Da Jazkamer het Jazzkammer

I anledning impro/støy-festivalen All Ears, vikariatet som musikkansvarlig på Henie Onstad, plateslippet av soloplata All Music at Once og de tolv 2010-platene med Jazkamer: Mine skriverier om støymester Lasse Marhaug og duoen som het Jazzkammer fram til 2005.

Lasse Marhaug (foto: Lassemarhaug.no)

Siste nytt: Dagsavisens Bernt Erik Pedersen har hørt seg gjennom Jazkamers tolv 2010-album, og skriver om den blandete fornøyelsen her. Mer om impro her.

1: 2001-intervju med Jazzkammer fra Dagsavisen.
Norske Jazzkammer har fått spillejobb på årets jazzfestival i Molde. Men forvent alt annet enn saksofonsoloer når elektronikaduoen står på scenen sammen med verdens ukronte støykonge, japanske Merzbow.

– Merzbow er blitt stemplet som ”støykongen fra Japan”, men han nyter stor respekt over hele verden som en lydkunstner av rang. Selve konserten i Molde blir delvis planlagt og delvis improvisert, sier Lasse Marhaug, som sammen med John Hegre utgjør Jazzkammer.

Under jazzfestivalen i Molde spiller de to en konsert sammen med Merzbow, etterfulgt av en oppvarmingsjobb for Merzbows solokonsert på Blå. I tillegg har Merzbow remikset et spor fra Jazzkammers Timex-album, som sammen med andre remikser fra folk som Thurston Moore (Sonic Youth), Tore Honoré Bøe, Pita, Maja Ratkje, Alexander Rishaug og Francisco López utgjør albumet Rolex.

– Vi har latt remikserne få frie tøyler. Thurston Moore er ganske respektløs og prøver virkelig å ta livet av materialet ved å spille gitar over. Merzbow vrenger stoffet til himmels, og det blir veldig intenst, sier Marhaug.

Japanske Masami Akita, alias Merzbow, er en av verdens fremste lydkunstnere, som har forent surrealisme, dadaisme og heavy metal på utallige støyende cd-utgivelser. Musikken hans er ekstremt fysisk, og kan være svært utmattende for både øre og sjel å høre på. Merzbow-kjennere gikk da også over seg i begeistring av den 50 cd-er sterke utgivelsen Merzbox i fjor.

– Jeg brukte sommeren på å høre på den ja, det er vel nærmere 60 timer med musikk, sier Marhaug.

Marhaug liker ikke tittelen ”Norges støykonge”, men hans utgivelser og arbeid med plateselskapet Jazzassin Records gjennom ti år gjør det fristende å smykke ham med den tittelen. Nå er han ute med soloplata Nothing But Sound From Now On.

En rask gjennomhøring av soloplata kan fort få en til å tro at noen skrur tuneren på radioen din raskt fram og tilbake på langbølgen, samtidig som naboen banker i veggen. Og får du sansen for den eksperimenterende støyscenen innen musikken, kan resultatet fort bli at naboen begynner å banke i veggen din – i ren fortvilelse.

For mange opplever støymusikken som et kraftig slag i ansiktet – kaskader av ubehagelig støy og gnissende ulyder. Men som Merzbow selv har formulert det: ”Hva som er støy og hva som er musikk er avhengig av personen som hører. Dersom ’støy’ betyr ukomfortabel lyd, så er popmusikk støy for meg”.

Men soloplata er langt mer behersket enn det Marhaug har levert på plate og scene tidligere.

– Det er ikke så mye som skjer samtidig i musikken min denne gangen. Dessuten er jeg nok blitt farga av å samarbeid med John i Jazkamer, der musikken også er langt mindre støyende.

Marhaug henter mye av sitt lydmateriale fra nærmiljøet, ja faktisk fra leiligheten sin.

– Jeg henter lyd rundt meg, og sampler, låner, manipulerer, vender og vrir på det. Mye av stoffet på plata er opptak fra stille rom i leiligheten min. For det blir jo aldri helt stille. Utenfor leiligheten min er det vanskeligere å finne interessant lyd, på grunn av all bilstøyen.

I tillegg til Merzbow-konsertene, soloplata og Jazkamer-remiksene, har Marhaug enda en plateutgivelse på trappene: En LP-plate fra Jazzkammer, døpt Turntable/Surface Fireball 2.

Plata rommer det samme sporet i en studioversjon og en konsertversjon. All musikken er i utgangspunktet vinylstøy; knitring, loops og rytmer. Vi har brukt plater, men konsentrert oss om de musikkløse øyeblikkene, som det lille øyeblikket mellom låtene, partiene helt på slutten og begynnelsen. Spesielt idet du setter stiften ned på plata, får man mange godlyder.

Her legger Marhaug og Hegre seg i en tradisjon etter musikere som Christian Marclay og Otomo Yoshihide, folk som bruker plater og platespillere til å lage abstrakt samtidsmusikk. Det er nemlig ikke bare hiphop-dj-er som skaper musikk av gamle plater, og Yoshihide har da også til tider brukt platespillere uten plater for å skape musikk.

– Den elektroniske, eksperimentelle musikken i Norge har opplevd en liten boom de siste to-tre årene. Artister som Tore Bøe, Arm og Der Brief lager spennende ting, og samleplata Le Jazz Non var en representativ samling og en god instruksjon til det som skjer i Norge.

– Jeg har holdt på i ti år, og vet ikke om jeg er blitt så veldig mye bedre. Men ideene og ambisjonene er de samme som før; jeg vil eksperimentere, gi ut plater, gjøre konserter og jobbe med spennende mennesker, avslutter Marhaug.

Marhaug jobber for tiden med en cd-utgivelse med amerikaneren John Wiese, samt en LP-utgivelse med Brutum Fulmen.

2: Osloposten-anmeldelse av Timex.

Jazzkammer
Timex
Rune Grammofon 1999
4/6

Støyeksperimentering som fremfor alt skaper uhygge.

Utgivelsene til plateselskapet Rune Grammofon balanserer ofte på grensen mellom håpløst navlepillende eksperimentering og stemningsskapende nybrottsarbeide. Så også med duoen Jazzkammer, og selv om mange nok ikke en gang vil kalle dette musikk, rører det et eller annet i meg.

Timex er nok ikke en plate som kommer til å slites ut i cd-spilleren min, men på sitt beste gir den meg noe av det samme uhyggesrushet som da jeg spilte dataspillet Doom for første gang: Jeg er ikke sikker på hva jeg hører, hvor lydene kommer fra eller hva som lager dem. Spesielt de to første sporene klarer å frembringe en fin paranoiafølelse med hjelp av overraskende få effekter.

Jazzkammer består av støyveteranen Lasse Marhaug (Origami Replika, Del, Jazzassin Records) og gitaristen John Hegre (Der Brief, Kaptein Kaliber, Public Enema), og Timex er limt sammen med hjelp av virkemidler som platespillere, lydopptak, samplere, statisk elektrisitet, lekesynther og sinusbølger. Til tider kan det minne om Deathprods soloprosjekter og hans samspill med gruppa Supersilent.

Platens vel 40 minutter blir noe lange, og flere av sporene interesser meg ikke nevneverdig. Men hvis du ikke forlanger tradisjonell melodi, rytme og instrumentbruk i musikken din, bør Jazzkammer få en sjansen. For det ligger en god del intelligente påfunn gjemt her, som når Marhaug og Hegre forsiktig lar opptak av fyrverkeri fra nyttårsaften og krigsreportasjer fra CNN gli over i hverandre i «Happy New Year».

Men vær advart; denne anmelder syntes nylig en gammel og sliten vifteovn lagde lyder som minnet om spennende musikk.

3: Dagsavisen-anmeldelse av Rolex.

Jazzkammer
Rolex
Smalltown Supersound/VME 2001
5/6

Det starter med at polske Zbigniew Karkowski brutalt flår og vrenger høyttalerne dine i sin remiks av ”Timex”, og denne remikssamlingen ser seg ikke tilbake etter det. Støyhelvete for noen; meditasjon for andre – Rolex utgjør uansett et høydepunkt i den norske støyscenens lille historie.

Lasse Marhaug og John Hegre har opparbeidet seg internasjonalt ry med sin særegne form for skrudd elektronika, vrengt støy, turntablism og improvisasjon – og her remikses de av internasjonale storheter som den japanske støymesteren Merzbow, Sonic Youth-frontmann Thurston Moore, den spanske ”white noise”-komponisten Francisco López og de argentiske eksentrikerne Reynols.

Og produsent Jørgen Træen, komponist Maja Ratkje og den norske støyscenens kommende ”stjerne”, Alexander Rishaug, viser at at den hjemlige scenen uten problemer står skulder ved skulder ved de tunge, internasjonale navnene.

Rolex er blitt en verdig oppfølger til Smalltown Supersounds støysamler Le Jazz Non – bare hakket bedre – samtidig som den peker videre til de viktigste navnene i utlandet. Dette er ikke akkurat plata du tar med deg på fest, men for deg som er klar for en utfordring.

Rolex bryter totalt med våre oppfatninger om rytme, melodi og hva musikk er, og nettopp derfor bør du prøve deg på den – om du tør.

4: Aftenposten-anmeldelse av Merzbow/Jazzkammer.

Merzbow/Jazzkammer
Live at Molde International Jazz Festival
Smalltown Supersound/VME 2001
5/6

Dynamisk og spennende mestermøte.

Stummende mørke og full konsentrasjon. Det er oppskriften for å få fullt utbytte av konsertopptaket fra møtet mellom den japanske støymesteren Masami ”Merzbow” Akita og nordmennene John Hegre og Lasse Marhaug i Jazzkammer.

For å ta høydepunktet først: Se for deg at du kjemper deg gjennom den verste og kaldeste snøstormen i manns minne. Du klarer til slutt å krabbe deg i ly, i et infernalsk støyende sagbruk. Omtrent slik låter det tredje og siste sporet på denne platen –  er det rart jeg liker det?

Men heldigvis er dette ikke et 40 minutters totalangrep på sansene – slik Merzbow alene fort kan ende opp som. I møtet med Jazzkammer har det oppstått noe mer dynamisk og variert, en bulldoser som sakte, men sikkert bygger seg opp mot det iskalde klimakset. Men du bør legge igjen tradisjonelle forestillinger om rytme og melodi bak deg før du våger deg ut på dette.

5: Dagsavisen-anmeldelse av Pancakes.

Jazzkammer
Pancakes
Smalltown Supersound/VME 2002
5/6

«Denne må spilles høyt», er en av de klassiske anmelderklisjeene. Men Pancakes, det nye albumet til Lasse Marhaug og John Hegre i Jazzkammer, må virkelig spilles høyt – for ellers hører du det ikke.

Norske hjem er fylt opp med dyre stereoanlegg der volumknappen aldri beveger seg i nærheten av maks, men for å få utbytte av Pancakes må du vri knappen minst halvveis til topps. Jazzkammer utforsker grensene mellom støy, elektronika og minimalisme; musikk, lydkunst og installasjon – og denne gangen har duoen lagt seg på et murrende, lavtstøyende nivå der detaljene først trer fram når volumet vris mot toppen.

Slektsbåndene går til den spanske elektroakustiske musikeren Francisco López og hans utforskning av det øreknusende støyende og det knapt hørbare. Er du i det rette humøret gir Pancakes et mektig inntrykk, og det blir som å ha sin egen personlige – og ikke så rent lite uhyggelige – lydinstallasjon hjemme i stua. Men disse pannekakene er definitivt ikke for alle, og reaksjonen kan like gjerne være den samme som kollegaen min, som frustrert utbrøt: «Det er noe gærn’t med høyttalerne dine».

6: Bergens Tidende-nmeldelse av Brakhage.

Andreas Meland/Lasse Marhaug
Brakhage
Melektronikk/Dotshop.se 2005
4/6

Sær musikk til sære filmer.
”Filmen fungerer nok bedre uten mitt soundtrack, men mitt soundtrack fungerer nok bedre med filmen,” skriver noise-mester Lasse Marhaug om musikken han har komponert til The Act of Seeing With One’s Eyes – amerikaneren Stan Brakhages svart/hvitt-film av en obduksjon fra 1971. Brakhage er særing, selv innenfor eksperimentell film, og hans tause filmer var et naturlig utgangspunkt for ny filmmusikk fra Marhaug og Andreas Meland.

Dette ble opprinnelig fremført under en filmvisning på konsertserien Dans for voksne i 2003, men komponistene har tro på at musikken kan leve videre uavhengig av filmene. Omslaget minner om estetikken til plateselskapet Rune Grammofon, og musikken ligger da også i samme veletablerte grenseland mellom støy, elektronika og kunstinstallasjon.

Meland viser melodisk teft og bredde i sine seks stykker, men det er Marhaugs halvtimelange verk som stikker av med pokalen – der det tar tiden til hjelp til å bygge seg opp fra skumle lydkollasjer til et mektig støyinferno. Men jeg er nok enig med Marhaug: Dette er musikk som krever billedlegging for virkelig å blomstre.

7: Minisaken «Marhaugs nye selskap».
Støykongen Lasse Marhaug la ned sitt plateselskap Jazzassin Records i 2001, men nå er han tilbake med nysatsingen Pica Disk. Som seg hør og bør starter den nyslåtte platemogulen virksomheten med å gi ut soloplata Tapes 1990-1999, en boks på fire cd-plater og fem timers musikk fra Marhaugs kassettutgivelser på 1990-tallet.

Boksen gis ut i et begrenset opplag på 500 eksemplarer, og Pica Disk følger deretter opp med nye plater fra Hild Sofie Tafjord, Oren Ambarchi, Hijokaidan og Birchville Cat Motel.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

8: Minisaken «12 album på 12 måneder».
Er det kunst eller galskap? Kreativ overdose eller unikt overskudd? I 2010 lover støymusikerne i Jazkamer å gi ut 12 album på 12 måneder, alle på plateselskapet Pica Disk.

Tidligere har popbandet Astroburger gitt ut 12 vinylsingler på 12 måneder, men her snakker vi om 12 cd-plater i albumlengde, med omslag laget av en ny kunstner hver gang. Guillaume Gress, Martín Escalante og José De Diego står for 2010s tre første album.

– Jazkamer har faktisk hatt ganske lav produksjon de siste årene. Vi falt inn i et leit mønster hvor vi bare ga ut ett album i året – som er svært lite i støykretser. Å lage et nytt studioalbum i måneden har gitt oss en ny kreativ vår. Flere av 2010-platene blir noe av det beste vi har gjort, forklarer Lasse Marhaug.

Platene selges som abonnement til rundt tusenlappen totalt.

Opprinnelig publisert i D2.