mer drama, alvor, spenning, smerte, uhygge og engasjement enn resten av det norske filmåret til sammen.

Kulturminister Trond Giske ønsker seg flere norske langfilmer. Jeg er enig, men da trenger vi flere filmer som sparker like hardt og brutalt som Bawke. Gi de ekstra bevilgningene til Hisham Zaman, Giske, slik at vi også kan få langfilmer med den samme politiske nerven og uhyggen som Bawke.

Zaman har dedisert filmen til «alle som må forlate sitt hjemland, sine røtter og sitt språk for å søke et bedre liv.» Det er nettopp derfor Bawke og Skilpadder kan fly er så viktige. De er ikke bare påminnere om alle som er på flukt fra sine hjemland; filmene minner oss også om hvorfor de flykter.