Maja Ratkje og stemmens makt

Maja Ratkje spiller på Fabrikken torsdag 13. januar, i anledning All Ears-festivalen. Her er mitt intervju i anledning solodebuten Voice (2002), pluss to Spunk-anmeldelser.

Hva gjør komponist og sanger Maja Ratkje når hun får frie tøyler til å lage soloplate? Hun bannlyser alle instrumenter og kaller plata Voice.

– Det blir vel en stund til vi får høre plata di som kafémusikk?

Komponist og musiker Maja Solveig Kjelstrup Ratkje bryter ut i skoggerlatter ved kafébordet da Dagsavisen trekker linjene mellom hennes musikk og bluesrocken som durer forsiktig i bakgrunnen.

– He, he, he! Hva skal jeg si til det? Jeg lager ikke bakgrunnsmusikk, jeg lager forgrunnsmusikk!

Klare rammer
Åpningstonene på Voice høres ut som filmmusikken til en scene fra et middelaldersk torturkammer, men hver eneste lyd på soloalbumet til musiker og komponist Maja Solveig Kjelstrup Ratkje er lyden av hennes egen stemme: Sang, dialog, enkelttoner, skrik – alt bearbeidet av Ratkje selv og duoen Jazzkammer.

– Alt er basert på min stemme, det er platas enkle, men bestemte ramme. Jeg er tilhenger av klare rammer og regler. Det gir mer rom for friksjon og frigjør mer energi.

Voice er kulminasjonen av en musikalsk omvendelse som startet da Ratkje dannet improkvartetten Spunk – sammen med tre andre «like sprø» jenter: Kristin Andersen, Hild Sofie Tafjord og Lene Grenager.

– Spunk er mye mer energi, og nesten uten regler. Herregud, vi bruker jo alt mulig – fra klassiske instrumenter til ting vi finner på skraphaugen.

Tidligere hadde Ratkje brukt stemmen mer tradisjonelt – helt fra hun måtte stå på en krakk for å nå opp til mikrofonen da hun sang «Julekveldsvisa» i Frimurerlosjen i Trondheim som liten. Siden gikk det i standard jazzlåter, cowboypunk og musikalnumre – til hun traff Spunk-jentene på Norges musikkhøgskole i 1995.

– Dette var samtidig som jeg oppdaget samtidsmusikk og startet på komponistlinja. Vi fire hadde samme innstilling til musikk og inderlig lyst til å gjøre noe, men vi visste ikke helt hva.

Sprenger grenser
Spunk veksler uanstrengt mellom forskjellige uttrykk, og når 90-tallets norske musikkhistorie skal skrives vil kvartetten bli husket som en svært viktig bidragsyter når det kom til å rive ned grensene mellom improvisasjon og komposisjon, jazz og samtidsmusikk, støy og melodi, galskap og skjønnhet.

– Spunk er fortsatt på sidelinja her i Norge, og vi har for eksempel aldri spilt på en jazzfestival. I utlandet er det flere grenseløse festivaler som presenterer musikk som faller mellom alle stoler her hjemme.

Det er blitt to album og en remiksplate med Spunk på Rune Grammofon, og Voice er også på samme selskap.

– Vokal er hovedinstrumentet mitt, og det var dette jeg hadde lyst til å fordype meg i. Jeg har jobbet med et improvisatorisk utgangspunkt, men med all bearbeidelse jeg og gutta i Jazzkammer har gjort i ettertid må dette kalles komposisjon også. Det blir en merkelig grense, og plata er også en naturlig videreføring av arbeidet jeg har gjort innen både improvisasjon og komposisjon.

Kompromissløs
Ratkje er ikke alene om å leke og eksperimentere med stemmen som eneste instrument. Anne Marie Almedal i Velvet Belly, Mike Patton, Jaap Blonk, Sidsel Endresen, Diamanda Galas og Laurie Anderson har gjort lignende ting før; men få med den samme bredden som Ratkje.

Voice veksler uanstrengt mellom det forsiktig melodiske til det intenst støyende – og Ratkje kjente seg raskt igjen i de ekstreme virkemidlene i japansk støymusikk.

– Japanske musikeres kompromissløshet har virkelig banet vei, og det er nok dette jeg kjenner meg igjen i. Deres bruk av kontraster og brudd har vært viktig, og det var i Japan jeg turte å gjøre min første solokonsert.

Ratkje har utelukkende vært utøvende musiker i halvannet år nå, mens komponist-Maja har samlet støv. Men nå har hun igjen fått den nødvendige selvtillit for å hive seg ut i komponeringen.

– Jeg skriver for sakte til å takle bestillingsverk, men nå har jeg begynt å planlegge et større scenisk verk: En opera der jeg vil bruke både Spunk og trioen Poing – og som forhåpentligvis blir kulminasjonen av mitt arbeid med komposisjon og improvisasjon. Det blir ganske sikkert et verk med stort rom for improvisasjon.

Ratkje har også lært mye av arbeidsmoralen i støymiljøet Jazzkammer sogner til. Derfor sjonglerer hun spillejobber med komponering, og påkostede cd-plater med vinylplater i begrenset opplag. Senere i år kommer to vinyl-album; et med Fe-Mail – Ratkjes duo med Hild Sofie Tafjord – og et duoalbum med Lasse Marhaug.

– Duoskivene er artige, men det er ingen tvil om at det er Voice og Spunk som er viktigst for meg. Men samtidig er det veldig deilig å bare spille inn og gi ut noe veldig kjapt.

Fakta – Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (anno 2002)
• Komponist, sanger og musiker. Utdannet ved komposisjonslinja ved Norges musikkhøgskole.
• Soloartist og medlem i gruppene Spunk og Fe-Mail.
• Er aktuell med fem album i år: Soloplata Voice, to vinylalbum med Fe-Mail og Lasse Marhaug. I tillegg framføres hennes verk på Frode Haltlis kommende ECM-debut og Sinus Seduction; utgitt på Norsk Komponistforenings plateselskap Aurora.
• Har vunnet Arne Nordheims komponistpris og EBUs Rostrum-pris.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Bonus 1: Osloposten-anmeldelse av Spunks debutplate.

Spunk
Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger
Rune Grammofon/Musikkoperatørene 1999
3/6

Motstandere av plingplongmusikk vil finne mye å hate på improvisasjonskvartetten Spunks platedebut. Med basis i trompet, horn, cello og vokal skaper de fire jentene rabalder av den typen som forarger minst like mange som det gleder.

Medlemmene har alle bakgrunn fra Norges musikkhøgskole (tre fra komponistlinjen), og har siden 1995 gjort seg bemerket med energiske, ville og fascinerende konserter i grenselandet mellom fri improvisasjon, samtidsmusikk og skrudd jazz. Men hvordan klarer gruppen seg på plate? De er absolutt blant de morsomste gruppene du kan se på konsertscenen i Oslo, og uforutsigbarheten er blant deres største fordeler. Dette forsvinner på plate, og større krav settes til de seks låtene på Det eneste jeg vet….

Mye er bra og spennende; spesielt «hornkonserten» river der den høres ut som et møte mellom en mediterende jazzblåser og et symfoniorkester som aggressivt stemmer sine instrumenter. Også vokalist Maja Solveig Kjelstrup Ratkje klarer å presse uhørte lyder ut fra stemmebåndene sine, og i «tapeunderlaget» høres hun ut som hun er på audition til rolle som fjærkre i Hitchcocks Fuglene. Også leken med cabaretmusikk og valsetakt på «thing that» sitter fint.

Men fullt utbytte av Spunk får du ikke før du har sett kvartetten på scenen, for på plate holder de ikke helt i mål. Den 20 minutter lange «akershus» blir mest en tålmodighetsprøve, mens man etter gjentatte gjennomlyttinger også mister interessen for andre spor.

Bonus 2: Aftenposten Aften-anmeldelse av Spunks remiksplate.

Spunk
Filtered Through Friends
Rune Grammofon/VME 2001
5/6

Friske remikser som fungerer som veiviser innen norsk elektronika, samtidsmusikk, impro og støy.

Dette er ikke bare et remiksalbum av improvisasjonskvartetten Spunks eneste album Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger fra 1999. Det er like mye et skattekart, som viser veien til viktige aktører på den mer eksperimentelle siden av norsk musikkliv.

Remiksene er herlig respektløse, og musikerne bruker originalmaterialet til å flekse sine egne talenter og særtrekk. Per Henrik Svalastog (Information) lager kjølig og støyende tekno, Martin Horntveth (Jaga Jazzist) gir oss fantasifull elektronika, Sondre Lerche-produsent Jørgen Træen viser støymuskler, mens Kristin Andersen fra Spunk, Andreas Meland og Lasse Marhaug bringer lytteren videre utover til musikkens ytterkanter.

Høydepunkter: «Det eneste jeg vet er at det var et horn engang» (Martin Horntveth), «Feil remix» (Svalastog), «Truly Falling Slowly (Kristin Andersen).